Gå til sidens hovedinnhold

Valgkampen i 2021 handler om distriktspolitikk. Det burde den ikke gjøre

8 prosent av velgerne får 100 prosent av oppmerksomheten.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Institutt for samfunnsforskning måler ved hvert valg hvilke saker som er viktigst for valg av parti. Noen saker er alltid på topp, som skole og helse med henholdsvis 21 prosent og 17 prosent i 2017. Noen år formes valg av eksterne sjokk. I 2017, det første stortingsvalget etter flyktningkrisen, var det 28 prosent som hadde innvandring som viktigste sak, mer enn dobbelt så mange som i 2013.

Les også: Norsk vaksineproduksjon er en dødfødt tanke og det burde Senterpartiet forstå

Andre år er det partiene selv som tar regien og bestemmer hva som skal være viktig. I 2013 gjorde Høyre og Frp samferdsel til sin viktigste sak i valgkampen. Ved valget hadde 15 prosent samferdsel som viktigste sak, dobbelt så mange som i valgene før og etter.

I november 2020 spurte Sentio hvilken sak som er viktigst for valg av parti. Her svarer 23 prosent «vet ikke», 13 prosent «annet», 15 prosent «miljø», 11 prosent er mest opptatt av skole og ni prosent svarer helse.

Færre enn 1 av 10 er mest opptatt av distriktspolitikk

Hvor mange har distriktspolitikk som viktigste sak? Åtte prosent.

Det er ingen distriktspolitisk tsunami bak Senterpartiets vekst. Blant de med distriktspolitikk som viktigste sak vil halvparten stemme Sp. Det er som det alltid har vært. Andelen som har hatt distriktspolitikk som viktigste sak har vært omtrent den samme de siste 20 årene. Og i 2017, som nå, stemte de fleste som har distriktspolitikk som viktigste sak på Sp, mens resten fordelte seg jevnt utover de andre partiene. Distriktspolitikken forklarer ikke hvorfor Senterpartiet har firedoblet oppslutningen fra 2013.

I år har likevel alle partiene kollektivt bestemt seg for at distriktspolitikk er årets viktigste sak. Så hvorfor får åtte prosent av velgerne 100 prosent av oppmerksomheten? Den viktigste grunnen ligger i partienes feilaktige analyse av Senterpartiets fremgang.

Les også: Jonas Gahr Støre er verken problemet eller løsningen på Arbeiderpartiets krise

To virkeligheter

Senterpartiet alltid hatt høyest troverdighet på distriktspolitikk. Men de virker også å være det eneste partiet som har skjønt at dette valget ikke handler om distriktspolitikk. Det handler om at det i økende grad er en oppfatning om at det finnes to versjoner av Norge.

I den ene er livet enkelt, det er surdeigsbrød og hjemmekontor, det er kjedelig med lockdown, men renta er lav og skiføret godt. I den andre er det fullt av folk som har mista jobb og inntekt, bedriftseiere som må stenge butikken uten å få noe særlig til kompensasjon, folk som stanger hodet i veggen med de hjelpeløse selvhjelpsløsningene til NAV, og som føler avmakt og avstand til landets politikere.

I den sistnevnte versjonen av Norge, er det Senterpartiet som best bærer kritikken mot regjeringen. Senterpartiet henter velgere fra hele det politiske spekteret, alle aldersgrupper, alle deler av landet, i bygd og by. De henter velgere i Groruddalen, i LO og blant permitterte taxisjåfører og Norwegian-ansatte.

Les også: Sandra Borch får ikke fart på distriktene med lettvinte floskler og tom Senterparti-retorikk

Når Senterpartiet kan ta to mandater i Oslo, er det fordi avstanden folk føler ikke er en geografisk avstand som kan måles i kilometer, men heller en opplevd avstand mellom folk og makt. Og den kan være lik stor på Tøyen som i Balsfjord.

Så mens alle partiene kollektivt velger å ta debatten Senterpartiet aldri taper, jakter Senterpartiet nye velgere blant folk flest.