(Nordnorsk debatt): På torget i Harstad står Tonje Brenna og vakler på et par skøyter. Hun har nettopp åpnet en ny skøytebane sammen med Ap-ordføreren Kari-Anne Opsahl.

Brenna er på glattisen. Det er også Arbeiderpartiet. I et politisk lengdeløp der rundetidene går bratt oppover, mens oppslutningen raser nedover.

Rekordene fra glanstiden er et fjernt minne. Rundetidene har stabilisert seg mellom 15 og 19 prosent. Mange sekundanter har begynt å gi opp. De har gått fra sidelinja til tribunen. Der venter de på valgresultatet neste høst, som de er ganske sikre på vil øke smerten.

Denne lørdags formiddagen i Harstad har Brenna gjort mer enn å gå på skøyter. Hun har dukket ned i et stykke norsk hverdagsliv. Skolefolk forteller henne hvordan kommunen går offensivt til verks for å hindre frafall i skolen. De hanker inn gutter som er i ferd med å falle utenfor fellesskapet og gli ned i den nye underklassen. Brenna lytter oppmerksomt til dem. Og konstaterer at det går til kjernen i Arbeiderpartiets historiske oppdrag.

Dette er den dagen hvor kunnskapsministeren var invitert til Nobel-seremoni i Oslo. Men i stedet valgte hun Harstad, deretter et besøk i Narvik noen timer senere.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På torget i Harstad kommer lederen i kommunepartiet bort og stikker røde roser i hånda på Brenna. Om hun ikke vil dele dem ut? Jo da, det vil Brenna gjerne.

Slike ritualer er krevende for statsråder på gjennomreise. Særlig utendørs i den kalde, nordnorske mørketida.

Men i Brenna har Arbeiderpartiet noe de har manglet en god stund. Hun er et naturtalent i møtet med mennesker. Hun fremstår som avvæpnende, med lun humor og glimt i øyet, jording og kontakt. Brenna snakker uanstrengt med fremmede, uten at det blir kunstig og distansert.

Mange politikere ville vært utilpass og ønsket å være et helt annet sted. Men de som snakker med Brenna, forteller etterpå at de oppfatter henne som genuint interessert og til stede, uten at hodet er et helt annet sted. Slike politikere vokser ikke på trær i partier som også har blitt broilerfabrikker.

Det er egenskaper noen har, andre ikke. Jens Stoltenberg hadde, som sin far Thorvald et lignende flegma, som en som kunne legge armen rundt skulderen på nasjonen. Høyre-lederen Erna Solberg behersker noe av den samme evnen til å skape trygghet, en følelse av at noen er på vakt og passer på i vanskelige tider. Det så vi under pandemien.

Det er egenskaper som er nødvendig for å lykkes for å lede et land. Og noe som spinndoktorer fra McKinsey aldri kan kompensere for.

Les også: Den etterlyste mannen

Det er dette som gjør at Brenna i Harstad og Narvik blir møtt av to profilerte Ap-ordførerne Rune Edvardsen og Kari-Anne Opsahl, som ser på henne som partiets håp, ja som en redningskvinne. Begge ønsker henne som ny nestleder på landsmøtet i mai.

De håper hun kan tilføre oksygen til partiet og nøytralisere den giftige konflikten mellom Giske og Tajik. Mange ordførere og tillitsvalgte frykter alt vil gå fra vondt til verre for Ap dersom Støre slipper Tajik tilbake, mens Giske blir stående på utsida med sitt lokallag.

Lenge har Arbeiderpartiet stått i en situasjon uten sidestykke i sin historie. Den er at det for første gang ikke finnes noe alternativ som partileder.

Men det ulmer stadig sterkere under overflaten etter hvert som partiet synker videre nedover. Og etter et dårlig kommunevalg om ni måneder vil det ikke lengre være mulig å holde tilbake en reell lederdebatt i Arbeiderpartiet.

Etter hvert kan 35-åringen Brenna bli den som arver partiet. Hun kommer fra et jordsmonn som mange i brede lag vil føle tilhørighet til og identifisere seg med. Det er en bakgrunn som kan minne om andre nordiske sosialdemokrater med suksess, Sanna Marin i Finland og danskenes Mette Frederiksen.

Brenna er vokst opp i Holmlia og på Jessheim, i pendelen mellom arbeiderklasse og middelklasse. Hun er skarp og analytisk selv om hun ikke tok utdanning etter videregående skole. Et faktum hun klokelig nok ikke koketterer med. Det var bare den veien livet tok.

De som løfter frem Brenna tror ikke at en enkelt person kan endre Arbeiderpartiet alene fordi problemene stikker dypere. Det er kjernen i politikken, og hva man vil med Norge, som avgjør om ørnen i norsk politikk skal bli flyvedyktig igjen.

Oppgaven er formidabel, og dagens regjering er omgitt av kriser på alle plan. Men selvransakelse handler om å ikke bare finne forklaringer utenfor seg selv. Men mest om å forstå at det er hvordan krisene håndteres, som bidrar til at Ap allerede er redusert til et 15-prosents parti.

Les også: Takk, Senterpartiet – ingen grunn til å sutre over at stadig flere flytter til byer

På grasrota har mange tatt dette poenget. De mener tiden er inne for endring og fornyelse i Ap-ledelsen. En opptreden på NRK Debatten om Arbeiderpartiets krise kan ha vært et tidsskille. Mens partilederen, nestlederen og partisekretæren gjemte seg, var Brenna den som tok ydmykt ansvar uten å pynte på fortellingen om et parti i knestående.

At Brenna etter dette har fått voksende støtte i partiet skyldes ikke bare at hun er ung og talentfull samtidig. Eller at hun har instinkter med oppriktig tro på fellesskapsløsninger og på en uredd måte konfronterer profitører i barnehage, skole og sykehus. Eller at hun samtidig er pragmatisk i for eksempel skattepolitikken, og søker viktige politiske løsninger i sentrum der flertallet av velgerne befinner seg.

Det handler også om at hun kan er vokst opp i partiet og kan etablere en forbindelse mellom Arbeiderpartiets historie og generasjonen hun selv tilhører. Så er det bonus at hun balanserer ut Støres profil-utfordringer, og at hun i tillegg «nøytraliserer» konfrontasjonen mellom Giske/Tajik-fløyene.

Les også: Hvor høye må strømprisene bli før regjeringen våkner?

Oppgaven som frelser for et fallert folkeparti er et stort ansvar å legge på en ung småbarnsmor på Jessheim. Men hun virker klar for å ta neste steg. Og hun har båret tungt før. Hun overlevde Utøya og var den som ledet AUF midt i den forferdelige krisen etter 22. juli 2011.

Det er ikke mange lyspunkter i Arbeiderpartiet for tiden. Men sammen med en annen ung politiker, næringsminister Jan Christian Vestre, er Tonje Brenna trolig den eneste som kan riste partiet ut av den tunge depresjonen.

Tonje Brenna seiler opp som fremtidig lederkandidat i et slitent folkeparti, som har blitt en skygge av seg selv.