Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Nå kan du følge tilblivelsen av strømmetjenesten Spotify på Netflix. Med opprettelsen av Spotify i 2006 tok gründeren Daniel Ek rotta på alt og alle. Første episode av «The Playlist» skildrer hvordan ingen andre enn Ek forsto noe som helst – for å si det enkelt.
Musikkindustrien, altså de mektige plateselskapene, ble tatt på senga. Det samme skjedde med musikerne, ikke minst komponistene og tekstforfatterne.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Jeg skal gjøre et forsøk på å gjøre dette enkelt, og det er på ingen måte noen enkel øvelse.
Før i tida, tilbake i 60-tallet og noen tiår framover, var det mulig å følge pengestrømmen. Når 50.000 mennesker kjøpte den siste plata til Kari Bremnes, fikk Bremnes betalt for hvert eneste kjøp. Som populær artist, kunne hun altså leve av å spille inn plater.
Daniel Ek og Spotify kåla til alt, for igjen å si det enkelt. I dag får Kari Bremnes tre-fire øre hver gang du hører en av hennes låter på Spotify, og utregningsmetodene er så kompliserte at ikke en gang forretningsadvokatene skjønner bæret.
For nå er det «the winner takes it all». Pengene utbetales ut fra andelen musikk som lyttes på i strømmetjenestene. Kort sagt: Jo flere som hører på Bruno Mars og Beyoncé i forhold til dem som hører på Kari Bremnes, jo mindre får Kari Bremnes!
Arild Rønsen
Redaktør i musikkavisa PULS, noe han har vært i 30 år. Han har tidligere vært journalist i Klassekampen og TV 2. Han har skrevet fem bøker om Vålerenga, og oversatt flere biografier (Neil Young, Madonna, David Beckham). Rønsen er utdannet typograf, og har en lang historie som utøvende musiker. I dag hovedsakelig som vokalist i «Dylan Bonanza».
Jeg har forsøkt å finne ut av dette økonomi-konglomeratet. Uten hell. Ingen greier å gjøre rede for hvordan dette systemet egentlig funger.
I fjor protesterte blant andre Alicia Keys og Sir Paul McCartney. Men hjalp det? Nei. Daniel Eks økonomimodell lever i beste velgående – og ingen greier på alvor å reise protestfanen. Neil Young har forsøkt, Peter Gabriel har forsøkt, Frank Zappa forsøkte. The Beatles prøvde så godt de kunne i lang tid, men i dag ligger hele Beatles-katalogen ute på alle strømmetjenestene. Og hvem har artistisk makt i dette systemet, hvis ikke Paul McCartney har det?
Erik Stephansen: Vi kan ikke bare feie oppdiktede historier under teppet
Det rare, sett i ettertid, er jo at Daniel Ek faktisk tilbød artistene penger – selv om vi for det store flertallet snakker om småpenger. For Ek krangla jo med The Pirate Bay, som i fullt alvor mente at all musikk skulle være gratis! Alle inntektene skulle gå til dress-mafiaen i Silicon Valley!
Dette er sikkert: Musikkindustrien og artistenes organisasjoner hadde sovet i timen. For nå satt de der med henda i fanget, hele The Establishment – i konkurranse med «tre snørrunger og en server».
Spotifys nesten-monopol er høyst betenkelig, langt utover det reint finansielle. De som styrer listene på Spotify er nemlig blitt klodens mektigste redaktører. I global sammenheng utfører de samme funksjon som den gjengen som styrer musikken i NRK. Nåde den som ikke kommer inn på en av spillelistene i P3 eller P1 – kanaler som spiller de samme sangene om og om igjen, døgnet gjennom.
Det store slaget kan komme til å stå om noen år, da NRK-ledelsen – kanskje delvis reklamefinansiert - spør: Hvorfor skal vi betale for å spille DumDum Boys, når det er tilnærma gratis på Youtube og på Spotify?
Men er «The Playlist» severdig? Veldig! Kos deg med hygge-TV, men det gjør ingen ting om du tenker litt lenger enn det som handler om bank-kontoen til Daniel Ek.