Kjære Gunnar!

Hvis du er som meg, trakk du et lettelsens sukk når barnehagetiden var over, for det betydde at dugnadsdagene ble kraftig redusert.

Det er ikke det at jeg ikke liker dugnad, det er bare det at dugnad har en tendens til å understreke forskjellene mellom oss.

Noen stilte med fullt arsenal av spader, raker, henger og malingsspann, og noen kom rett fra jobb i skjorte og slips. Noen hadde klare planer og noen var der mest for pølsene og det sosiale med de andre foreldrene.

Litt sånn føler man seg når vi nå har vært igjennom en 11 måneders lang dugnad.

Noen har stått på og tatt en for resten av gruppa. Vasket og desinfisert, stengt dører og permittert, mens noen sitter med skjorte, slips og kosebukse på hjemmekontor.

Les også: Jo, studentene overlates til seg selv

Og det er nettopp derfor ditt innlegg om at de permitterte ikke fortjener feriepenger virkelig får det til å koke i meg.

Vi snakker her om 200.000 mennesker som stort sett jobber i bransjer som reelt sett har fått et yrkesforbud siden 12. mars.

Dette er ikke mennesker som sitter på rumpa og venter på penger, men mennesker som klør etter å komme tilbake igjen til jobben sin.

At Nav-systemet er innrettet så det blir et tapsprosjekt å ta midlertidige andre jobber, som det er få av, er én ting. Det får noen ta seg av, men er nok en lengre prosess.

At det ikke finnes jobber der ute er noe helt annet.

Jeg hører om folk som søker og søker, og om arbeidsgivere som forteller om søknader i 300-klassen for jobber de tidligere fikk kanskje 30 søknader på.

Dette er folk som har barn, regninger og som allerede har sjonglert med å få hverdagen til å gå opp siden mars. Jeg hører om flere som tar barna sine ut av aktiviteter fordi de ikke har råd til det lengre. Disse har også tapt full lønn, provisjoner og tips som har vært en stor del av inntektsgrunnlaget i vanlige tider.

Disse vil også gjerne gi barna sine en hyggelig ferie. Og den ferien må sannsynligvis tilbringes i Norge til sommeren også. Spørsmålet er om den ferien kan tilbringes på ferie, eller i eget hjem fordi alt man får inn må gå til regninger.

Å gi feriepenger til permitterte under denne pandemien er en dråpe i havet i forhold til alt som har gått til bedriftene siden 12. mars.

Det ironiske er jo at den dråpen gjør at 200.000 mennesker og ungene deres bruker penger på ferie her i Norge, noe som gjør at de samme folka har en jobb å gå tilbake til etter ferien.

Les også: Norsk bussjåfør i sjokk når han skjønner hva folk gjør for å slippe karantene

Samtidig sitter offentlige ansatte og ikke har tapt en krone. Tvert imot har de fått lavere renter på boliglånet og har en trygg jobb på hjemmekontoret å gå til hver dag. Det samme gjelder de fleste i det private næringsliv.

Jeg blir helt matt når jeg hører om folk som er strålende fornøyd med at de har ekstra penger til å pusse opp, kjøpe nye møbler og har fått betalt ned 300.000 ekstra på boliglånet i 2020. Mens mine kollegaer i reiseliv, service, event og messe må si opp turn for yngstedattera fordi økonomien ikke går rundt.

Les mer fra Norsk debatt her

Hadde dette vært en reell dugnad hadde man kanskje sagt til alle offentlige ansatte at: beklager, vi må sette ned lønnen deres til 82,5 prosent av vanlig lønn, fordi alle skal være med på dugnaden.

Men sånn som ståa er i dag har vi nå 200.000 mennesker som får minimalt til ferien sin både i år og neste år.

Og da føler man seg litt sånn som på en barnehagedugnad: du går all inn for å gjøre noe bra for fellesskapet, men når du er ferdig er det ikke en eneste pølse igjen i kjelen.