(Trønderdebatt): Det er spørsmålet jeg stiller meg selv før jeg leser boka «Ingen skal få se at jeg gråter – historien om Cissi Klein og deportasjonen til Auschwitz» av Geir Svardal.

Boka illustrerer hvor lite vi vet – og noen gang kommer til å få vite – om den 13 år gamle jenta fra Trondheim. Jenta som har fått en videregående skole og en gate oppkalt etter seg. Som har sin egen statue i Museumsparken. Som er avbildet rundt om i Trondheim sammen med andre kvinner som har hatt stor betydning for byen.

«Cissi Klein er blitt kalt Trondheims Anne Frank», skriver Geir Svardal innledningsvis i boka. De to jentene var jevngamle, og de led samme skjebne. Men Cissi Klein hadde ingen dagbok verden fikk lese. Cissis tanker og følelser, håp og drømmer for framtida, forsvant med henne i et gasskammer i Polen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

25. november 1942 blir 13 år gamle Cissi Klein arrestert. To politimenn fra Statspolitiet banker på døra til klasserommet hennes på Kalvskinnet skole. Foran hele klassen føres Cissi bort. Denne høstdagen er siste gang Cissi er på skolen.

Geir Svardals bok skildrer et mørkt kapittel i historien, som preger både Trondheim, Trøndelag, Norge og Europa. Boka tar oss fra pogromer i Russland på slutten av 1800-tallet, økende antisemittisme i tida fram mot andre verdenskrig, og til den etter hvert systematiske dehumaniseringen av jøder. Resultatet ble at over 700 norske jøder ble sendt til tyske konsentrasjonsleire – hvor de fleste ble drept. Inkludert Cissi Klein.

Gjennom boka blir vi kjent med det jødiske miljøet i Trondheim i årene før krigen bryter ut. Vi møter flere familier og enkeltpersoner, og blir kjent med historiene deres. Fortellinger om flukt, det å komme til et nytt land og en ny by. Et jødisk miljø bestående av samhold og fellesskap, som støtter hverandre. Hvor alle kjenner alle.

Historien om Cissi Klein handler mye om historien Cissi Klein er en del av. Vi blir godt kjent med blant annet familiene Kommissar, Paltiel, Isaksen og Mendelsohn. Vi følger de arresterte jødiske mennene til Falstad fangeleir. På ett vis blir vi bedre kjent med menneskene rundt Cissi, enn vi blir med henne. Hun havner i skyggen av sin egen historie.

Les også: Alfons (1920-2022) nådde tilbake til Sachsenhausen

Og det er ikke så rart. Cissi var bare 13 år gammel da hun forlot skolen for siste gang den høstdagen i 1942. Alt de jødiske familiene eide, ble beslaglagt og likvidert. Cissi levde et kort liv, og de fleste fysiske spor etter henne ble ødelagt.

Cissi Klein ble drept i Auschwitz 3. mars 1943. Det samme ble hennes far og hennes bror. De fleste av hennes slektninger og andre i det jødiske miljøet led samme skjebne. Etter krigen var det ikke mange igjen som kunne fortelle om Cissi.

Klassevenninnene hennes har spilt en viktig rolle. De som dro på skiturer sammen, gikk sammen til skolen og ble med hverandre hjem etterpå. De har fortalt om Cissi, holdt minnet om henne levende. De og moren.

Milla Klein, Cissis mor, ble syk og innlagt på sykehus da jødene fra Trondheim var internert i Bredtveit fengsel i Oslo. Da de ble sendt til Auschwitz, fikk hun hjelp til å flykte over grensa. Milla Klein visste ikke hvor hennes mann og barn var, eller hva som hadde skjedd med dem.

Asbjørn Svarstad: (1924-2022): Et vandrende stykke norgeshistorie

I desperat håp om å få barna sine trygt til Sverige, adopterte hun bort sine barn til en svensk rabbiner. Geir Svardal skriver:

«Adopsjonspapirene ble fylt ut, sendt og straks ekspedert – og innvilget i ekspressfart. Det ble gitt beskjed til Norge, uten at det kom noen respons derfra. Så sent som 9. juni 1943 sendte svenske myndigheter ut en etterlysning av søskenparet Abraham og Cissi Klein, som begge var tildelt svensk statsborgerskap. Alle skulle med andre ord vite at svenskene sto med åpne armer for å ta imot de to».

Da hadde Millas barn allerede vært død i tre måneder.

Cissi Klein overlevde ikke krigen, og fikk aldri muligheten til å fortelle sin egen historie. Derfor må hennes historie fortelles av andre. Som sine klassevenninner, sin mor – og Geir Svardal. Historien som fortelles er preget av bruddstykker, og gir ikke et helhetlig bilde av Cissi Klein. Vi får ikke det fulle bildet av hvem Cissi var, hennes liv, tanker og drømmer. Det vil vi aldri få.

Les mer fra Norsk debatt

Til tross for hvor lite vi egentlig vet om Cissi – jenta vi aldri blir kjent med – betyr hun og hennes historie enormt mye. Jenta som sitter alene på en benk på Museumsplass minner oss på hva konsekvensene av enkelte menneskesyn og ideologer kan føre til. Cissi Klein, Anne Frank og tusenvis av andre barn og unge, ble gasset ihjel på grunn av et menneskesyn som klassifiserte de som uverdige.

Disse historiene – de mest brutale – har vi et kollektivt ansvar for å ta vare på. Med denne boka er Geir Svardal med på å ta det ansvaret.