Gå til sidens hovedinnhold

Valgkampen handlet om «vanlige folk», men nå aner ikke ministeren hvem de er

Kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) har 255 milliarder kroner til vanlige folk, men synes det er uinteressant å si hvem de er.

Nett på sak

At det er tøft å være ny statsråd, fikk den ferske kommunalministeren føle på kroppen i NRK Politisk kvarter.

Mer oppsiktsvekkende er at han stotret og var unnvikende på et helt sentralt spørsmål - nemlig hvem de såkalte «vanlige folk» er.

Gram bladde hektisk i Hurdalsplattformen da han ble utfordret av Høyres Heidi Nordby Lunde, som enkelt påpekte at vanlige folk bor i by - mens altså Senterpartiet stort sett snakker om de på bygda, altså de uvanlige folkene.

Her klarer ikke statsråden å svare på hvem «vanlige folk» er, de som var et hovedtema i valgkampen:

Når man leser Hurdalsplattformen, nevnes vanlige folk åtte ganger, mens ord som økonomiske forskjeller og klimaendringer nevnes en gang hver.

Omsorgen for vanlige folk går også igjen i Arbeiderpartiets program, der gruppen nevnes fem ganger.

Første kapittel heter faktisk En regjering for vanlige folk, og mye bra skal skje for vanlige folk, hvis vi skal tro Hurdalsplattformen:

  • Vanlige folks liv, utfordringer og interesser skal stå øverst på dagsorden.
  • Regjeringen skal flytte makt vil vanlige folk på alle områder i samfunnet.
  • Å sette vanlige folk først ruster oss for klimakrise og digitalisering (!).
  • Arbeidslivspolitikken skal bygge på respekt for vanlige folks ærlige arbeid.
  • Vanlige folk skal jobbe i et trygt arbeidsliv og betale mindre skatt på egen inntekt.
  • Og banktjenester skal bli enkle og rimelige for vanlige folk.

(Dette er faktisk riktige sitater - tror du det ikke, kan du lese selv).

Disse vanlige folkene kan også glede seg over Arbeiderpartiets program for 2021-2025:

  • Etter åtte år med økte forskjeller er det nå vanlige folks tur.
  • I våre felles sykehus skal vanlige folk få den beste behandlingen, det beste utstyret og de beste fagfolkene.
  • Vanlige folk skal få bedre økonomi gjennom en mer omfordelende inntektsskatt.

Som VG-kommentator Tone Sofie Aglen formulerer det, er «vanlige folk», «hele landet» og «nær folk» allerede blitt en landeplage.

I Klassekampen skriver tidligere sjefredaktør Bjørgulv Braanen på lederplass at «vanlige folk» er det samme som det engelske «common people» - altså allmuen.

En relevant illustrasjon kan være huset kunstneren Marianne Heske plasserte utenfor Stortinget, som et ordspill ved at «House of commons» både betyr den folkevalgte nasjonalforsamlingen i Storbritannia, samt et hus for vanlige folk.

Illustrasjonen er god fordi den får frem forskjellen på folk flest og politikerne på Stortinget, som nå nærmer seg en million kroner i årslønn. Den norske politiske eliten har uvanlig god økonomi, men ikke så ekstraordinært uvanlig god økonomi som statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Jan Christian Vestre, som begge er gode for godt over 100 millioner kroner i formue.

Les mer: Viser frem tallene: Ny statsråd er like rik som Støre

I valgkampen reiste Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum land og strand rundt i valgkampbuss for å si at partiet tror på hele Norge. I dette partiets program er fokus på vanlige folk som bor i distriktene, noe som er en innebygget motsetning siden de aller fleste bor i by.

Den nye kommunalministeren, som har 255 milliarder kroner på budsjettet sitt, sitter midt i denne motsetningen mellom Senterpartiets ønske om å sende penger ut av byene og ut på landet - og Arbeiderpartiets ønske om å hjelpe såkalte vanlige folk. (I parantes bemerket skal kommunalministeren også sende 300 millioner kroner til Kongehuset og støtte urfolk og nasjonale minoriteter - altså nærmest definisjonen på grupper som ikke er vanlige folk).

Hvem er så disse vanlige folkene som skal få lavere skatt, bedre medisinsk behandling enn andre, enkle og billige banktjenester, mer makt og høyere respekt for sitt ærlige arbeid, for å ta noen høydepunkter fra valgkampen og regjeringserklæringen?

Det er ikke helt rett frem å si hvem som er gjennomsnittlig. Snakker vi eksempelvis om personen som er midt i flokken (median), den verdien flest har (typetall) eller gjennomsnittet (aritmetisk)?

Politisk kan vi kanskje si at Ap-velgerne er vanligst (typetall), mens Sp-velgeren er median (like mange til høyre som til venstre for seg).

Vedkommende er kvinne (de er det flest av), og høyeste utdannelse er videregående skole.

I snitt tjener vanlige folk rundt 600.000 kroner i året, og over halvparten av personer som i bor i Norge får penger fra NAV.

Poenget er at begrepet vanlige folk er et utvannet begrep som er vanskelig å fylle med innhold.

Men en ting er sikkert: Mer enn 8 av 10 bor i tettsteder

I prinsippet er valgprogrammet et løfte om å ta fra uvanlige folk og gi til vanlige folk. I praksis handler offentlige overføringer like ofte om å ta penger fra vanlige lønnsmottakere og gi dem til folk med uvanlig lite penger - for eksempel når det når er snakk om å la folk flest betale dyrt for strømmen, men hjelpe de med uvanlig dårlig råd ved å øke bostøtten.

Nå som valget er over, blir det spennende for folk flest å se om det virkelig er vanlige folk som står for tur.

Eller om det rett og slett er slik at vanlige folk stemmer ved valg, og at det derfor er smart politisk å fri til vanlige folk - hvem de nå enn er.

PS! Hva mener du? Forstår du hvem som menes med vanlige folk, eller er det et tomt politisk slagord? Skriv et debattinnlegg!