I januar publiserte forskning.no en rapport om årsakene til høye smittetall blant innvandrere. Rapporten fremhever på en nyansert måte de sammensatte og komplekse årsakene til smittetallene.

Jeg synes at framstillingen er både velbegrunnet, troverdig og et viktig bidrag mot stigmatisering av innvandrere med tanke på smittesituasjonen.

Som innvandrer er jeg lei av å bli stigmatisert. Samtidig synes jeg at det er bekymringsfullt at smittetallet er høyere hos enkelte grupper innvandrere enn blant etnisk norske. Flertallhusholdninger og trangbodde husholdninger er en av årsakene.

Det må de innvandrere også selv ta ansvar for.

Les også: Tett på kvinne- og hijabkampen i Iran

Høye smittetall

Rapporten forklarer det høye smittetallet blant innvandrere med at svært mange innvandrere jobber i serviceyrker, innen rengjøring og i taxinæringen. Dette er yrker hvor det er vanskelig å holde avstand til andre mennesker, hvor en møter mange gjennom arbeidshverdagen og hvor hjemmekontor ikke er mulig.

Språkvansker er en annen forklaring rapporten oppgir. Alt dette øker smittefaren og samtidig blir dette forsterket ved at mange innvandrere bor trangt.

Trangbodd husholdning, spesielt på østkanten i Oslo, har også lenge vært sett i sammenheng med folkehelseutfordringer, kriminalitet og andre sosiale problemer. Nå gir dette også utslag i form av høy smitteforekomst.

Farlig mønster

I et fritt samfunn er folk i prinsippet frie til å velge hvordan de skal bo og hvor mange barn de vil ha. Selv har jeg også bodd i innvandrertette strøk.

Jeg mener å se et mønster blant en del innvandrere hva gjelder barnetall. Det virker som om det å få mange barn ikke blir sett på som et personlig ansvar. Enkelte ser ut til å ta det for gitt at fellesskapet skal støtte familiene, uansett hvor mange barn de får. Ansvaret dyttes over på storsamfunnet og staten - noe som vitner om mangel på kulturell integrering.

Flerfamiliehusholdninger blir til et problem under en pandemi. Når barna kommer i puberteten, får mange av disse barna ikke kjærester slik etnisk nordmenn gjør - de må gifte seg.

Noen av disse unge menneskene stifter familie, til tross for at de ikke råd til egen leilighet. De blir dermed boende i foreldrenes leiligheter, hvor kanskje også besteforeldrene bor fra før. Det nye paret får barn. Og barna, de kan lett smitte foreldrene og besteforeldrene.

Store familier er skikkelig gøy og en drøm for mange av oss. Det som imidlertid ikke er like gøy, er å bo trangt. Og det er under en pandemi at vi virkelig øyner konsekvensene.

Her kan du lese flere innlegg av Mina Bai

Ansvar

På den ene siden kjenner jeg innvandrere som jobber doble vakter for å klare å forsørge sin lille familie. En av familiene jeg kjenner har for eksempel kun to barn. Far i familien er rørlegger og de har flyttet fra østkanten til vestkanten i Oslo.

En av de tingene som koster mye er barnas fritidsaktiviteter. Det er dyrt å bo, og det er dyrt med barn. Dét er en av de viktigste grunnene til at de ikke ønsker seg flere barn. Far er naturlig nok helt utslitt.

På den andre siden ser jeg enkelte innvandrerfamilier med mange barn der jeg bor. Jeg vet ikke hvorvidt disse foreldrene tar innover seg hvor viktig det er at barna deltar i fritidsaktiviteter og hvor viktig det er å prioritere å sette av penger til dette.

For mange av dem virker det som om barn er en slags religiøst eller kulturell plikt, eller en slags hobby. Selvfølgelig bør folk få velge hvor mange barn de selv ønsker seg i et fritt samfunn, det er en menneskerett.

Men, det å sette barn til verden innebærer samtidig et stort ansvar. Hvis man ikke kan forsørge for sine barn, skaffe dem rom eller muligheter for å for eksempel delta i aktiviteter - så blir dette både et problem for barna og et samfunnsproblem som kan skape utenforskap.

Kulturell integrering

Jeg skulle ønske pandemien ville gjøre enkelte innvandrerforeldre mer bevisste på hvor stort ansvar det er å få barn, hvilke behov barn har og hvilke kostnader det innebærer å få barn innebærer.

Her snakker vi om behov for mer bevisstgjøring og kulturell integrering. Mens mange innvandrere tar ansvar, finnes det enkelte innvandrere i Norge som tar det for gitt at staten dekker alle utgifter og behov for barn og unge.

Dette står i klar motsetning til situasjonen i mange av de landene innvandrerne kommer fra, der staten nesten ikke tar ansvar for noe som helst hva gjelder barns levekår. Dette misleder mange til å tro at barnas ve og vel kan tas for gitt når de bor i Norge. De tror at det offentlige sørger for alt og tar ikke inn over seg at det er de som har det overordnede ansvaret for å gi barna og seg selv et godt liv.

Under en pandemi blir staten, samfunnet og felleskapet stadig presset til å ta ansvar for noe som skulle vært innvandrernes eget ansvar.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Staten har selvfølgelig har ansvar for å gi folk tak over hodet, for skole og utdanning. Velferdsstaten forplikter seg til å legge til rette for god læring og gode oppvekst- og levekår.

Begrenset økonomi i kombinasjon med mange barn kan være risikofylt med tanke på barns oppvekst. Barna er selvfølgelig glade i foreldre sine og foreldrene i barna, men det i seg selv er ikke nødvendigvis tilstrekkelig i et krevende, moderne samfunn.

Vanskelig boforhold og lav inntekt begrenser barns utviklingsmuligheter. Flertallshusholdninger som praktiseres i foreldrenes hjemland er også et problem under en pandemi. I et moderne samfunn som Norge utspiller det seg imidlertid som et eksempel på en mislykket kulturell integrering.

Kanskje mer kunnskap og dialog på dette området kan gjøre situasjonen bedre på sikte og gjøre oss klare for neste krise? Bevisstgjøring på eget ansvar og kulturell integrering er i hvert fall og viktig skritt i riktig retning.