Gå til sidens hovedinnhold

Vi har sjelden sett noe så kynisk som Sylvi Listhaug

Fra første dag har hun tråkket på hva og hvem som helst for å komme seg opp og fram.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Jeg pleier å anta at alle politikere i Norge er ute etter å skape et bedre samfunn, selv de jeg er mest uenige med. Når det gjelder Frps nye leder Sylvi Listhaug, er jeg ikke så sikker.

Er det for å skape et bedre samfunn at hun kommer med utspill som «Frp-nei til halvnakne homodansere» under Oslo Pride? Eller er det for å fremme oppmerksomhet om seg selv og sin egen karriere?

Les også: De rike skal jaggu få betale når de rødgrønne kommer til makten

Tiraden mot de halvnakne homoene gikk slik: «For meg må homofile feste og feire når og hvor de vil, og mange har tydeligvis en voldsom trang til å markere seg. Men jeg tror ikke at det styrker saken deres når halv- og nesten helnakne folk danser rundt i Oslos gater.»

Mange reagerte på det de trodde var et homofobt utspill. Men der tok de grundig feil, kunne Listhaug forsikre i Dagsnytt atten: Utspillet mot de halv- og nesten hel­nakne «var ment som et velment råd fra min side».

Frp-eren ønsket bare å hjelpe homoene til å reflektere over hvorvidt «måten dette feires på fører til mer toleranse». Den vennlige vennen understreket, for øvrig, at hun «kjenner mange homofile».

Når dét var sagt, måtte Listhaug nesten få legge til hvor opprørt hun var over at «homobevegelsen» ikke evnet å «respektere at andre har andre meninger».

I en nådeløs tirade mot den skeive bevegelsens representant i NRKs studio, anklaget Listhaug denne minoriteten for å være et aggressivt meningspoliti som turer fram med «mobbing og sjikanering og stempler folk».

Hva skjedde egentlig her?

Det som skjedde her, var et klassisk eksempel på List­haugs metode. Det er et politisk kampsportmønster med tre teknikker i fast rekkefølge. Jeg kaller dem Frekk apekatt, Uskyldig dådyr og Rasende løve.

Frekk apekatt: Si noe frekt, noe skandaløst, noe provoserende. Som å angripe en maktesløs minoritet. Klem til så hardt at mediene bare må trykke på den store skandaleknappen. Håp på hardest mulig fordømmelser fra motparten. Men: Som den frekke apekatten du er, har du lagt inn en kalkulert flertydighet i utspillet.

Uskyldig dådyr: Når fordømmelsene hagler, skal du spille uskyldig med store, blanke dådyrøyne. Det var selvsagt ikke sånn du mente det. Det var aldri i dine tanker! Den frekke apekattens kalkulerte flertydighet hjelper det uskyldige dådyret ned i offerpositur: Hva galt har jeg gjort? Det er de andre som er slemme mot meg!

Rasende løve: Opplevelsen av å bli misforstått med vilje og hengt ut uten grunn gjør deg egentlig ganske opprørt, så i tredje fase går du som en modig løve løs på den politisk korrekte eliten og det moralske meningspolitiet, som forsøker å mobbe og sjikanere og true og kneble annerledes tenkende til taushet. Og dét var vel det du egentlig hadde mest lyst til å få sagt hele tiden.

Ved hjelp av Listhaugs metode oppnår majoritetsrepre­sentanten, som selv nettopp gikk løs på en minoritet, å forvandles til en stakkars forfulgt dissident. Formålet med å posere som offer for tankepolitiets knebling er å legitimere en ny runde med aggressive angrep.

I debatten om halvnakne homodansere med vold­somt markeringsbehov, var det ingen som mobbet Sylvi Listhaug. «Tvert imot», påpeker journalist og Venstre-politiker Mathias Fischer, «var det hun selv som hadde startet debatten med kritikk av homofile, en seksuell minoritet som alltid har levd i en eller annen form for undertrykkelse.»

Det var et «typisk retorisk grep» fra Listhaugs side, ifølge Fischer, at hun «angrep motstanderne for noe de ikke hadde sagt».

Det er også et vanlig grep at offeret for den frekke apekattens retoriske aggresjon er en minoritet. Minori­teten brukes som åte.

Går du løs på flyktninger, homofile eller en liten reli­giøs minoritet, kan du nemlig trygt anta at noen fra MDG eller venstresida vil komme ridende til unnsetning. Du går umiddelbart over i dådyr-modus, og så står løven klar til å fortære det egentlig byttet.

Det fins nok en del karrierejegere i norsk partipolitikk, men vi har sjelden sett noe så kynisk som Sylvi Listhaug. Fra første dag har hun tråkket på hva og hvem som helst for å komme seg opp og fram.

Som jeg forsøker å vise i boka «Listhaugs metode», framstår hun som en verdipolitisk pyroman. Listhaug vil sette fyr på hva som helst, så lenge hun tror flammene vil trekke oppmerksomhet og velgere til henne og Frp.

At Listhaug tror sterkt på den amerikanske meg-meg-meg-ideologien sin viser hun til fulle i praksis. For eksempel var hun mer enn villig til å selge eksklusive tjenester i skjul til rike og mektige First House-kunder, samtidig som hun satt i toppledelsen for et stort parti!

Skal vi virkelig tro at denne politiske aktøren ikke er her for å mele sin egen karriere, men for å skape et bedre samfunn?

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Dette er justisministeren som anklaget Ap for å sette terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet. Hvordan skal det bidra til et bedre samfunn?

Folk flest stemmer ikke Frp. Jeg tør gå så langt som å tro at folk flest ikke kan fordra Frp. Derfor har jeg sett meg en smule lei på at Sylvi Listhaug har hatt så lett spill, når hun fyrer opp motstanderne med den største fyrstikken i norsk politikk og kaprer medienes oppmerksomhet.

Nå som jeg har avslørt Listhaugs metode, blir det forhåpentlig slutt på at Frps motstandere hele tiden hjelper til å rigge mediescenen for det stakkars offerets rasende løvebrøl. Men det forutsetter at vi klarer å overse en og annen apestrek.

Kommentarer til denne saken