Gå til sidens hovedinnhold

Velkommen til jernpåska

En ting har alle pandemier til felles: før eller senere er de over og livet kan vende tilbake til en form av normalitet.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Avisa Nordland)

Jernnettene er det norrøne navnet på tre netter i august der man fryktet at tidlig frost kunne skade avlingen. I år kan vi heller snakke om ei jernpåske, der det som står i fare for å bli frostskadd er samfunnskroppen.

Våre forfedre opererte også med begrepet fimbulvinter. Dette var den harde vinteren som kom forut for jordas undergang, ragnarok.

Den skal ha vært tre år lang, og full av drap og mannefall. Vår pandemiske fimbulvinter har bare vart litt over ett, og vi har unngått de verste mannefallene, men til tider har den virket uendelig.

Les også: «Arkitekturopprøret Norge»: – Hvordan kunne vi la dette skje?

Ifølge moderne forskning er det mulig at fimbulvinteren er noe mer enn en nordisk endetidsmyte. Vi finner den ikke bare i norønn mytologi, men også i det finske nasjonaleposet Kalevala, og forskning fra blant annet NASA antyder at fortellingene kan peke tilbake til en reell katastrofe som rammet verden rundt år 536.

Da skal to gigantiske vulkanutbrudd med få års mellomrom ha sendt store mengder med ørsmå partikler høyt opp i atmosfæren, med en påfølgende sterk nedkjøling av jorda.

Dette skjedde omtrent samtidig som Den justinianske pesten slo inn over Europa for fullt. Dette var en slags forløper for Svartedauden, og skal ifølge nyere forskning også ha nådd Norden.

Sammen skal pesten og vulkanutbruddene ha ført til at rundt halvparten av alle som bodde i Norge på midten av 500-tallet døde.

Det er noe velkjent med denne blandingen av pandemi og klimakrise, som også kan fungere som en blanding av trussel og trøst: Verden har faktisk kommet seg gjennom større kriser enn den vi er inne i nå.

Det skjedde under voldsomme omkostninger og stort mannefall, og bør på ingen måte tas som et bidrag til å minske trusselen. Men det bør gi et visst perspektiv - og kanskje noe trøst - til de som tror vi står foran jordas umiddelbare undergang.

«Nå står ikke verden til påske», sa de gamle, og tok alltid feil. Det gjør de nok denne gang også, selv om dette blir den andre jernpåska på rad.

Den første epidemi vi kjenner fra skrevne kilder rammet Babylon cirka 1200 år før vår tid. Det var antakelig en influensaepidemi. Vi vet ikke hvor mange den tok livet av, men den var alvorlig nok til å havne i annalene.

For Antoninuspesten, som rammet Romerriket rundt år 165 - og som antakelig var kopper, eller meslinger - er anslaget 5-10 millioner døde, ca. 1/3 av alle innbyggere.

Les mer fra Norsk debatt her

Mens den foran nevnte justinianske pesten, som var en ekte byllepest drepte 25-60 prosent av Europas befolkning.

Og da har jeg ikke en gang nevnt Svartedauden (75-200 millioner døde) eller cocoliztli-epidemien som midt på 1500-tallet kan ha drept opp til 80 prosent av Mexicos befolkning.

Og for de som trodde alle epidemier før korona tilhører en fjern fortid: Så langt har HIV/AIDS tatt livet av over 35 millioner mennesker og dødstallene stiger ennå. Mens tuberkulose, en av historiens virkelige massemordere, fremdeles smitter rundt 10, 4 million mennesker hvert år.

Epidemier har faktisk vært en konstant del av vår historie siden vi oppsto som art. De har vært både vært verre og mildere enn den vi nå lever gjennom, men en ting har de til felles; før eller senere er de over og livet kan vende tilbake til en form av normalitet.

Det kan være verdt å ta med seg inn i denne jernpåska; alle påsker tar slutt, pandemier tar slutt, ja, selv fimbulvintre tør til slutt opp. Det er antakelig en fattig trøst for den som for lengst er dritt lei stadig nye innstramminger og en frykt som aldri blir borte.

Men det bør gjøre det mulig å sette angsten og frustrasjonen i et visst perspektiv. Frostnetter kan skade, men selv den hardeste jorda tiner opp til slutt.

Reklame

Mobilselskap kutter prisene - sjekk hvor mye du sparer

Kommentarer til denne saken