Vi må snakke mindre om tillit og mer om tillitsverdighet – å fortjene tillit.

Og vi må snakke mindre om hvor flott tillit er, og mer om når tillit kan være farlig for demokratiet.

Justisminister Mehl uttalte i et intervju med Nettavisen at vi må «snakke opp» tilliten til politiet. Hun tok avstand fra karakteristikker av politiets behandling av små narkotikasaker som «brutal, urettferdig og ulovlig». Hun sa at «det i seg selv kan påvirke tilliten til politiet – når man hele tiden angriper tilliten».

Dette er saken: Mehl om kritikken mot politiet: – Veldig drøyt

Bakteppet er at Riksadvokaten i 2021 presiserte gjeldende rett – at tvungne kroppsundersøkelser, husransakelser og gjennomgang av mobiltelefoner er uforholdsmessige i etterforskningen av bruk og besittelse av små mengder narkotika, som er mindre bøteforhold. Det er i strid med Straffeprosessloven, Grunnloven og EMK. Senere dokumenterte Riksadvokaten at politiets lovbrudd hadde vært omfattende.

Noen av lovbruddene ble omtalt i media. Lea (23) ble tatt mens hun røykte en joint på en festival. Hun ble satt i glattcelle, kledd naken, før hun måtte «gå dypt ned i knebøy og dra rumpeballene fra hverandre».

Lovbruddene har skjedd i full åpenhet uten at noen har reagert, blant annet som kveldsunderholdning på TV-programmet Nattpatruljen. Erstatninger har allerede blitt utbetalt.

Toner ned kritikken

Mehls hovedbekymring er imidlertid ikke denne praksisen, som hun gjentatte ganger har nektet å beklage. Tvert imot vedtok Senterpartiet på sitt landsmøte at den ulovlige praksisen bør gjøres lovlig og en annen sentral tillitsvalgt har uttalt at partiet vil gi politiet mer generell tilgang til å rusteste og ransake uten konkret mistanke (vår utheving).

Hennes anliggende er derimot å hegne om politiets tillit ved å tone ned kritikk. Det føyer seg inn i et mønster.

På samme måte advarte hun mot å trekke konklusjonene i Rolleforståelsesutvalgets rapport om samrøret mellom NNPF og politiet for langt fordi det kunne svekke tilliten til politiet.

Les også: Bagatelliserer systematiske, ulovlige maktovergrep

Mehls tillitsretorikk er kanskje et resultat av at vi har snakket veldig mye om hvor viktig og bra tillit er de siste årene og hvor høy tilliten i Norge er. Selv har vi bidratt med forskning som viser at den sterke tilliten mellom mennesker i Norge, et fenomen med dype historiske og kulturelle røtter, er en viktig ressurs for samfunnet, med hensyn til samarbeid, økonomisk utvikling, folkehelse og mye mer.

Denne fortellingen om tillit som en vidundereliksir er selvsagt uimotståelig for politikere. Eliksiren koster verken penger eller særlig innsats fra politisk hold å framstille. Politikk man misliker, kan avvises fordi den «truer tilliten».

Skapt et tillitsmonster

Vi erkjenner medansvar for at dette «tillitsevangeliet» har bredt om seg og nå har blitt et uheldig retorisk våpen. For ett eller annet sted på veien må det ha oppstått en fortelling om at tillitssamfunnet er skjørt og sårbart, og at dets overlevelse fordrer tilnærmet blind tillit til institusjoner med makt.

Når tillit blir snudd til et retorisk våpen for å beskytte makt, forhindre endring og stilne kritikk, har vi skapt et tillitsmonster.

Tillit er viktig, men det er ikke en skjør blomst vi må beskytte for enhver pris. For det har en pris. Å legge ensidig vekt på å beskytte tillit er en oppskrift på at problemer ikke blir identifisert, og at de ikke blir ryddet opp i, særlig når de som rammes er sårbare grupper.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Faren ved tillit er nemlig at det er en kognitiv skjevhet (bias). Tillit er en forenkling vi gjør for å håndtere kompleksitet og usikkerhet. Har man mistillit, vil man undervurdere prestasjoner og ser feil der de ikke er. Motsatt vil man ved høy tillit overvurdere prestasjoner og overse feil og misbruk av makt.

Den kognitive skjevheten er størst der man har høy tillit til de som har makt og lav tillit til de som blir utsatt for makt, slik tilfellet er for politiet og brukere av ulovlige rusmidler. Da oppstår det en blindsone der maktmisbruk kan pågå uhindret. Det blir til og med kveldsunderholdning på TV, uten at noen løfter så mye som et øyelokk.

Når Mehl er ensidig opptatt av å beskytte politiets tillit, går det altså på bekostning av å beskytte sårbare grupper mot maktmisbruk.

Tillit skal fortjenes

Å angripe kritikere for å skade tillit ved å si ting som de er, er som å skylde på det lille barnet i eventyret om Keiserens nye klær. Vi er for religiøse i vår tro på tillitsevangeliet når vi toner ned kritikk fordi det kan skade tillit.

Når Mehl så berømmer politiet for å ha endret praksis etter Riksadvokatens presisering (som partiet hennes nå ønsker å reversere), sier hun at «det er sånn man forvalter tillit. Når man avdekker feil, gjør man tiltak for å rette opp i det.»

Men feilene i justissektoren, inkludert rolleblandingen mellom NNPF og politiet som ble avslørt av aktivister på sosiale medier, ville aldri blitt avdekket hvis man bare hadde «snakket opp tilliten». Det er nettopp skarp offentlig kritikk som har gjort offentligheten oppmerksom på problemene.

Å forvalte tillit er å være åpen for kritikk slik at feil identifiseres. Deretter: å rette opp, og ikke minst, å ektefølt beklage.

For demokratiet bør heller ikke idealet være høyest mulig tillit til institusjoner med makt, men et samsvar mellom tilliten folk har til institusjonene og tilliten de fortjener.

Les også: Politidirektøren beskytter ukultur

Det er selvsagt et problem om man har for lav tillit til noen som fortjener det (kynisme). Men det er like problematisk med for høy tillit til noen som ikke fortjener det (naivitet). Mens det første skaper apati og tilbaketrekking fra demokratiet, skaper det andre spillerom for maktmisbruk og overgrep, mens den store majoriteten ser en annen vei.

Den øverste ansvarlige for justissektoren bør primært være opptatt av å lede et politi som i størst mulig grad fortjener tillit, ved at det følger loven og opptrer upolitisk. Dette har ikke vært tilfelle på rusfeltet i Norge, som den ulovlige tvangsbruken og rolleblandingen mellom NNPF og politiet har vist.

Tillit skal ikke «snakkes opp» eller forlanges, den skal fortjenes. Hvis det er god grunn til det, er en nedjustering av tillit til maktinstitusjoner både riktig og sunt for demokratiet. Så kan man starte prosessen med reparasjon og endring og etter hvert – forhåpentligvis – gjenvinne tillit.