Gå til sidens hovedinnhold

Uheldige kløner i tysk valgkamp

De tyske partiene slingrer mot et dramatisk høst-valg - med kandidater som allerede har gjort seg grundig upopulære blant velgerne.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvis det ikke handler om at den grønne sjefen Annalena Baerbock har frisket opp CVen sin, så flyter mediene over med kristeligdemokrat-sjef Armin Laschets siste tabber. De to har i flere måneder skiftet på å dumme seg ut på flatmark.

En dag har Baerbock «glemt» å innrapportere betydelige inntekter, mens Laschet den neste dagen blir avslørt for å - i sin tid - ha skrevet av passasjer i en bok som han utga for 12 år siden. Et nettsted finner ut at Baerbock i sin ungdom finansierte partiarbeidet sitt for De grønne ved å motta stipend for å skrive en doktoravhandling. Rett rundt neste sving, venter Laschet med en mildt sagt upassende lattersalve.

Småtterier

Ja, nettopp - vi snakker om 12-15 år gamle teksttyverier og like gamle tilfeller av snyt med studielånet. Så da Annalena Baerbock her om dagen ikke visste hvilken småby hun akkurat besøkte for å drive valgkamp, ville det under andre omstendigheter ha utløst en notis i lokalblekka. Nå ble hele Forbundsrepublikken informert om at dama åpenbart ikke kjenner geografien i sin egen valgkrets.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Og så var det «N-ordet» som hun kom til å bruke i et TV-intervju. Hvordan DET nå kunne finne veien over akkurat hennes lepper?

Det handler dypest sett om detaljer fra «Småtingavdelingen» og hver for seg ting som en munnrapp politiker kunne vridd seg unna uten alt for dype riper i lakken. Men nå går det ikke en uke uten at enten Laschet eller Baerbock har en eller annen skandale kjørende på førstesidene.

Værgudene

Armin Laschet er både CDU-leder og ministerpresident i Rheinland Pfalz med 18 millioner borgere. Han sto under heftig kritikk for å være profil-løs og svak, da store deler av flomkatastrofen for to uker siden traff i nettopp hans delstat, hvor ødeleggelsene og tap av menneskeliv var omfattende.

På dette tidspunktet hadde de mange avsløringene sendt Annalena Baerbock og hennes grønne flokk ti-tolv prosentpoeng nedover på meningsmålingene, mens kristendemokratene og Armin Laschet hadde fått krøket seg opp igjen fra under 20-tallet og faktisk lå rundt 25 prosent da værgudene slo til.

Game change?

Alle erfaringer viser at en landssjef som trekker i sjøstøvler og dukker personlig opp med fagre løfter om hurtig hjelp til alle som har mistet hus og hjem, kan regne med et kraftig løft i populariteten. De første dagene gikk det helt fint, og Laschets kampanjefolk må ha smilt godt i skjegget og forsikret hverandre om at DETTE var the game change - den store og uventede begivenheten som kommer til å avgjøre valget i deres kandidats favør.

Les også: OL 1936: Norges store fotball-seier over tyskerne

For fagfolkene visste selvsagt også at Annalena Baerbock aldri i livet ville funnet på å ta med seg reporterne, når hun selv reiste for å se på ødeleggelsene. Om hun hadde gjort noe slikt, ville det sporenstreks blitt oppfattet som et simpelt forsøk på å misbruke situasjonen for å gå på stemmefiske. Dermed ble det også lite oppmerksomhet å få, da hun til slutt dukket opp på en pressekonferanse med forsikringer om solidaritet, medfølelse - og understrekinger av at klimaendringene hadde skylden.

Gapskratten

I tre-fire dager fungerte Laschet som både delstatens krisemanager - og reisefører for allehånde rikspolitikere fra Berlin - før forbundspresident Frank-Walter Steinmeier landet i området for å se og høre.

Armin Laschet viste rundt og alt gikk etter programmet, helt til presidenten holdt tale for et par hundre flomofre. På TV-bildene sto ministerpresidenten - omgitt av sine medarbeidere - i bakgrunnen og gapskrattet. Scenen som ble vist om og om igjen på alle stasjoner, bredde seg som en løpeild på nettet og det hjalp sørgelig lite at Armin Laschet formelig kastet seg i støvet for å be om tilgivelse.

Ministerpresidentens forklaring på hvordan dette kunne skje, fikk øyenbrynene til å fly i været over hele landet. Laschet hadde, sa han, stått så langt unna at det ikke var mulig å høre hva president Steinmeier sa. Han kunne derfor ikke vite at det var alle de døde Steinmeier snakket om akkurat da han selv sto bak og lo.

Hvorfor?

De to mest nærliggende spørsmålene som umiddelbart meldte seg, var for det første hva slags folkeskikk som ligger i bunn, når en voksen mann gir seg til å fortelle morsomheter midt under markeringen for ofrene etter en katastrofe. Mange av de tilstedeværende hadde ennå ikke fått visshet for om venner og slektninger befant seg blant de drepte. Livene deres lå bokstavelig talt i ruiner - og der sto Laschet og syns han kunne more seg så kongelig at tunga hang langt ut av munnen.

