Gå til sidens hovedinnhold

Venstresidens bilde av en galopperende økning av ulikhet i Norge er feil

Og Arbeiderpartiets skattepolitikk utgjør i beste fall en helt marginal forskjell.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Regjeringen vil bevare et samfunn med små forskjeller, og det har vi lyktes godt med i løpet av de siste åtte årene.

Men vi har også klare utfordringer, noe en av oss skrev om tidligere i sommer.

Glemmer viktige drivere for sosiale forskjeller

Venstresidens historie om kraftig økning i ulikheten har ikke dekning i de tallene som vanligvis brukes for å måle ulikhet. Enda verre gjør det ensidige fokuset på økonomisk ulikhet at de glemmer viktige drivere for sosiale forskjeller:

Forskjeller i skoleresultater, deltakelse i arbeidslivet, tilgang til helsetjenester, og bosituasjon, for å nevne noe.

Dette er områder hvor regjeringen har gjennomført tiltak med gode resultater, blant annet ved at langt flere ungdommer nå fullfører videregående skole.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Det er mange fordeler med et samfunn preget av likhet. Vi stoler mer på hverandre, har høyere livskvalitet, lever lenger og har høyere tillit til myndighetene. De nordiske landene har tradisjonelt vært blant de likeste i verden, og det er en kvalitet med det norske samfunn som vi vil videreføre.

Inntektsulikheten i Norge er blant de laveste i verden

Ulikheten har økt i mange deler av verden de siste tiårene. Men i motsetning til hva man skulle tro, har utviklingen i inntektsulikhet - målt etter GINI, det mest brukte ulikhetsmålet - vært ganske stabil de siste 20 årene. Stabiliteten kommer godt frem i denne figuren fra SSB.

GINI-koeffisient for inntekt etter skatt. 2000-2019. Husholdningsinntekter per forbruksenhet.

Kilde: SSB

Inntektsulikheten i Norge er blant de laveste i verden, og den er stabilt lav.

Skatt og overføringer bidrar kraftig til dette. Selv om ulikheten har gått marginalt opp siden 2013 har den vært svakt synkende siden 2016. Økningen siden 2013 - som knapt er synlig i SSBs fremstilling av de siste 20 årene - er på 0,009 poeng på GINI-skalaen, som er om lag en tredjedel av økningen under Gro Harlem Brundtland på 1990-tallet.

Les også: Vedum fnyser av diesel-forbud: - Symbolpolitikk

Stabilt over tid

Det klare hovedbildet de siste 20 årene er av stabilitet. (Toppene i 2005 og 2015 skyldes tilpasninger til skattereformene som trådte i kraft i henholdsvis 2006 og 2016.)

GINI som ulikhetsmål er imidlertid ikke perfekt. For eksempel ser det kun på inntekt og offentlige kontantytelser, og det tar ikke høyde for verdien av offentlige tjenester som gratis helsevesen og gratis kjernetid i barnehagen.

Tall fra 2015 viser at inntektsulikheten reduseres med 20 prosent om vi tar hensyn til verdien av velferdstjenestene som den enkelte mottar fra stat og kommune. Norge kommer da ut med lavest ulikhet blant de europeiske landene som ble dekket i studien.

Et annet bilde

Det er med andre ord et ganske annet bilde enn det man skulle tro når man for eksempel leser Agendas Trygve Svenssons kronikk i Aftenposten 3. august, eller det påfølgende utspillet til Arbeiderpartiet dagen etterpå.

«Fortsetter denne utviklingen, vil den sosialdemokratiske samfunnsmodellen som redder oss under pandemien, forvitre», sier Aps Masoud Gharahkhani.

Det bør «være et politisk mål å halvere ulikheten i Norge innen 2030», skriver Svensson.

Begge fokuserer utelukkende på økonomisk ulikhet, og de skisserer få andre løsninger enn høyere skatt. Bortsett fra å sette ned en ulikhetskommisjon etter valget. Det må de gjerne mene er nødvendig - og vi er enige i at mer kunnskap alltid er bra - men tallenes tale er altså at utviklingen er stabil, og at vi allerede er best i Europa.

Det mest brukte målet på inntektsulikhet - GINI - viser altså ikke den dramatiske utviklingen venstresiden tegner opp. Det gjør heller ikke et annet ofte brukt ulikhetsmål, det såkalte P90/P10, som i likhet med GINI bare viser en marginal økning (fra 2,7 i 2013 til 2,8 i 2014, deretter uendret).

