Gå til sidens hovedinnhold

Valg i Tyskland: Det grønne trollet

Hva er det de ikke har skjønt i Tyskland? Eller gir det mening å snu spørsmålet på hodet: Hva er det vi enda ikke har skjønt i Norge?

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Det er altså valgår flere steder enn i Norge, og selv om mange trekker et lettelsens sukk etter et valg som ga noen krusninger - men ingen flodbølger - må noen nå si det rett ut: Europas viktigste demokrati er i ferd med å falle for ekstremismen.

Jeg snakker som vanlig om Tyskland. Men jeg snakker ikke om AfD, jeg snakker om de skrekkelige, forrykte, forferdelige, snikete, avskyelige og ikke minst dumme landsforræderne Bündnis 90. Hvem, sa du? Hvem?! Partiets fulle navn er Bundnis 90/Die Grünen, så vi snakker altså om Tysklands De grønne. Aj.

Når nordmenn en sjelden gang snakker om tysk politikk er mange bekymret for protofascistene AfD (Alternative für Deutschland), som med sin innvandrerfiendtlighet, nasjonalkonservativisme og EU-skeptiske populisme slår an strenger som klinger dårlig for de som er opptatt av tysk og europeisk politisk historie.

Hvor mange ønsker seg egentlig et sterkt ytre høyre i Tyskland? Nettopp.

Men AfD ligger stabilt rundt ti prosent, litt tilbake fra de 12,6 prosentene de oppnådde ved forbundsdagsvalget i 2017. Dette må sies å være det normale nivået for ytre høyre-partier i Vest-Europa - i mange land ligger innvandringskritiske høyrepartier rundt ti prosent. Innimellom hopper de litt opp, når folk er sinte på bensinprisen eller noe sånt, men så glir de ned igjen. Så AfD er ikke noen akutt trussel mot den høyest elskede tyske egenskapen: Stabilitet.

Verre er det kanskje med Det grønne trollet? Ok, jeg innrømmer at det er et par tenkbare feilkilder i beskrivelsen min av de tyske grønne her i sted. For det første er det ikke mine ord. Jeg har hentet adjektivene fra norske Facebook-grupper, i en slags forsiktig håp om at folkets røst kan oppsummere for oss og bringe lys til mørket og forklaring der det hersker forvirring. (Ok, det virker litt uoverveid og optimistisk nå som jeg leser det selv, jeg erkjenner det.) Dessuten er det Die Grünens norske søsterparti De Grønne som blir omtalt i så lite flatterende ordelag, siden norske Facebook-grupper i det store og hele bryr seg lite om hva som skjer hos Norges viktigste handelspartner.

Så dommen fra Facebook-kommentariatet er knallhard, men det er et paradoks her: I Norge førte utsikten til at et grønt parti kunne klare fire prosent til noe nær kollektiv nedsmeltning, mens det samme partiet i Tyskland har snust på 20 prosent og med stor sannsynlighet sitter i regjering etter forbundsvalget den 26. september.

Hva er det de ikke har skjønt i Tyskland? Gjenkjenner virkelig ikke tyskerne utopisk ekstremisme når de ser det, med den historikken de har? Eller gir det mening å snu spørsmålet på hodet: Hva er det vi enda ikke har skjønt i Norge?

Les også: Kanskje Støres politikerkollegaer i Tyskland kunne trenge noen flere råd før valget

For er Europas viktigste demokrati i ferd med å falle for ekstremismen? Nei, selvsagt er det ikke det. Påstanden om at de grønne partiene er radikale ekstremister er populær, men feil. Den feilen bunner i en snever forståelse av det politiske landskapet, med en organisering etter bare én akse - en akse som tradisjonelt går mellom høyre og venstre.

Det gir mer mening å snakke om det politiske spektrum, hvor to akser beskriver forholdet mellom partiene bedre enn én: vanligvis delt mellom én akse for økonomiske spørsmål (etter en venstre – høyre dimensjon) og én akse for sosiokulturelle spørsmål (med en autoritets - frihetsdimensjon). Med en slik forståelse av politikken faller brikkene bedre på plass. Ikke minst åpner det overbefolkede sentrum seg opp og noen motsetninger illustreres tydelig, for eksempel mellom motpolene De Grønne og Senterpartiet.

Les mer fra Norsk debatt

Die Grünen / De Grønne er altså ikke ekstremister, de plasserer seg bare i en sektor av det politiske spektrum som hittil har stått tomt: Den liberale venstresiden. Det høres kanskje uventet ut, men mer er det ikke. Det er bare nytt. Tyskland faller ikke for noen ekstremisme, men viser kanskje vei fremover til en politisk fremtid hvor natur- og klimaspørsmål helt naturlig finner plass midt på bordet der makten utøves.

Og ikke som gissel for et ensaksparti, men som fundament for en ny og fullbåren politisk kraft.

Kommentarer til denne saken