Les også: Tysk OL-sjef ergrer japanerne

Det andre mysteriet som fortsatt ikke har fått noe troverdig svar, er hvordan i himmelens navn en rutinert politiker som Laschet overhodet kunne finne på å lage ablegøyer i nærheten av en hel skog med kameraer?

«Holdning»

«Han mangler holdning» - altså stil - lød en av de mest vanlige reaksjonene. Folk i ulykkesområdene lurte på om de også må regne med å få en skrattende forbundskansler på besøk, hvis naturkreftene en gang i fremtiden skulle slå til på nytt?

Armin Laschet må etter hvert ha merket hvilken gigantisk katastrofe han hadde utløst. Så han dukket opp flere ganger for å be om forståelse og tilgivelse. Men det er nok ikke sikkert at han får noen av delene - i hvert fall ikke på denne siden av valget.

På mandag var han ute og besøkte flere flomofre. I småbyen Swisttal var det rent hat som slo imot ham. De overlevende ville vite hvorfor de ikke ble advart i tide. Meldingene fra sentrale myndigheter om at nedbør av hittil usette dimensjoner var på vei, tikket senest klokken 20 om kvelden inn hos kommunale og regionale myndigheter. Enkelte steder varte det likevel tre-fire timer før de ansvarlige utløste katastrofealarmen. På det tidspunktet var det allerede for sent.

«Din taper»

Armin Laschet lovet hurtig og ubyråkratisk hjelp. Også dette ble han heftig konfrontert med for rullende kameraer i Swisttal. Enten hadde folk slett ikke oppnådd kontakt med «systemet» - eller de ble møtt med en ikke hjelpsom mur av iskalde byråkrater og stive paragrafer. «Du er en kjempestor taper», brølte den ene, mens en annen lovte Laschet at han på valgdagen kan vente seg tidenes straff fra velgerne.

Les også: Knoklene og sporene mot Auschwitz

Etterpå avbrøt en åpenbart truffet ministerpresident sitt eget forsøk på å forklare mediene at han skjønner hvorfor folk er sinte - før han tilføyde at han selv ville vært like forbanna, hvis han hadde vært utsatt for noe lignende. Opptakene av den rådville fyren - omgitt av fortvilte og brølende flomofre - må ha kostet sympati og stemmer.

Viker unna

Men heller ikke Annalena Baerbock har det enkelt om dagen. Før helga holdt hun en pressekonferanse om at hun frem mot valget vil konsentrere seg om tema som miljøvern og finansiering av gjenoppbyggingen i Vest-Tyskland. Konkrete spørsmål om sitatfusk og ulovlig bruk av studiemidler ble rett og slett overhørt og ignorert.

På samme måte nekter hun for tiden å møte på de viktigste debattprogrammene, men stiller heller til pyntelig hyggeprat - hos programledere som garantert ikke begynner å stille nærgående spørsmål - om oppveksten før hun slenger ut et par «avsløringer» fra sitt ellers mørklagte privatliv.

Transparent?

Ærverdige Neue Zürcher Zeitung i nabolandet Sveits gir ikke mye for strategien, og spør hvor lenge Annalena Baerbock egentlig tror hun kan fortsette å skyve viktige spørsmål foran seg - og hvordan denne taktikken passer sammen med valgløfter om transparens og åpenhet?

Les også: Drømmen om grønn kansler i ferd med å floppe

I bakgrunnen lurer rivalene fra egne rekker. For Armin Laschet er det sjefen for det bayerske søsterpartiet CSU som til stadighet er ute med sleivspark og hånlige bemerkninger. Markus Söder forsøkte å bli kåret til unionens kanslerkandidat i en prosess som besto av mye drittkasting i begge retninger. Nå om dagen er det knapt grenser for skadefryden fra Söder - som hevder at med ham i førersetet, ville valget allerede vært godt som vunnet.

Men med ulykkesfuglen Laschet, må CDU/CSU frykte for om partiet over hodet blir representert i den neste regjeringen.

Trakk kvinnekortet

Annalena Baerbock (40) hadde sin med-leder Robert Habeck (51) som mot-kandidat, da hun i april ble kåret som De grønnes kanslerkandidat. Habeck bøyde seg for en bestemmelse i partiet om at kvinnen skal prioritereres, hvis hun står overfor en jevnbyrdig mann som kandidat til vervet. Og det var dette kortet Baerbock til slutt trakk.

De første ukene ble hun tatt mer enn godt imot. Journalistene lovpriste den arbeidsomme kvinnen og hennes angivelig fantastiske evne til å sette seg inn i kompliserte saker. Hvis noen var i stand til å bringe Tyskland inn i en ny og grønn fremtid, måtte det være Annalena. Meningsmålingene truet noen dager med å forsvinne gjennom taket. Men da Annalena Baerbock så ut til å ha passert 30-tallet, kom saken med de glemte inntektene - og etterpå avsløringen av en CV som var mildt sagt oppblåst.

