Før VM brukte en kommentator skriftlig uttrykket «ufyselige folk i laken», et utsagn som ville kostet vedkommende jobben hvis det falt om andre enn arabere. Men i forhold til Qatar har norske redaktører abdisert, eller blitt avsatt av mobben.

Det brukes konstant nedlatende begreper om Qatar og arabere. Qatar heter bare «ørkenstaten», eventuelt «den styrtrike ørkenstaten» eller «sjeikdømmet».

At alt ligger i ørkenen er ganske naturlig i Qatar, men det kan ikke nevnes ofte nok, det synes å være noe mindreverdig som man bør minne leseren på hele tiden. Selv ikke i omtalen av kampene slipper leseren unna. Da kan det påpekes at stadion ligger rett ved et kjøpesenter som er en grell påminnelse om de store sosiale ulikheter i landet, at VM er kontroversielt, det er skandalebefengt, det er utallige «problematiserende aspekter» som den mest selvhøytidelige kommentatoren kaller det.

Les også: VM i Qatar: Hva gir oss retten til å leke moralpoliti?

Rasisme i system

Hele rasismen er satt i system, fra toppen. Aftenposten skriver i sin «unnskyldning» for å dekke fotball-VM at de skal jakte på menneskerettighetsbrudd og andre sosiale forhold, «men også dekke det som skjer på banen».

(Red. anm: Også Nettavisen har hatt en serie kritiske kommentar-artikler om VM i Qatar)

Effekten er at ingen tør å fortelle noe positivt fra Qatar. En TV-kommentator kunne ikke si på sending at stadion var det fineste han hadde sett, vedkommende turte ikke av hensyn til den interne mobben.

Journalistene får beskjed fra redaksjonsledelsen om å finne en fremmedarbeider som har det fælt, eller i det minste kan sutre litt. Det er ikke vanskelig å finne fremmedarbeidere, siden det er 2,5 millioner av dem og de utgjør nær 90 prosent av befolkningen. Det har likevel vist seg å være vanskelig å finne noen som står fram som lidende. At det da ikke kan være så mange er en nærliggende forklaring, men ikke for sportsrasistene. Arbeiderne står ikke fram fordi de er truet til taushet, med trusler om represalier hvis de kritiserer regimet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Etter å ha snakket med mange titalls fremmedarbeidere i Doha, fra Pakistan, Bangladesh, India, Nepal og de fleste nordafrikanske land, så er bildet entydig. De er stort sett fornøyde med å ha jobb i Qatar, og kunne forsørge familien hjemme. De skjønner lite av spørsmål om boforhold, ytringsfrihet, arbeidspress og død. De fleste trekker fram at Qatar oppleves som trygt.

Fotballskam

Det er mye å kritisere Qatar for, særlig når det gjelder ytringsfrihet og likestilling. Landet er likevel på 42. plass på «Human Development Index» (utarbeides av FN), foran flere europeiske land. Det er også milevis foran Kina. Vi hørte lite om boikott eller kritiske sportskommentarer under vinter-OL i et land som beviselig har minst én million mennesker i konsentrasjonsleirer. Er det fordi norske gullmedaljer tross alt er viktigere, eller fordi man er redd for en kinesisk handelsblokade?

Les mer fra Norsk debatt

Vi har fått et nyord i forbindelse med Qatar-VM. Fotballskam. Smak på ordet. Skal man se på VM må det være i smug, fortell det ikke til noen. Fotballpresident Lise Klaveness med følge var i Qatar, men de kunne ikke gå på kamp. Den boikotten har fotballtinget bestemt. Og sykest av alt – barn får beskjed på skolen om at det ikke er riktig å følge med på VM.

Hvordan ble det slik? Hvordan fikk sportsrasistene lov til uhemmet å gå løs på arabere? At tildelingen av VM til Qatar var korrupt er en ti år gammel nyhet, og skiller seg ikke fra noen av de tidligere VM-tildelinger. (For Tyskland 2006 er de ansvarlige til og med dømt i retten). Hvis det er provoserende at Qatar velter seg i oljerikdom, så kan det norske folk gå ut og se seg i speilet.

Spilles VM på en gravplass?

