Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
En svensk dobbeltseier og en 35 år gammel norsk kvinne på bronseplass er verdt å applaudere. Men årets VM-start i Planica må være en av de mest forutsigbare i historien.
Det er bekymringsfullt med tanke på fremtiden.
Sollefteå danser og smiler. Den gamle militærbyen i Ångermanland har igjen vist hvilke fantastiske skiløpere de kan fostre.
Ebba Andersson og Frida Karlsson har vært på podiet mange ganger før. Nå tok de gull og sølv foran dagens store utropstegn, Astrid Øyre Slind (35).
Oppdals allsidige sliter imponerte.
Les også: Karlsson har løyet hele tiden: – Jeg ville reise hjem
Hatten av for Slind som gjennom sin langløpstrening og satsing i private Team Aker Dæhlie har tatt et kjempebyks som skiløper.
Ja, vi er for tiden de sterkeste og beste i langrenn, vi svensker og nordmenn.
Min glede ødelegges imidlertid av Putin og hans brutale invasjon av Ukraina. Det onde krigen medfører, med all rett, at de russiske skiløperne ikke får delta i VM.
Norges og Sveriges dominans på henholdsvis herre- og damesiden kan delvis forklares med at flere av verdens beste skiløpere ikke står på startstreken.
Og når andre nasjoners utøvere ikke ser ut til å ha utviklet seg særlig mye, ja da blir konkurransene forutsigbare.
Norge tar de fleste medaljene på herresiden. Sverige på damesiden.
Les også: Skistad går ikke flere løp i VM - disse går lagsprinten
VM i Planica føles for en nerd som meg like nervepirrende som et VM i bandy i Trollhättan.
Kampen om medaljene står mellom utøverne fra to-tre nasjoner.
Torbjörn Nordvall
Svensk langrennsjournalist.
Har tidligere vært pressesjef for det svenske skilandslaget i elleve år. Har vært personlig medierådgiver for Charlotte Kalla siden 2008, et samarbeid som fortsatt pågår.
Har opplevd totalt 33 sverigemesterskap (SM-veckor), fire vinter-OL og 10 ski-VM som aktiv, leder eller journalist.
Var presseansvarlig for Vasaloppet mellom 2001 og 2007.
Har bygget museum for Gunde Svan, og har skrevet boken «Medaljens bakside» med Marie Helene «Billan» Östlund, samt «Vasaloppet i fäders spår» sammen med forfatter Lars Nylin.
Ser seg selv som en skinerd, og vil gjennom bloggen skape debatt og diskusjon om hvor vår kjære langrennssport er på vei, denne sporten som gjennom århundrer har satt seg dypt inn i den svenske og norske folkesjelen
Spørsmålet er hvor lenge omverdenen og dens TV-kanaler orker å bry seg om vår dominans?
Er det virkelig slik at italienske og tyske TV-kanaler mener det er verdt pengene på sikt å underholde publikum med norsk-svenske maktdemonstrasjoner i mesterskap etter mesterskap? Hva tenker media i Canada og USA?
Jeg tipper at langrenn er ganske uinteressant.
Og hvor lenge orker vi å hylle oss selv i våre TV-kanaler? Der er jeg mer rolig.
Så lenge vi svensker og nordmenn kan gi hverandre motstand, vil langrenn ha sin spesielle nerve for forbrukerne i vår lille verden.
Svensker hater å tape for nordmenn. Nordmenn hater like mye å tape for svensker. Å være den beste nasjonen betyr mye for oss.
Her kan du lese flere kommentarer av Torbjörn Nordvall
Vi elsker å beseire hverandre, og midt i all feiringen kan perspektivet på hvor vi kanskje er på vei med vår idrett lett forsvinne. At vi kanskje holder på å forsvinne. Samtidig kan verken Sverige eller Norge parkere satsingene sine og vente på at andre nasjoner skal få bedre fart på skiene.
Det er konkurrentene som må heve seg.
Jeg håper virkelig at det blir mer enn en landskamp mellom Sverige og Norge i de kommende VM-arrangementene i Trondheim 2025 og Falun 2027. Selvfølgelig er det morsomt når vi lykkes, men det er ikke langsiktig bærekraftig for internasjonal langrenn.
Dessverre.
Falun hadde for øvrig ikke en eneste motkandidat da de søkte og fikk VM-vertskapet om fire år. Også det er et alarmerende signal.
Etter Sollefteås dobbeltseier i kvinnenes skiathlon går tankene nostalgisk tilbake til VM i Oberstdorf 1987.
Da vant Marie-Helene «Billan» Westin kvinnenes 20 kilometer fristil. «Billan» satte Sollefteå på verdenskartet lenge før Ebba Andersson og Frida Karlsson ble født, og hun banet vei for det offensive treningsmiljøet som «Nipstaden» har bygd opp i klubb og skigymnas.
Les også: Om tårer og smerte kunne bli til gull
Et svensk kvinnegull hadde vi ikke fått siden Toini Gustavsson Rönnlunds dobbel i Grenoble-OL 1968. Det føltes virkelig stort.
I nevnte Oberstdorf-VM for 36 år siden tok Norges herrer null individuelle medaljer, men fikk en bronse i stafetten.
På kvinnesiden vant Anne Jahren gull på 10 kilometer klassisk, og Britt Pettersen bronse på samme distanse. Det ble også norsk sølv i kvinnenes stafett.
På den tiden var ikke VM forutsigbart.
Sverige og Norge ble utfordret av en bred og konkurransedyktig ski-verden. En medaljevinner ble ikke en i mengden.
Man ble nasjonalhelt for en hel generasjon.
Og det for alltid.
/Torbjörn Nordvall