Menn og kvinner som gruppe velger ikke likt. 70 prosent av ansatte i offentlig sektor er kvinner. 82 prosent av menn jobber i privat sektor. Det er ikke yrkestvang i Norge, dette er en frivillig fordeling.

Næringsminister Jan Christian Vestre sier han er utålmodig og vil ha opp andelen av kvinner i styrene til norske selskaper, antageligvis fordi EU banker på døren og vil komme med strengere krav til dette i 2026.

Han mener det er på tide, at vi ikke lever i 1922, men 2022. (Jeg synes det hørtes bedre ut når Justin Trudeau brukte slik billig retorikk basert på årstall).

Vestre nekter å gi en fasit på hvordan fordelingen bør være for kjønnene i styrene til aksjeselskaper i hele landet, men han vet at nåværende nivå er for lavt.

Bare 20 prosent av styrerepresentanter i aksjeselskaper er kvinner ifølge de nyeste tallene fra SSB.

Men hvis 20 prosent er for lavt, hva er godt nok? Er tanken at det burde være 50/50?

Det er i så fall basert på antagelser om at menn og kvinner er helt like og ville valgt helt likt dersom de fikk muligheten til det. Som jeg nevnte innledningsvis vet vi at dette ikke er sant.

Vestres antagelse er beviselig og vitenskapelig feil.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Har du spurt kvinnene, Vestre?

Dersom Vestre virkelig ville bevise at den relativt lave kvinneandelen i norske styrer var på grunn av diskriminering som krever strenge tiltak som statlige kvoteringsregler, kunne han bedt norske forskere om å studere hvorvidt kvinner blir nektet deltagelse i styrer.

For det er en ting som mangler helt fra Vestres pekefingerristing mot de fæle mennene som tar opp all plassen i styrene: Har du spurt kvinnene om de egentlig vil sitte i styrene, Vestre?

Forskning kunne gitt oss et svar på hvor mange kvinnelige ansatte i aksjeselskap som egentlig har lyst til å sitte i styrene, hvor mange av dem har forsøkt å bli med i styret, og hvor mange av dem som føler seg motarbeidet fra å sitte i styret i sitt selskap. Hvis det ikke finnes noe særlig kvinner der ute som føler seg forbigått til et styreverv, hva er det kvoteringen til Vestre egentlig skal løse?

La oss begynne med faktum at 36 prosent av ansatte i privat sektor er kvinner.

Kan man virkelig forvente at andelen kvinner i styrene til aksjeselskaper (som utgjør det aller meste av privat sektor) skal være større enn deres andel av de ansatte? (Nå tar jeg ikke høyde for at styremedlemmer ikke nødvendigvis må være ansatt i selskapet, men det er nærliggende å tro at styremedlemmene også kommer fra privat sektor).

Et annet tall som totalt motbeviser Vestres banale antagelse er følgende: 21 prosent av etablerere av aksjeselskap i 2021 var kvinner.

Det er fritt fram å etablere et aksjeselskap; det er ingen mann som kan forhindre en kvinne i å gjøre det. Likevel ser vi altså at bare 21 prosent av de som etablerer et AS er kvinner.

Er ikke dette en indikasjon på hva slags lyst kvinner som gruppe har til å starte opp og styre et selskap i privat sektor?

Her kan du lese flere kommentarer fra George Gooding

21 prosent som etablerer AS, 20 prosent som sitter i styrene til AS - kan det hende disse tallene har noe med hverandre å gjøre? Kan det hende at førstnevnte indikerer hva slags fasit vi burde forvente oss for sistnevnte?

La oss også svinge innom hva som skjedde da forrige Ap-regjering innførte kjønnskvotering i styrene til allmennaksjeselskaper (ASA) i 2008. Mellom 2007 og 2016 endret antallet ASA-er seg fra 461 til 211. Siden 2016 har antallet ASA-er falt enda mer til cirka 150.

Forskning gjort på kjønnskvoteringen viste at blant selskapene som skiftet fra ASA til AS, sank kvinneandelen i styret fra 30 prosent til 16 prosent. Kvinneandelen i styrene til ASA-er hoppet fra 10 prosent i 2004 til 40 prosent i 2008 – men det skjedde altså ved å kvitte seg med masse selskaper som enten ikke klarte eller ville oppnå 40 prosent-kvoten.

