Det morsomme bildet av Tonje Brenna og Fagforbundets leder Mette Nord illustrerer nestlederkandidatens styrke og problem.

Hun fremstår som en populær og åpen politiker med godt humør, men har som kunnskapsminister vært for tett knyttet til offentlige fagforeninger og angsten for private løsninger.

Arbeiderpartiet blir aldri et stort parti igjen uten at man erkjenner «venstreavvik» og tar et langt skritt til høyre for å bli attraktive for de såkalte lillavelgerne som beveger seg mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg.

Et gjennomsnitt av de siste partimålingene viser at Arbeiderpartiet har 18,5 prosents oppslutning, mens Høyre ligger rundt 31 prosent. De fire borgerlige partiene har 89 representanter og flertall på Stortinget, selv om Kristelig Folkeparti fortsatt ligger marginalt under sperregrensen.

Mistillit til privat næringsliv

I NRKs Politisk kvarter ble Tonje Brenna spurt om hva hun mener om Trond Giske. I korte trekk plasserte hun seg side ved side med Jonas Gahr Støre i å støtte AUF-leder Astrid Hoems oppgjør med trønderen. Samtidig går veien til nestledervervet til Arbeiderpartiet ved å ta innersvingen på Hadia Tajik.

Problemet er at Arbeiderpartiet straffes av velgerne på grunn av politikken, og mindre på grunn av personstrid. Folk strømmer til Giske-laget Nidaros fordi det oppfattes som et sted der vanlige folks problemer med strømprisen blir tatt på alvor. Andre vender ryggen til partiet fordi det har lagt seg på en privatfiendtlig linje og diltet etter venstresiden og Senterpartiet i en reverseringspolitikk som ikke gjør Norge bedre.

Håndteringen av skatteflukten til Sveits fra mange av landets flinkeste næringslivsgründere er kanskje populært blant offentlige ansatte og venstresiden, men skaper oppgitthet hos mer moderate velgere som skjønner at man må bake kaken før den kan deles.

Kamp mot private løsninger

Som kunnskapsminister har Tonje Brenna dessverre bidratt i kampen mot private løsninger. Et eksempel er barnehagene, der en ny brukerundersøkelse nylig ble lagt frem med nøyaktig samme resultat som de ti siste årene: De private barnehagene har konsekvent mer fornøyde brukere, selv om barnehageplassene koster det samme for stat og kommuner uansett om de er private eller offentlige.

Det logiske ville være å undersøke hva de offentlige barnehagene gjør feil, når de private er bedre og samtidig tjener penger. Men politikken er å velge det ulogiske, nemlig å ville fjerne de private barnehagene.

Det samme gjelder friskoler, som er et ørlite supplement til den offentlige fellesskolen. Brenna vil ikke ha profilskoler som legger vekt på realfag eller kunst, for eksempel et Toppgymnas for matematikk. Hun vil gjøre det lettere for kommunene å si nei til nye skoler. Konsekvensen ville blitt at 39 privatskoler ville fått nei lokalt – som idrettsgymnas, montessoriskoler, kristne skoler og toppidrettsskoler over hele landet.

Igjen er det som i barnehagene: Pengene følger elevene, og det koster ikke det offentlige noe mer eller mindre om de velger et privat alternativ. Men frykten for å bli utfordret har fått det tidligere pragmatiske Arbeiderpartiet til å bli Fagforbundets beste venn og beskytte de offentlig ansatte, og ikke kundene til offentlige tjenester.

Vi trenger reform av offentlig sektor

Dagens regjering er så opptatt av å bekjempe private løsninger at de lar reformer av offentlig sektor ligge.

Samtidig skrus skattene opp for privat eierskap slik at staten overtar mer og mer av verdiskapingen.

Det er fornuftig hvis man i fullt alvor mener at det er offentlige tilbud som driver innovasjon og skaper bedre løsninger. Hvis du derimot tror at private utfordrere på legevakt, sykehus, barnehager og skoler gir positiv konkurranse og nytenkning, så forlater du Arbeiderpartiet og beveger deg mot sentrum.

Mitt inntrykk er at det store flertallet av norske velgere er pragmatiske i valget mellom private og offentlige tjenester, og ønsker en sunn avveining mellom gode offentlige tjenester for alle, og et visst press fra private for å lage bedre og billige tjenester. Oslo legevakt har blitt bedre av Volvat, og helseforsikring er en måte private bedrifter kan sikre seg mot det økonomisk ufornuftige i at ansatte må vente i månedsvis på å få offentlig behandling og komme tilbake i jobb.

Arbeidslinje og fleksible løsninger

Det gode med Tonje Brenna er at hun er en tydelig forsvarer av innholdet i arbeidslinjen, og at hun mener at det er grunnleggende for Arbeiderpartiet å bidra til at flest mulig er i jobb, bidrar positivt til samfunnet og forsørger seg selv.

Som mulig nestleder i Arbeiderpartiet er det en formidabel oppgave å gjenreise tilliten mellom partiet og næringslivet. Plutselige skattehopp og endringer med tilbakevirkende kraft må være arbeidsuhell, og med de enorme overskuddene som er i statskassen bør det være enkelt å si tydelig fra om at partiet ikke vil skjerpe skattene fremover. Den særnorske formuesskatten bidrar til å eksportere norske gründere til Sveits, og stimulerer til utenlandsk eierskap av norske bedrifter. Her må Arbeiderpartiet kaste av seg skylappene. Og langt inn i partiledelsen er man enige om at Norge fortsatt har for mange kommuner og fylker.

Poenget er at en kursendring i Arbeiderpartiet er helt nødvendig, men den vil gjøre vondt. Og uten ny politikk og en moderat høyredreining vil partiet fortsatt stampe i motvind, selv om de får en ny offiser på broen med godt humør.