Trolig er det «sannheten» fra en artikkel i The Guardian om at 6500 arbeidere har omkommet i forbindelse med bygging av åtte fotballstadioner. Tallet er siden høynet til 15.000, og da er det passende å mene at det sikkert er høyere. Bruken av dette tallmaterialet er grunnleggende useriøst, noe norske sportsrasister gir fullstendig blaffen i. Hvis titusener skulle omkommet under bygging av arenaene, så må myndighetene ha stått for massive henrettelser. Likevel var Aftenpostens forside to dager før VM-åpning dominert av «VM spilles på en gravplass».

Les også: Er det et problem at jeg retter fokus mot vestlige land som i likhet med Qatar, har blod på hendene?

Tallene er avledet fra Amnesty International. Sannheten (og det Amnesty egentlig påpeker) er at dødsattester utstedt i Qatar ofte er mangelfulle, de oppgir ikke detaljer om dødsårsaken. Over en periode på tjue år er det 15.000 mangelfulle dødsattester. Det er ikke dermed sagt at de er henrettet, har sultet i hjel, eller er torturert til døde.

I dag er Amnesty og Qatar-myndighetene i ferd med å enes om at over en tiårsperiode har det vært fire til 500 dødsfall i anleggsbransjen totalt i landet. Selvsagt ikke bra, men spilles VM på en gravplass?

Norsk Hydro og Qatar

VM er over halvveis. Det har vært spenning, overraskelser, flott fotball og kanskje den beste stadionstemning i VM-historien. Likevel slipper vi ikke unna. Aftenpostens kommentator, Daniel Røed-Johansen, var ute på tidenes mest forutsigbare reportasje. Han dro til området som er avsatt for at fremmedarbeiderne skal se VM fotball på storskjerm (selvfølgelig ute i ørkenen, bare sand og dritt). Der var stemningen angivelig topp, men spørsmålet var hva de tenkte om at de som hadde bygget de flotte anleggene, selv ikke hadde råd til billett?

Kanskje Røed-Johansen kunne spurt de som rydder på rommet hans på luksushotellet hvor han bor, hva de synes om at de jobber der, men aldri vil få råd til å bo der? Han kan spørre servitørene som kommer med maten hans i restaurantene, hva de synes om at de aldri får råd til å spise der. Spør betjeningen i luksusbutikkene om hva de tenker om at de selv ikke har råd til noe av det de selger.

Han og hans kolleger kan også få en gratis reportasjeidé. Det er en kort kjøretur til et av verdens største aluminiumsverk, eiet av Norsk Hydro og staten Qatar. Aluminium derfra er brukt i bygging av stadionanleggene. Anlegget drives garantert av 90 prosent fremmedarbeidere. Hvordan er lønnsnivået? Hvordan bor de? Hva slags rettigheter har de? Har de råd til å gå på fotballkamp?

Moral er dyrt

Qatar-VM er omtalt som fotballens endelige død (Aftenposten). Likevel er det bare å glede seg til dekningen av VM 2026, som er lagt til Mexico, USA og Canada. Fotballen kommer heller ikke her «hjem», eller til steder med fotballkultur (som de arabiske land visstnok ikke har). Hovedlandet blir USA, og der skal det ikke spilles på en eneste fotballstadion – alle arenaer er laget for amerikansk fotball. Finalen vil trolig gå i Dallas, Texas, fordi eierne av Dallas Cowboys har høyeste bud på finalen.

Les også: Reaksjonene hagler mot Wenger etter kritikken av Qatar-demonstrasjonene

Men viktigere: Hvordan vil sportsmedia forholde seg til at Mexicos regjering, byråkrater og politi har tette bånd til narkokartellene som har stått bak anslagsvis 150.000 drap de siste 12 til 14 år (og det er selvsagt ikke medregnet de som dør av forbruket over hele verden).

Hva med abortlovene og våpenlovgivningen i USA? Hva med Canadas kontroversielle behandling av urbefolkningen? Kan vi regne med at sportsmedia står opp for slike saker? Vil Fotballforbundet diskutere boikott, får vi en opprivende debatt og komiteer nedsatt?

Vi vet svaret. Moral er dyrt.