(Trønder-Avisa): Det er krise. I Europa, i Ukraina, i økonomien. Og i Arbeiderpartiet.

Partiet som en gang mente at oppslutning under 30 var elendig, ser nå målinger ned mot 15 prosent. Regjeringen man ventet på i åtte år har kommet, men er allerede i gang med å avlyse eller utsette politikken de lovde i Hurdalsplattformen. Lakseskatt og vindkraft på Fosen splitter folk og parti.

Og det er ikke bare mulig, men faktisk sannsynlig, at ordførermakta glipper for Ap i Trondheim, Stjørdal, Steinkjer, Levanger, Verdal – og i Trøndelag fylkeskommune.

Men hvor er Trøndelag Arbeiderparti – landets største fylkeslag i Ap – i alt dette? De er nesten usynlige. Og det har en veldig god forklaring. For fylkesleder Ingvild Kjerkol har også en av de tøffeste jobbene i Norge akkurat nå.

Hun er helseminister, og må rydde opp i et fastlegekaos uten like (som forrige regjering slettes ikke ryddet opp i), en stor bemanningskrise i helsevesenet og mye annet. Hun har selvsagt ikke tid til å reise rundt til lokallag for å bygge entusiasme foran høstens valg.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

La det være sagt: Dette resonnementet handler ikke om Kjerkol. Det handler om roller – og om et fylkesparti som verken er grasrotas representanter i rikspolitikken eller en troverdig kraft for å utvikle Trøndelag.

Om så ministerjobben var en dans på roser, hadde ikke Kjerkol vært noe godt valg. Som medlem i regjeringen er statsråden bundet i svært mange saker. Hun kan ikke sitte på Dagsnytt 18 og argumentere mot regjeringens lakseskatt, slik mange i Trøndelag ville forventet.

Hun kan ikke kritisere regjeringen for at det vil ta akkurat like lang tid å skaffe raskere tog i Trøndelag som da forrige regjering holdt på. Hun kan ikke angripe Senterpartiet for at kommuneoppløsning på Sørlandet ikke akkurat representerer tidsånden. Og hun kan ikke kritisere egen partiledelse for noe som helst.

Det er betegnende for situasjonen at diskusjonen nå raser om hvem som skal sitte i Aps sentrale ledelse, helt uten at Trøndelag deltar i eller er involvert i diskusjonen. Hvorfor løfter ikke Trøndelag Ap en kandidat til leder- eller nestlederverv?

Trøndelag Ap har tilsynelatende gitt opp å prege den nasjonale politiske dagsorden.

Skusler bort muligheten til å blåse liv i den trønderske politikken

Så må det også nevnes at denne ledermodellen er vanlig flere steder. Arbeidsminister Marte Mjøs Persen er leder i Vestland Ap. Utenriksminister (!) Anniken Huitfeldt er leder i Akershus (!) Ap. Kulturminister Anette Trettebergstuen er leder av kvinnenettverket. Og en rekke fylkesledere er stortingsrepresentanter.

Akkurat det må ikke være like problematisk, men man blir fort fanget også på Stortinget – fordi jobben stort sett handler om hvordan man syr sammen den nasjonale politikken.

Summerer man alt dette, fungerer ikke Ap ute i landet som noe korrektiv for regjeringen, stortingsgruppen og Youngstorget.

Det føles sikkert godt for statsminister Jonas Gahr Støre at han tilsynelatende har kontroll på sine største fylkeslag, men han og partiet gjør seg en bjørnetjeneste ved å gi bort muligheten til intern opposisjon. En av Aps største styrker gjennom historien har vært å forene interne motsetninger, behov og grunnsyn til brede løsninger. Nå fremstår de i stedet som en servil gjeng uten kontakt med folks hverdag.

Les også: Helseministeren nedprioriterer likestilling

Fylkeslederne selv vil sikkert svare at det er gull verdt med en direktekanal inn til Kongens bord. Det er nok riktig, i noen saker. Men Kjerkol, eller noen andre fra Trøndelag Ap, kan da sitte i regjering uten å være fylkesleder? Vi snakker tross alt om Aps største fylkeslag – det er forholdsvis selvsagt at man skal ha deltakelse i regjering?

Lørdag og søndag denne uken er Trøndelag Ap samlet til fylkesårsmøte. Der er det ingen tegn til fornyelse. Valgkomiteen går inn for at Kjerkol gjenvelges som leder, med en (dyktig) ordfører fra Nærøysund og en eks-stortingspresident som knapt besøker Trøndelag som nestledere.

Hvorfor skusler man bort muligheten til å blåse liv i den trønderske politikken? Hvorfor bruker man ikke fylkesledelsen som rekrutteringsarena, som arena for å bygge partiorganisasjonen og for å fronte trønderske saker?

Vanskelig å finne gode kandidater

Ett svar er selvsagt at det er vanskelig å kaste en sittende helseminister som har gjort en grei jobb. Et annet svar er at det er vanskelig å finne gode kandidater. Fylkeslederjobben er – eller burde iallfall være – ganske arbeidskrevende. Det kunne partiet løst ved å frikjøpe en fylkesleder på heltid. Kanskje en avtroppende fylkesordfører har lyst på en slik rolle?

Et tredje svar kan være at Kjerkol blokkerer for Trond Giske. For hvis hun gir seg, vil Giskes navn fort bli foreslått – i et fylkeslag hvor hans lokallag mildt sagt dominerer tungt på delegatlistene. Og tross Giskes popularitet er det slettes ikke sikkert at han ville vært noe sikrere kort for å vinne høstens valg.

Oppskriften på suksess ligger ikke i å dyrke konfliktene med partileder Støre. I stedet bør strategien være å fremstå som en kritisk-konstruktiv politikkutvikler som evner å forvalte Trøndelags betydning i Norge på en god måte. Den rollen sliter Giske med.

Dette er kanskje en hårete påstand fra noen utenfor partiet, men Trøndelag Ap framstår ikke som et lag. På årsmøtet i 2020 – det samme årsmøtet som Trønder-Avisa på forsiden oppsummerte i versalene «SLAGMARKEN» – gikk Nord-Trøndelags to daværende stortingsrepresentanter til angrep på hverandre på talerstolen, AUF reiste seg og gikk da Trond Giske snakket og det meste var kaos. Etter dette skulle man rydde opp, men har man egentlig gjort det? Jeg tror ikke velgerne er overbevist.

I politikken er det resultatene som teller. For Trøndelag Ap – laget som fortsatt bare er seks år gammelt – står mer på spill enn det som er vanlig i et lokalvalg. Vinner man i Trondheim, i fylkespolitikken og på Innherred, kan det være et vendepunkt etter en lang negativ spiral. Taper man alt dette, er høstens valg fort partiets dårligste noensinne.

Da er makta man har tatt for gitt – som også gjør politikken engasjerende å drive med – borte, og Ap i Trøndelag har rykket ned en divisjon, kanskje for godt. Helgas årsmøte bør spørre seg om de er godt nok rigget for denne korsveien.