Gå til sidens hovedinnhold

Til ungdommen anno 2021

Ikke gjør som mora di sier! Og nei, bestemor dør ikke om du klemmer din beste venn. 

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Du skvatt kanskje nå? Jeg oppfordrer ikke ungdommen til å bryte smittevernregler slik det passer dem. Men vi voksne må tenke oss godt om før vi drukner våre unge i skyld og skam, samtidig som vi frarøver dem en stor del av oppveksten deres.

Vi er i en pandemi og det er alvor. Dette tror jeg våre unge håpefulle har forstått også nå, og mitt inntrykk er at de etterlever restriksjonene meget godt. Vi snakker kanskje tross alt om den mest pliktoppfyllende generasjonen nasjonen har sett.

De siste dagene og det siste året har det likevel ikke manglet på formaninger og grov fordømmelse fra myndigheter og de voksne. Og nok en gang har barn og ungdom fått skylda for å spre smitte.

Les også: Nachspielet: «Det er rett og slett uakseptabelt at disse folka skal komme unna med å legge seg flate»

Etter at det ble kjent at ungdom i Drammen nektet å oppgi navnet på sine venner, har det kokt i diverse kommentarfelt. Ville du gjort det samme med dine venner da du var seksten? Smittesporing er viktig, men vi kommer ikke videre før vi forstår hverandre.

Og nei, kommentarfeltene er ikke et isolert vakuum av meninger - det er et resultat av myndighetenes retorikk og en konsensus som har festet seg i det norske folk.

Glattcelle, bøter på 100 000 kroner hver, innleggelse på psykiatrisk, ungdomsanstalt, sennep i rumpa, spanskrør over labben og fengsel er skisserte konsekvenser av overtramp mot smittevernregler. Man skulle tro det var holdinger kjent fra bananrepublikker flere tiår tilbake, men nei, dette er gjengs oppfatning blant folk som meg og deg. Og om du ikke har sagt disse ordene selv, så er den unnvikende holdningen din med på å legitimere slike kraftuttrykk.

Dette er en kamp vi må kjempe sammen uansett generasjon. Fine ord, men nyttesløse. «Dugnaden» er forvitret. Ingen ville nok at det skulle bli slik som det ble, men mange føler nok nå at det er «oss mot dem», der forskjellige grupperingers interesser i praksis er blitt satt opp mot hverandre. Ikke ønskelig, men slik er den grimme realitet blitt, godt hjulpet av endeløse tirader på pressekonferanser fra myndighetene, og økonomiske redningspakker som stort sett er de rike og mektige forunt.

Så hvem skal vi heie på? Hvem skal reddes? Utleiehaiene? Matvarebaronene? Skipsrederne? I starten av pandemien var det de eldre og syke, noe de aller fleste var enige om at var en god strategi. De som nå er vaksinerte eller uansett lever i ufrivillig isolasjon fra omverdenen, på instruks fra myndighetene.

Barn og ungdom er det åpenbart ikke. De skal helst sitte igjen med skylden og skammen. Og en visshet om at de når som helst kan komme i fare å drepe bestemor.

At barn og ungdom nå omsider begynner å opponere på de måtene de har til rådighet, har falt mange tungt for brystet. Men å slå ned på ungdommelig overmot er ikke veien å gå. Det har det aldri vært.

Ungdomstid er blant annet opprør mot det bestående. En tid for å danne egne meningers mot. Det må de få lov til, og derfor må vi klare å se noe positivt i at våre unge ikke ukritisk aksepterer alle pålegg de får tredd over seg. Akkurat nå er det helt logisk at ungdommen setter seg litt til motverge i en tid der storsamfunnet overhodet ikke tar hensyn til deres liv, ønsker og behov. Dette er bare et sunnhetstegn for fremtidig demokrati og rasjonalitet. Vi lærer opp ungdommene våre til å være kritiske og stille spørsmål. Da må vi tåle at de også gjør det når ting virkelig står på spill for dem.

Noen vil hevde man ikke skal premiere motstanden. Men såkalt «dum oppførsel» er, enten vi vil eller ikke, ungdoms privilegium. Spesielt når de fremstår smartere enn den gjengse voksne. Noen kuer seg og følger normen uansett om det er logisk eller ei, andre er oppviglere og vil bryte ut. Begge deler må godtas og omfavnes. Vi er forskjellige og godt er det.

Motstand er heller ikke en mekanisme man skal forbigå i stillhet. La meg ta meg den friheten å sitere Jens Bjørneboe:

«Et hvert fremskritt er avhengig av at både skrevne og uskrevne lover blir brutt. Jeg gjør i hvert fall min gjerning i tro på fremtiden, og at det positive skal seire over det negative. Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen».

Under pandemien har barn og ungdom i praksis blitt behandlet som ubetydelige borgere. Nå er det på tide å rette opp i dette.

Les mer fra Norsk debatt her

Som sosiolog Tone Rose Todalshaug reflekterte i en kronikk i Dagsavisen:

«Voksne og eldre som ber barn og unge om å «ta en for laget» og å stille opp på «dugnad», utviser frekkhetens nådegave. Hvilket lag?»

Når voksne påberoper seg retten til å skule stygt på de yngre i det offentlige rom, ser vi prinsippet om barnets beste komme i skyggen av barns nye status, som smittekilder og ufrivillige voktere av besteforeldres liv og helse. Til «ufrivillige» kan det gjerne tilføyes «unaturlig», all den tid det ligger i de unges natur å være fandenivoldske og uredde, ikke de eldres servile fotsoldater.

Vi må ikke la denne kampen kun bli tatt av barna og ungdommen selv, selv om det er vakkert og søtt å se at noen av dem tør. At de nå endelig opponerer og viser med sine begrensede retoriske evner at nok er nok, må vi ta innover oss. Og ja, det betyr at vi må prioritere annerledes og forsake andre ting.

Men er det ikke verdt det, da?

Kommentarer til denne saken