Gå til sidens hovedinnhold

Uten fritt behandlingsvalg, hadde Frida bare vært et minne

Helsenorge er fantastisk, men også fortvilende lite til hjelp når rigide systemer og økonomi kommer mellom liv og død.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne kronikken ble først publisert på NRK Ytring.

Du kan ingenting om en sykdom når den rammer. Du vet i alle fall ikke hvordan og hvor den best kan behandles. Men du skal lære!

Da Frida fikk anoreksi, lærte vi at selvmord, hjertesvikt og underernæring er de vanligste dødsårsakene ved spiseforstyrrelser. Anoreksi er den tredje vanligste dødsårsaken for unge kvinner i Europa.

Det er en bratt læringskurve.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så hva gjør du når noen du elsker blir så syke at døden er nærmere enn livet? Når hælene blir blå fordi det ikke lenger er fett under føttene? Når resten av verden egentlig bare vil si: Men i alle dager, ta deg sammen og spis litt da!

For det er oppskriften, ikke sant? Bare man får vekten opp slik at hjertet ikke blir fylt med vann og organene ikke lenger skriker etter næring.

Til daglig jobber jeg med formidling og reklame. Instinktet mitt sier at jeg skal vise tydelige bilder av sannheten. Den grusomme sannheten. Den som man enten titter fasinerende forskrekket på, eller vrir seg vekk i avsky. Visualisere for alle dem som ikke leser hele den viktige teksten og i alle fall ikke mellom linjene.

Men våre bilder viser bare sorg. De viser en sprudlende og velfungerende toppidrettsutøver med kinesisk som valgfag – til livet snur. De viser en ung og fortvilet jente som sakte dør. Som behandlingsapparatet i byen hun er født i, ikke maktet å hjelpe.

Helsenorge er fantastisk, men også fortvilende lite til hjelp når rigide systemer og økonomi kommer mellom liv og død.

Vi fikk Frida inn på Capio i Fredrikstad. Det var en kamp vi for Guds skyld ikke måtte gi opp eller tape.

Vår Frida vant i Lotto. Det digre, der du vinner enormt mye.

Vi flyttet håp over fjellet fra en helsesektor til en annen. Besteforeldre flyttet på hytta og frigjorde leiligheten, og i to år pendlet mor og far til Fredrikstad for å være nær den ene av de tre døtrene sine.

Nå har livet vært på vent i fem år. En ungdomstid som ikke kan fås tilbake. Foreldre og familie som våkner hver dag med et inderlig håp og ønske, men som stadig gisper i fortvilelse og maktesløshet.

Jeg skal gjenta det som står mellom linjene. Uten fritt behandlingsvalg, hadde Frida vært et innrammet minnebilde. En halvferdig strikkegenser vi kunne begravd ansiktet og hulket i. Prøvd å dempe fortvilelsen vår.

Vi gjør det litt fortsatt, men vår Frida har fått og tatt tilbake livet sitt.

På Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad behandler de mennesket.

Mat kan alle sykehus levere. Via sonde, intravenøst eller næringsdrikker. Via tvang når det er nødvendig og må til.

Men anoreksipasienter klarer ikke å forholde seg til mat. Det er derfor de er syke. Det skal straffes, det som kommer inn i kroppen. Det føles feil. Det er en grusom sykdom.

Les også: «Brunskvetting» og berøringsangst lindrer ikke sårene etter 22. juli

Så hodet må på plass. Sakte, men sikkert, skal det lille mennesket i den lille kroppen ta tilbake plassen i sitt eget liv. Det er en lang kamp. Noen ganger tror man ikke at det går.

I Bergen er behandlingstilbudet for Anorexia Nevrosa-pasienter ikke tilfredsstillende. Det er fantastiske, gode mennesker i systemet, men systemet fungerer ikke. Det er for mange unge og syke.

Og når pasienten bikker atten og blir voksen, hva gjør man da? Deler behandlingsplass med en grov voldsutøver på en psykiatrisk institusjon?

Frida har vært syk i fem år. De turkise øynene ble grå og det hvite litt gult. Latteren og tøysingen ble borte. På Capio i Fredrikstad hadde de kompetansen, hjertet og mulighetene til å få fargene tilbake.

Sikkert voldsomt kostbart, men det blir det når unge mennesker dør også. Rent økonomisk for Norge AS i tapt skatt og vekst.

Les også: De eldre blir tatt fram når det er valg, når valget er ferdig blir de stuet bort igjen

Frida knakk koden sammen med Capio. Hun tok imot samtaler, trøst og etter hvert mat. Absolutt ingen quick fix, men inne i en utmagret kropp var det et enormt sterkt menneske som fikk nødvendig hjelp til å komme tilbake.

I dag har Frida fullført alle skolene. Hun jobber på det samme sykehuset som hun kjenner så godt i Bergen, og sender syke – i positiv forstand denne gangen – snapschatter til tanten sin i Fredrikstad.

For å gjøre meg trygg. Så jeg ser at det går bedre. Slik at det kan gi håp til andre der ute.

Du må være sterk når du blir syk. Vi har tenkt på det mange ganger. Tenkt på dem som er alene – som ikke kan dra fra alt hjemme.

For det koster, når håpet ligger på andre siden av fjellet. Likevel er det bare dit man vil dra.

Vi var ekstremt heldige.

Uten fritt behandlingsvalg hadde vi vært uten håp.

Uten livreddende behandling.

Uten Frida.

Takk til alle de fantastiske menneskene på Capio Anoreksi Senter.

Takk til mammaen og pappaen til Frida som aldri gir opp.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Takk til søstrene, og de nydelige vennene som har vært der gjennom hele sykdommen, og som fortsatt står støtt på siden.

Takk til Frida som er ufattelig sterk og modig. Å fronte psykisk helse når man er 20 år, det er ingen fillesak.

Jeg vet dette gir håp til andre. Det gir i alle fall håp for oss.

Fritt behandlingsvalg betyr at pasienter selv kan velge blant offentlige og godkjente, private behandlinger. Regningen tas av det offentlige.

Denne kampen er ufattelig hard som den er. La oss få beholde ordningen.

(Frida har lest kronikken og godkjent publisering.)

Kommentarer til denne saken