Gå til sidens hovedinnhold

Ulv: Norge overlater ansvaret til svenskene

Betyr ikke internasjonale naturavtaler noe i Norge? spør Siri Martinsen og Katrin Vels i NOAH.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Norge har undertegnet Bernkonvensjonen som skal sørge for beskyttelse av truede dyr. Men nylig frikjente Høyesterett staten for lisensfelling av 31 kritisk truede ulver - og «godkjente» i praksis at ulver utenfor ulvesonen er fritt vilt.

Statsadvokaten gikk i denne saken langt i å bortforklare rødlista over truede arter som irrelevant for myndighetenes forvaltning av ville dyr.

Les også: Vaksine mot kortsiktighet

Men dersom det ikke betyr noe at et dyr er kritisk truet, hvorfor har Norge da undertegnet konvensjoner av beskyttelse av nettopp truede dyr?

Ulvesonen

Det var miljøorganisasjonen WWF som fikk dom mot seg i Høyesterett, og saken handlet om ulver utenfor ulvesonen. NOAH har også saksøkt staten, og vår rettssak kommer opp i slutten av mai.

Denne handler om ulver inne i ulvesonen - de fem prosentene av Norge hvor ulven skal bevares.

Det gjenstår dermed å se hvordan retten oppfatter forpliktelsene inne i ulvesonen. Likevel er det en rekke forhold ved Høyesteretts dom som skurrer hvis Norge skal ha troverdighet i vern av truede dyr.

Nasjonale domstoler har ansvar for å håndheve internasjonale avtaler. NOAH mener at Høyesterett har sviktet i denne oppgaven og dommen har medført en situasjon der Bernkonvensjonen som en rettslig bindende internasjonal avtale i det vesentlige ikke lenger er anvendelig.

Kan staten for eksempel påberope seg den totale ulvebestanden som hovedsakelig finnes i Sverige, ved vurdering av unntak fra strengt vern av ulv?

Er det i samsvar med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen å skyte all ulv som i enhver tid befinner seg utenfor ulvesonen ut i fra «offentlige interesser av vesentlig betydning»?

Dessverre fikk ingen av disse spørsmålene et rettslig begrunnet svar.

Rødlistestatus i Sverige

Det fremstår som en grell selvmotsigelse når domstolen på den ene siden sier at «Norge kan ikke overlate til Sverige alene å sikre den sør-skandinaviske bestandens overlevelse», og på den andre siden hevder at så lenge overlevelsen av den totale sør-skandinaviske bestanden ikke er truet, har rødlistestatus av ulv i Norge ikke noe relevans.

Norges magre bidrag til bevaring fører rent faktisk til at Sverige står alene om å sikre overlevelsen av den sør-skandinaviske ulvebestanden.

Merkelig er det også at retten ikke tar hensyn til at ulven faktisk er truet også i Sverige, og nylig har fått en mer alvorlig rødlistestatus.

Høyesterett aksepterer bestandsmål om fire til seks årlige ynglinger i Norge som tilfredsstillende for å oppfylle Barnekonvensjonens forpliktelser.

Les også: Den norske regjeringen har bestemt at jeg ikke skal få treffe kjæresten min

Men dette antallet ulv er et politisk bestemt mål som ikke er basert noen vitenskapelig utredning. Høyesteretts dom risikerer at ulven forblir kritisk truet i Norge i ubestemt tid.

Når det gjelder hjemmelsgrunnlaget for unntak fra den strenge rettslige beskyttelsen av ulv – «offentlige interesser av vesentlig betydning» - kom retten i hovedsak til at prinsippet om geografisk differensiert forvaltning i seg selv kan gi grunnlag til å skyte bort ulveflokker utenfor ulvesonen. Dette er farlig juss og vil potensielt ha store konsekvenser ikke kun for naturvern, men rettssikkerhet generelt.

Abstrakte, diffuse og generelle hensyn som «tillit til forvaltning» og «forutsigbarhet» kan blandes sammen og brukes til å begrunne forvaltningsvedtak uten at forvaltningsorgan må vise hvordan lisensjakt faktisk har den påståtte virkningen - og for hvilke grupper i befolkningen.

«Tillit til forvaltning» og «konfliktdemping»

Omfattende studier fra Norsk Institutt for naturforskning viser at det er en bred støtte for ulvens tilstedeværelse i befolkningen over hele landet, også i områdene hvor ulven er til stede. Dette overses i dag av forvaltningen - og disse grupperingenes interesser veies ikke inn i de diffuse begrunnelsene for skyting.

Høyesteretts dom kan også medføre at vilkåret om at lisensjakt kun kan tillates når det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, forsvinner i løse lufta.

Ved sammenstøt mellom ulike interesser må staten være i stand til å vise hvorfor andre løsninger enn skyting ikke kan brukes. Men her aksepterte Høyesterett igjen at diffuse hensyn som «tillit til forvaltning» og «konfliktdemping» bare kan tilfredsstilles ved å skyte ulv.

Les mer fra Norsk debatt her

Retten gir ikke noen redegjørelse for sin konklusjon, men konstaterer bare at «Legges det først til grunn at fellingen vil styrke tilliten til rovdyrforvaltningen og øke forutsigbarheten for folk utenfor ulvesonen, er det ikke lett å se hvordan dette kan oppnås på annen tilfredsstillende måte.»

Bernkonvensjonen ble vedtatt for å motvirke utryddelse av truede ville arter og gi rettslige rammer for å sikre at det ikke skjer.

Høyesterett har dessverre sett bort i fra i disse rammene, og gitt politikere spillerom til å undergrave internasjonale avtaler om naturmangfold - midt i naturkrisen.

NOAHs håp er nå at retten i alle fall ikke ser bort i fra disse rammene i det lille området av Norge hvor myndighetene tross alt har vedtatt at ulvene skal ha prioritet.

Kommentarer til denne saken