Bærekraft er blitt et utvasket begrep. Alle snakker om det, men få vet begrepets opphav. Er det historiske bakteppet viktig, spør du kanskje.

Vel, dersom vi skal utforme en bedre integreringspolitikk er det vesentlig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Uten bedre integrering oppnår vi ikke 2030-målet

Retten til utvikling er et universelt prinsipp som kom til fordi det å redusere fattigdom og sosiale ulikheter ble neglisjert i streben etter å oppnå sivile og politiske rettigheter. Det er en norm som bekrefter og forsterker menneskets rett til å utvikle seg, utbedre sin levestandard - og å leve i frihet (Marks, 2004). Å jobbe for menneskelig utvikling ble dermed en ny tilnærmingsmåte for å oppnå en mer likeverdig og likestilt verden.

Til tross for en ny norm, ble ikke retten til å oppnå et fullverdig liv tatt på alvor. Så kom FNs tusenårsmål, og deretter 2030-agendaen, bedre kjent som bærekraftsmålene.

Slik blir retten til utvikling vesentlig i arbeidet med å oppnå et bærekraftig samfunn; uten bedre integrering oppnår vi ikke 2030-agendaen, men uten menneskerettigheter tror jeg ikke vi får bedre integrering.

Fattigdom er ikke bare fravær av materielle goder

Av ulike rapporter vet vi at innvandrerbefolkningen tjener mindre, er i lavere grad i arbeid, deltar i mindre grad i det politiske, sivile og frivillige liv, har dårligere psykisk og fysisk helse og er mer utsatt for sammensatt diskriminering og rasisme, som i sin tur bidrar til dårligere livskvalitet.

Dette er forhold som gjør at enkeltindividet opplever mer utenforskap enn inkludering. Men, integreringsarbeidet retter seg oftest mot arbeidsrettede tiltak. Det nytter lite når vi vet at mennesker som er friskere som regel opplever seg som en ressurs, og har indre motivasjon, og er oftere er i arbeid. Å fokusere mest på å få mennesker ut i arbeid er også nytteløst fordi det adresserer ikke nødvendigvis de riktige årsakene fattigdom.

Les også: Vi trenger ikke flere nyutdannede jurister som mener yrkesfag må få økt status

I menneskerettighetsfeltet er ikke fattigdom bare fravær av materielle goder og tilgang til arbeid og kapital, men også mangel på forhold som gir gode livsbetingelser. Slik som god helse, deltakelse i samfunnet, tilhørighet og kulturell identitet. Med andre ord, tiltak som fokuserer på menneskelig utvikling. Dette kan i sin tur bidra til økonomisk vekst, og i sin tur forsterke utvikling.

Ved å ta på oss menneskerettslige linser når vi utformer integreringspolitikk, tror jeg vi kan få mer bærekraftig integrering enn vi gjør i dag. Dette fordi vi gjennom menneskerettigheter som et rammeverk, tvinges til å undersøke sosiale forskjeller, til å analysere systematiske og strukturelle årsaker til fattigdom i utvidet form.

Lettere å sette inn støtet på riktig sted

Når vi har gode antydninger til hva som er kildene til at mennesket ikke oppnår utvikling, er det lettere å sette inn støtet på riktig sted for å motarbeide skjevheten. Effekten av en menneskerettslig analyse bidrar til å avdekke forhold som ofte ligger til grunn for fattigdom og andre utviklingsutfordringer.

Målet er å fremme menneskerettigheter, være et tjenesteapparat som bådemyndiggjør mennesket og fremmer deres ressurser.

Hvorfor skal vi bry oss?

Hvorfor skal vi bry oss? Hvorfor er det vi allerede gjør ikke tilstrekkelig?

Som jeg utdyper i boken jeg skriver nå om dagen: Norge er forpliktet til internasjonale konvensjoner. Og da har vi forpliktet til å respektere, beskytte og gjennomføre universelle normer på et nivå som er adekvat med utviklingen vi har oppnådd.

Med andre ord, jo rikere og mer utviklet Norge er, jo større ansvar har vi. Ikke bare internasjonalt, men også nasjonalt.

Les mer fra Norsk debatt her

Vi må ikke la oss forelde og tenke at jobben nasjonalt er gjort; vi er langt fra fullkomne, noe flere integreringsrapporter viser.

Det er heller ikke god nok unnskyldning at retten til utvikling ikke er en juridisk bindende rettighet; å utvikle seg, å oppnå sitt fulle potensial og å oppnå bedre levestandard er erklært som en universell norm; den er lik for alle, den er udelelig og den er i et gjensidig avhengighetsforhold til alle andre rettigheter.