Dum bok

Da Baerbock ville stoppe motgangen med en klok bok om sine planer for et moderne Tyskland, kom det hurtig frem at hun hadde rappet mye av innholdet fra internett. («Dumt av meg. Skal aldri gjøre det igjen.»)

Og til slutt var det pinlighetene rundt studiefinansieringen.

Kommentatorer fra alle sider av det politiske landskapet har rådet Annalena Baerbock til å sette partiet først og overlate roret til Robert Habeck. Han har både erfaring og talegaver, samt en egen evne til å begeistre folk med grønne sympatier.

Alvoret ble enda klarere på torsdag, da Valgstyret i Berlin besluttet at De grønne i delstaten Saarland ikke får bruke den oppstilte lista over kandidater. Det betyr i korte trekk at velgernes nummer to-stemme ikke kommer til å bli godskrevet partiets sentrale kandidater - et estimert direktetap på minst 40.000 stemmer.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Skylda for denne ulykken ligger ikke minst hos Baerbock, som skal ha blandet seg direkte borti nominasjonsprosessen. Hun insisterte på at en kvinne måtte stå på toppen, mens de delegerte i stedet stemte på en mann til førsteplassen på lista.

Håndverksmessig ble saken så dilettantisk behandlet at prosjektet med lista var dømt til å gå i veggen med et ekkelt brak. Og igjen melder spørsmålet seg: Hvordan skal det gå med landet - hvis de folka der får makten på kanslerkontoret?

Skifte kandidat?

Men Baerbock tror åpenbart fortsatt på at hun kan trasse velgerne tilbake til De grønne, og hennes støttespillere vil ikke høre snakk om - bare sju uker før valget - å skifte ut kandidaten. Mens de klamrer seg til håpet om et under, er det klart for de fleste andre at løpet er kjørt. Heller ikke de tyske velgerne syns om kandidater som gjerne moraliserer overfor andre - men selv både «glemmer» og stjeler.

Og hvem har lyst til å bli regjert av en uerfaren løgnhals?

Armin Laschet må nok også berolige stadig mer bekymrede partikamerater med at det hele sikkert blir bra - til slutt. Først og fremst er han nødt til å få kontroll på oppryddingen i katastrofeområdene, og i en fart sørge for at nødvendig infrastruktur som veier, vann og energilevering blir gjenoppbygd. Men - tre uker etter at det smalt - virker det ikke som mannen engang har forstått at folk trenger den lovede hurtighjelpen øyeblikkelig - og at han ikke kan la dem fortsette å vente.

De andre

Mens grønne og kristelige tumler rundt i manesjen og skaper stadig større vanskeligheter for seg selv, burde sosialdemokratene (SPD) kunne le hele veien til urnene. Men det ser - i hvert fall ikke foreløpig - ut til at finansminister Olaf Scholz greier å hente noen særlig gevinst på konkurrentenes ulykker.

Denne uka viste en måling at hvis tyskerne skulle velge kansler direkte, ville Olaf Scholz i dag ha fått 35 prosent av stemmene - nesten dobbelt så mange som Baerbock og Laschet. Likevel ligger SPD og dupper godt under 20 prosent.

Fridemokratene (FDP) puster nå SPD i nakken og ligger på 12 prosent. Men det kan gjerne bli både 15 og 20 prosent før valgdagen, hvis partisjef Christian Lindner spiller sine kort klokt.

Die Linke - det tidligere DDR-kommunistpartiet - var i mange år et ærlig arbeiderparti med sterke sosialdemokratiske trekk. Interne maktkamper og en ledelse med rabiat forsvars- og utenrikspolitikk får velgerne til å forsvinne i strie strømmer. Likevel er det tenkelig at denne flokken havner på åtte-ti prosent og gjør det mulig med et flertall sammen med SPD og De Grønne. (Men ingen tror egentlig på at noe slikt kan skje.)

Alle krymper

Det høyrepopulistiske Alternativ für Deutschland bruker for tiden mesteparten av ressursene på intern krig mellom fløyene. De siste par årenes dreining mot ren høyreekstremisme har skremt vekk mange medlemmer og velgere. Så - som det ser ut nå - lander partiet på 10-12 prosent.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Stadig flere kommentatorer spår at det går i retning av et valgresultat hvor to partier ikke får flertall i Forbundsdagen uten å hente inn en tredje partner. I en slik situasjon er det åpent for flere overraskende koalisjons-varianter.

Som en av TV-ekspertene påpekte forleden dag, så trenger den sosialdemokratiske kandidaten Olaf Scholz ikke å gjøre særlig mer enn å sitte musestille frem til valget. Hvis han greier å karre til seg opp på 20-tallet, og de to rivalene hans fortsetter å tape tilslutning, så kan det ende med at Scholz og SPD blir et prosentpoeng eller to større enn de andre.

I så fall får de også statsministerens kontor. Men mye kan skje i løpet av de kommende åtte ukene.

Kommentarer til denne saken