Skammen og fortielsen som gjennom alle tider har vært klebet til ulike psykiske lidelser, viser seg å være særdeles seiglivet. Inngrodde fordommer lever sitt eget liv og festtalene virker mer hemmende på videre åpenhet og avmystifisering rundt psykisk sykdom, enn fremmende.

Resultatet kan dermed bli at pårørende kvier seg for å fortelle personer man ellers stoler på, enten det er slekt, venner eller kolleger, at et kjært familiemedlem har en psykisk lidelse.

Sakte, men sikkert bygges det i stedet en usynlig mur mot omverdenen, i den hensikt å skulle beskytte den syke mot skråblikk, stakkarsliggjøring, eller utestengelse.

Senere erfarer man at denne strategien kan virke mot sin hensikt.

Selv om vanskelige spørsmål eller kommentarer fra omgangskretsen uteblir, stenges også rommet for oppmuntrende hilsener eller etterlengtede støtteerklæringer fra mennesker, som selv befinner seg i en lignende situasjon (les: pårørende. red.anm.)

Noe i alle familier

«Det er noe i alle familier», heter det i et uttrykk. Dette er nok ikke tilfellet når det gjelder alvorlige psykiatriske problemstillinger. Men at det er mange familier som på ett eller annet vis har måttet gjøre seg erfaringer i den retning, finner jeg meget sannsynlig.

Selv om alvorlige psykiske lidelser ikke rammer mer enn en liten andel av befolkningen, vil det likevel være mange som i perioder sliter med noe de selv ikke vil betegne som sykdom. De vil i stedet oppleve sin periodevis reduserte psykiske helse som et uttrykk for «problemer». Angstsymptomer eller depresjonsplager som tidvis dukker opp, kan være eksempler på dette.

Les også: Dette gjør frykten for å få fiender med deg

En ung kvinne som nå og da fremviser tendenser til spisevegring, vil sannsynligvis ikke gå med på at hennes symptombilde er forenlig med en fullverdig spiseforstyrrelse. Det samme vil kunne gjelde de som lever med unnvikende eller ustabile personlighetstrekk.

I mine øyne er det ikke avgjørende om man karakteriserer eget sårbarhetsområde som sykdom eller problemer. Det viktigste er at man har vilje til å søke profesjonell hjelp, før den psykiske helsetilstanden forringes dramatisk.

Pårørende engasjerer seg uansett

Det er likevel viktig å understreke at det jeg kaller psykiske problemer, også kan føre til et sterkt engasjement hos de pårørende. Når dyptgående følelser er involvert, er det i praksis umulig å skulle innta en nøytral posisjon.

En ørliten forandring i symptombildet kan derfor være nok til at resten av familien blir preget av bekymring, engstelse eller fortvilelse.

Poenget jeg forsøker å komme fram til, er at familiedynamikken kan være ganske lik, uavhengig av om familiemedlemmet har en alvorlig psykisk lidelse, eller om vedkommende har psykiske problemer.

Utfordringene man som pårørende står overfor, vil derfor ha mange likhetstrekk.

Når det er sagt, er det liten tvil om at den totale belastningen vil være større når familiemedlemmet har en alvorlig, psykisk lidelse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Særlig i situasjoner hvor man føler at behandlingsapparatet så vel som andre offentlige instanser, grovt forsømmer sine plikter til å hjelpe den syke, kan man i rollen som pårørende føle seg både ignorert og ydmyket.

Det er nettopp i slike situasjoner at det kan være godt å snakke med noen som har vært gjennom den samme, smertefulle prosessen.

Jeg tenker da på andre pårørende, som har stanget hodet mot lignende vegger, ikke bare én, men kanskje mange.

Heldigvis finnes det slike møteplasser i dag. Det er opprettet en rekke organiserte grupper for pårørende som tilbyr støttesamtaler, råd eller veiledning. Der kan man møte mennesker som selv må forholde seg til mange av de samme problemstillingene hver eneste dag, og som kan ha gjort seg nyttige erfaringer, som de ønsker å dele.

Er folk flest rausere enn man tror?

Men for de som tenker at slike pårørendegrupper ikke er et egnet tilbud, kan det å snakke med medmennesker man har tillit til, være et godt alternativ.

For kanskje er folk flest rausere når det gjelder aksept av psykisk uhelse, enn man tror.

Det er nå en gang et faktum at ingen går gjennom et helt liv uten å måtte forholde seg til psykiske belastninger én eller flere ganger.

Jeg føler meg derfor sikker på at det finnes mye forståelse og empati i folkedypet, som kan komme trengende familier til gode.

Men betingelsen for at dette skal skje, er at man som pårørende våger å dele sin hemmelighet med de nære omgivelser.

Les mer fra Norsk debatt