HADDE RALF RANGNICK overtatt Manchester United etter 1-4 for Watford på Vicarage Road, ville ikke den første kampen som sjef kommet med krav eller spesielt store forventninger. I en ny managers første kamp ligger det alltid en innkjøringsbuffer i form av forståelse for tilpasning rundt nye tanker og ideer.

Når Manchester United møter Crystal Palace hjemme søndag ettermiddag, er det ingen bønn for den 63 år gamle tyskeren. Han må bare vinne.

Det har Michael Carrick sørget for.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

OLE GUNNAR SOLSKJÆR gjenreiste Manchester United som et spesielt sted å være, men lykkes ikke å gjøre laget godt nok da sommerens signeringer kom med krav om konkurransedyktighet i forhold til Chelsea, Liverpool og Manchester City. Da det siste steget skulle tas raste alt i løpet av sju kamper.

Etter sju serierunder før landslagsoppholdet i oktober holdt Manchester United tredjeplassen i ligaen, to poeng og fire scoringer bak Clesea på topp.

Da han fikk sparken 21. november var de på åttende plass, tolv poeng og 27 scoringer bak London-laget.

Les også: Mange koser seg nå. Ole Gunnar Solskjær fortjener ikke det

SJU KAMPER ØDELA alt for Ole Gunnar Solskjær. Fra 0-1 for Aston Villa (H) til Michael Carricks 1-1 mot Chelsea tok laget fire av 21 poeng. Målforskjellen var skrekkelige 7-17, og enda verre var spillernes kroppsspråk og aksjoner.

Fundamentet var solid, men det vi så liknet mest på et korthus.

Da det ble blåst over ende av bunnlaget Watford var det nødt til å få konsekvenser.

OLE GUNNAR SOLSKJÆR fant igjen sjela til Manchester United. Michael Carricks tre kamper som sjef viser at det var et arbeid verd å respektere. 2-1 over Villareal sendte Manchester United videre i Champions League, og 1-1 mot Chelsea og 3-2 over Arsenal har vist at laget er bedre enn sitt dårlige rykte.

Selvfølgelig ikke i nærheten av topp tre-lagene, det er fortsatt for ujevnt, slurvete og usikkert.

Men likevel godt nok til å klare å dra hjem fire poeng mot Chelsea (B) og Arsenal (H).

Her kan du lese flere kommentarer av MortenP

DET ER ARVEN Ralf Rangnick overtar. Manchester United er ikke vrakgods slik de så ut til å være lørdag for to uker siden. Ute av koma er også United i stand til å løpe lenger, presse høyt, krumme ryggen, bryte foran og vinne dueller. Kampene kommer riktignok fortsatt med en katalog av slurv og meningsløse balltap, og fortsatt er det sånn at Manchester United er et lag hvis største fiende er dem selv.

Samtidig er det ekstremt mye kvalitet i laget.

Når også Harry Maguire ser ut til å ha fått slipt skøytene, er oppsiden stor.

Les også: Kongen er død, leve Liverpool - eller et annet godt fotballag

RALF RANGNICK TAR over et lag på vei tilbake. Et lag som forsov seg til Ole Gunnar Solskjærs eksamen. En såret storhet som har mye å bevise. De våknet for sent, og skjønte alvoret først da han som hadde samlet dem hadde fått sparken.

Med Michael Carricks avskjed - der den ubeseirede vikaren sier lojaliteten til Ole Gunnar Solskjær spilte en rolle i valget han tok bør spillerne ha fått noen samvittighetsproblemer også.

Måten Carrick har omtalt Solskjær på handler ikke bare om vennskap og respekt for kameraten, fotballmannen og mennesket.

Det handler også om at prosjekt Solskjær hadde mer i seg enn resultatene fra sju kamper i helvete.

Les mer fra Norsk debatt her

DE TRE SISTE kampene har vist det. At det er håp. Manchester United er på beina igjen og har sluttet å sjangle. Det neste som skal skje er tre poeng mot Crystal Palace.

En kamp som kommer med forventninger og krav, og derfor uten den unnskyldningen de fleste nye managere alltid kan unne seg.

Michael Carrick har fratatt Ralf Rangnick den luksusen.

Han må vinne.