Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Abbas Ghulams nylanserte bok «Gudfaren» ble en øyeåpner og tankevekker for meg.
Hans historie om hvordan han gikk fra å være en av lederskikkelsene i B-gjengen til å nå jobbe med å sørge for at andre barn ikke havner på feil spor, er en historie vi burde ta lærdom av.
Hans erfaringer og hans liv er en unik mulighet for å skjønne hvordan det er i disse miljøene, men også hvordan man skal sørge for at minst mulig blir rekruttert inn i dem.
Boken og erfaringene hans kan være en redning for mange unge gutter.
Klassens bajaser
Jeg selv er fra Høybråten og gikk på en mangfoldig ungdomsskole med mennesker fra ulike steder på Stovner. For noen av de jeg kjente fra barneskolen, ble overgangen fra barne- til ungdomsskole veldig stor.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Et par av guttene som slet på skolen før, fikk det enda verre da karakterene kom og de så 2-erne strømme på.
Samtidig fikk de ikke oppfølgingen de trengte fra lærerne og de hjemme, de ble større bajaser i klassen og ble kjent med et nytt nettverk. Noen av de guttene havnet på feil spor i en alder av bare 13-14 år. Den dag i dag tror jeg at de er i samme miljø.
Den gang kalte jeg dem tapere. Nå synes jeg det er synd at de ikke fikk hjelp.
Ikke alle kan lene seg på foreldre
Aldri før har jeg innsett hvor viktig tidlig innsats i skolen og tilpasset undervisning er. For når foreldrene til Ali svikter hjemme, er det skolen og systemet som må fange ham opp.
Når familien til Peter ikke har mulighet til å gi oppfølging, er det skolens oppgave å gi ham den oppfølgingen han trenger, enten i matte eller norsk, slik at han får de samme forutsetningene til å lykkes som alle andre barn.
Ser vi at noen sliter med noe, skal de få hjelpen og oppfølgingen de trenger for å klare seg. Ser man likevel at det ikke nytter, er det skolens oppgave å ta tak i det, si ifra til barnevernet og sørge for at disse barna ikke havner på feil spor.
For vi kan ikke lene oss på at alle foreldre er som dine og mine. At de har kapasiteten til å hjelpe sine barn med lekser og øve til prøver. At de kan hjelpe dem med å lese, skrive og regne.
Mange foreldre har flere jobber for å få økonomien til å gå rundt. Noen av dem har innvandret hit og kan ikke engang språket.
For dem er det viktig at vi setter inn de riktige tiltakene slik at integreringen blir best mulig og at alle lærer seg norsk. Kan de det, er vi allerede godt på vei.
Utenforskap dyrkes i klasserommene
Når det gjelder barna, må systemet, samfunnet og skolen ta mer ansvar.
Vi snakker om hvor vondt utenforskap er, helt uten at vi legger merke til at det dyrkes utenforskapet i våre klasserom.
Det dyrkes når jeg rekker opp hånden ti ganger i løpet av timen, mens han som sitter ved siden av meg ikke sier noen ting fordi han ikke forstår noe. Det dyrkes når alle barna kommer på skolen med Nike og Adidas, men han ene ikke har råd. Det dyrkes av noe så lite som at de andre barna har ost og nugatti på brødskivene sine, mens den ene gutten har syltetøy på sin.
Følelsen av å føle seg utenfor, og spesielt i en så ung alder, kan få brutale konsekvenser for en selv og samfunnet noen år senere.
Det kan hende jeg er naiv, men jeg tror at ytterst få ønsker å bli kriminelle. De blir det ikke fordi de har lyst, men fordi de ikke føler tilhørighet noe annet sted.
Den tilhørigheten er det samfunnets oppgave å skape. For i det norske samfunnet har vi plass til alle, men man må hjelpe hver enkelt til å finne sin plass.