Les også: Kåret til vinnere av Nettavisen: Begge gir Vedum det glatte lag

Enkel forklaring

Venstresiden må derfor lete etter andre ulikhetsmål. Svensson peker på utviklingen i formuesulikhet. Det er riktig at den har økt de siste årene, men hovedforklaringen på det er egentlig ganske enkel.

For det første fordi det går godt i norsk næringsliv, som er bra for jobber og velferd. Men en ytterligere svært viktig forklaring er at rentene - som alle som har boliglån vet - stort sett bare har gått én vei de siste årene: ned.

Når rentene på andre verdipapirer faller, vil aksjer relativt sett bli mer attraktive, og de som allerede har aksjer vil få en økt formue. Også boligprisene påvirkes av renteutviklingen. Høyere boligpriser øker forskjellene mellom de som er i - og de som er utenfor - boligmarkedet.

Selv om fordelingen av eierskap av bedrifter og boliger hadde vært akkurat den samme som i 2013, ville altså formuesulikheten økt betydelig - fordi disse eiendelene på grunn av lave renter er verdsatt høyere enn tidligere.

- Kan knapt kalles en forvitring

Man kan gjerne mene at økt formuesulikhet på grunn av lønnsomme bedrifter og lavere rente er et problem, men det kan knapt kalles en forvitring av vår samfunnsmodell. Spesielt ikke når evnen til å forbruke og ta del i velstanden - målt ved GINI - er såpass jevnt fordelt som den er her i landet.

Vi er alle enige om at man bør bidra til fellesskapet etter evne, og slik er det i høyeste grad i Norge også etter åtte år med en borgerlig regjering.

Les også: Stadig flere har råd til egen bolig fordi rentene er rekordlave

De som tjener mest, betaler også mest skatt, både i absolutte og relative tall.

Den øverste prosenten i inntektsfordelingen betalte en større andel av samlet skatt i 2019 (11,5 prosent.) enn i 2013 (10,5 pst.), og de betalte også en litt større andel av egen bruttoinntekt i skatt i 2019 enn i 2013.

På den annen side betaler de med lavest inntekt en mindre andel av egen bruttoinntekt i skatt i 2019 enn de gjorde i 2013. Samlet innebærer dette at de ti prosent rikeste betaler mer i inntektsskatt enn de 70 prosentene som tjener minst.

Formuesskatten - et sidespor

Ulikhetsdebatten ender ofte opp i en diskusjon om formuesskatten. Det er likevel et sidespor.

Arbeiderpartiets skatteopplegg - enten det er snakk om skattesystemet i 2013 eller det Ap har foreslått for neste periode - vil bare utgjøre en helt marginal forskjell slik det måles av GINI.

Analyser fra Finansdepartementet viser at forskjellen i 2021 på regjeringens og Arbeiderpartiet sitt skatteopplegg kun ville redusert GINI-koeffisienten med 0,004, det vil si et utslag først på tredje desimal. (fra 0,254 til 0,250).

Les også: Hva ville en kinesisk Støre, Borten Moe eller Solvik-Olsen sagt om norsk klimapolitikk?

Sammenlignet med retorikken AP holder seg med, nærmer det seg pinlig.

Hvis Aps potensielle regjeringspartner SV får gjennomslag, vil vi imidlertid kunne se en betydelig reduksjon i særlig formuesulikheten.

En arveavgift på 70 prosent vil raskt utradere norsk privat eierskap, og derfor også redusere formuesulikhet.

Enn si Rødts løfter om å øke skattene med omtrent 50 milliarder kroner. Det vil på kort sikt redusere den økonomiske ulikheten, men i løpet av ganske kort tid være en giftpille for privat, norsk næringsliv. Og uten et velfungerende næringsliv er en ting sikkert, nemlig at vi alle blir fattigere på sikt.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Bundet på hender og føtter

Her har vi nok også noe av bakgrunnen for ønsket om å nedsette en ulikhetskommisjon: Det vil løse utfordringen ved at Ap har bundet seg på hender og føtter i spørsmålet om skatt.

Gitt at de begrenser seg til grep som ikke vil gjøre mer enn marginal forskjell for ulikheten, vil det være behagelig å kunne avvente arbeidet til en kommisjon for å begrunne at man ikke gjør noe mer når man har lovet mer enn man kan holde.