Mer enn halvparten av ASA-ene forsvant på grunn av kjønnskvoteringen, og det spørs om de som var igjen allerede hadde god representasjon av kvinner fra før. Dessverre svarer ikke den samme forskningen som så på hva som skjedde med de ASA-ene som var igjen over tid for å virkelig måle hvor effektivt loven har vært.

Menn oppsøker risiko

Som næringsminister, tidligere administrerende direktør - og mann - så tenker kanskje Vestre at det er naturlig å ville sitte i et styre.

All tilgjengelig forskning gjort på preferansene til kvinner og menn i snitt tilsier at menn er mer opptatt av status og oftere oppsøker risiko. Det er en grunn til at nesten alle i fengsel er menn, nesten alle som dreper er menn, nesten alle som kjører for fort er menn, nesten alle som har farligere yrker er menn, og så videre nesten i det uendelige. Menn i snitt oppsøker mer risiko. Å sitte i styret i et selskap innebærer personlig risiko i form av ansvar for beslutningene som tas.

Når Vestre antar at kvinner ønsker seg en stilling i et styre på lik linje med menn, tenker han som en typisk mann, eller, som en person som ikke evner å sette seg inn i hva andre mennesker egentlig ønsker seg. Empati, tror jeg det heter, noe menn forøvrig også scorer dårligere på enn kvinner, i snitt.

For hvem er det som har bestemt at det å sitte i et styre er noe man må hige etter?

De aller, aller fleste av oss vil ikke sitte i et styre, uansett hvilket kjønn. De aller fleste av oss ønsker ikke å sitte med et slikt ansvar, eller synes det er kjedelig.

Og det er helt greit, og det må være lov å synes det er helt greit. Vi er alle forskjellige og har forskjellige mål og ønsker i livet. Det er ikke Vestre som bestemmer hva kvinner har lyst til.

Innenfor hvert kjønn finnes det en liten andel som kan tenke seg å styre ting; den er større hos menn enn kvinner.

Det finnes ikke et utømmelig lager av mennesker som vil inn i et styre, noe enhver person som har bodd i et boligsameie vet. Hvordan skal vi da øke kvinneandelen når det er mangel på de kvinnene som skal inn i styrene?

En løsning er at mange av de samme kvinnene innenfor denne gruppen vil få flere styreverv, at det blir en slags elite av kvinner som rekrutteres inn i styrene til mange selskaper samtidig slik at de alle kan få opp sin andel. Altså, en konsentrasjon av styremakt hos noen få kvinner, ikke en reell økning i antall kvinnelige styremedlemmer. Hva løser man med det?

Hvor forskjellige er egentlig kvinnene og mennene som er innenfor denne gruppen? Er det snakk om å endre på mangfoldet i verdier, eller er det ren telling av kjønnsorganer? Igjen, så peker eksisterende forskning på at kvinnene som er opptatt av å styre ting ligner veldig på mennene som vil styre ting, og at begge deler skiller seg veldig fra resten av begge kjønn.

Forskjellen ligger altså mellom dem som er i denne eliten som vil styre ting og dem som ikke vil det, ikke hvilket kjønnsorgan de har mellom beina.

Vil de velge vekk noe annet?

Det kan godt hende det hadde vært sunt om det var flere kvinner i styrene til aksjeselskaper, men da må de kanskje være blant kvinnene som ikke higer etter å styre ting. Men det må gå på bekostning av noe annet, i så fall. Kvinnene som skal inn i disse styrene må da velge vekk andre ting de nå bruker tiden og oppmerksomheten sin på.

Men vil disse kvinnene som ikke allerede sitter i et styre velge vekk andre ting for å sitte der, Vestre? Det er det første spørsmålet du burde stille før du lager nye lover som antar hva de har lyst til, bare fordi du selv synes det er spennende.

Dette er Nettavisens spaltister

Paradokset er at desto tryggere og friere kvinner er, desto mindre har de lyst til akkurat slike ting. Det viser iallfall forskning, om man er opptatt av å basere sin politikk og verdensbilde på empiriske observasjoner av virkeligheten fremfor dyds-signaliserende ønsketenkning.

For til syvende og sist handler Vestres forslag bare om å ta seg bra ut i offentlighet mens han egentlig bare viser at han tror han vet hva kvinner vil, uten å ha spurt dem først.