Nettavisens Gunnar Stavrum forsøker i sin kommentar mandag 27/2 å sammenligne slaktevekt og inntekter fra reindrifta på Fosen med milliardinvesteringene i vindkraftverket. Hans konklusjon er at det er mer penger i vindkraft enn i reindrift, og at reindrifta derfor må vike.

Dette er saken: Samenes krav om å fjerne vindturbiner koster tre millioner kroner per reinsdyr

Stavrums problem er at han ikke virker å forstå verken poenget med verken urfolksrett som minoritetsvern eller Høyesteretts enstemmige dom.

Vil tape hver gang

Hele poenget med et særlig rettsvern for urfolk og deres tradisjonelle arealer, er at deres tradisjonelle levesett aldri vil kunne måle seg med storsamfunnets økonomiske betraktninger eller prioriteringer. Derfor trenger de et særskilt minoritetsvern.

Med Stavrums logikk, vil urfolks beskyttede kultur og rettigheter alltid tape mot storsamfunnets ønsker og behov, på samme måte som ubeskyttet natur taper hver gang en utbygger lokker med arbeidsplasser eller inntekter for å få lov til å ødelegge nok ei myr, fjellskog eller strandsone, dersom det mangler klare naturbestemmelser.

Les mer: For eller mot vindmøller, Greta Thunberg?

Nettopp derfor er det etablert et særskilt rettsvern for urfolk, som vi gjerne feirer i festtaler.

Og nettopp derfor er det avgjørende viktig at vi fastholder de prinsippene, også når det koster penger og tapte inntektsmuligheter.

Det må også gjelde etter at det er blitt gjort feil beslutninger.

Konkluderte med menneskerettighetsbrudd

Stavrum virker heller ikke å ha satt seg særlig inn i Høyesteretts dom i Fosen-saken. For argumentene han framfører i sin journalistiske enkelhet, ble allerede ført i retten.

Både Fosen Vind og Staten (som partshjelp til kraftselskapet, ikke for vårt samiske urfolk), argumenterte for at økonomien i prosjektet og vindturbinenes bidrag til lavere kraftpriser i Trøndelag skulle telle mer enn Fosen-samenes rett til tradisjonell reindrift i sine tradisjonelle områder, og at de dermed måtte tåle byrden av tilpasning.

Les også: Dette er ikke klimarettferdighet. Dette er grønn kolonialisme

Høyesterett hørte disse økonomiske argumentene, vurderte dem grundig, men valgte å tillegge dem lavere vekt. Ifølge urfolkslovene Norge selv har vedtatt, skulle den marginale og sterkt pressede reindriftas rettigheter veie tyngre. Omfattende avbøtende tiltak ble også vurdert som utilstrekkelige.

Høyesterett vurderte også om hensynet til fornybar energiproduksjon kunne legitimere inngrepet i samiske rettigheter, men konkluderte også der med at dette ikke var et holdbart argument for akkurat denne lokaliseringen.

I sum konkluderte Høyesterett derfor med at konsesjonene ble gitt på ugyldig grunnlag, og at det dermed pågår et menneskerettighetsbrudd.

Slik verner en rettsstat om sine urfolksminoriteter. Ved klare rettigheter, som håndheves i praksis. Ikke ved å regne alle verdier om til penger, som Stavrum argumenterer for.

Mer verdifullt enn storsamfunns-økonomi

Nå har dommen falt. Tiden for omkamp med gamle argumenter må være over. Det som gjenstår, er å følge opp, med en reparasjon av situasjonen på en måte som vinnerne av rettssaken som fikk kjent konsesjonene ugyldige kan akseptere.

Med Statens somling i over 500 dager og utidige forsøk på omkamp, er den eneste gjenstående muligheten å fjerne turbinene, restaurere arealet og tilbakeføre området til reindrifta.

Les også: Politikerne har ikke kontroll. De gjør livet til «Exit-gutta» enkelt

Som miljøverner er jeg svært glad for at urfolksretten står sterkt, både i Norge og mange andre land. I utlandet og gjennom internasjonale prosesser er Norge en av de mest aktive pådriverne for sterke urfolkshensyn. Dette er basert på en sterk erkjennelse om at vi som samfunn må verne minoriteter, men også fordi det er bredt anerkjent at naturområder som kontrolleres av urfolk er bedre beskyttet og forvaltet enn øvrige arealer.

Når vi tenker på Brasiliansk og Indonesisk regnskog er det lett å huske at urfolksnatur er mer verdifull enn storsamfunns-økonomi. Det er tydeligvis vanskeligere når det gjelder våre egne arealer, også for en ellers klok mann som Gunnar Stavrum.

Og selv om jeg er glad for at Høyesterett understreker at urfolksretten står sterkt, hadde jeg vært enda gladere om resten av miljøretten hadde stått like sterkt.

I Fosen-saken klarte reindriftssamene det som naturvernet ikke oppnådde i verken Alta-saken eller klimasøksmålet: Å få et stort og omstridt naturinngrep kjent ugyldig av Høyesterett. Det er det vi må ha mer av, ikke Stavrums økonomisme.