Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I en serie kommentarer setter Nettavisen søkelys på forholdene i Qatar under fotball-VM.
Fotball-VM er underveis. Migrantarbeiderne som har bygget stadionene, T-banen, hotellene og utvidelsen av flyplassen ble systematisk utnyttet for å sikre profitt.
Verken FIFA eller Qatar har forpliktet seg til å kompensere dem som har gjort dette VM mulig å gjennomføre.
Les også:
- Ytringsfriheten har inntatt gressmatta
- Kvinnene i Qatar må be om tillatelse for alt
- Er det verre å se på fotball-VM i Qatar enn vinter-OL i Beijing?
Pengene puttes i egen lomme
Det antas at dette mesterskapet, som er verdens største idrettsturnering, vil ha inntekter på US$6mrd. De ulike forbundene hvis landslag skal spille VM vil bli tildelt US$440m i premiepenger. Qatar har et pensjonsfond verdt US$450mrd, mens FIFA har angivelig US$1,6mrd på bok.
Til sammenligning, fremhever Qatar entusiastisk arbeidslivsreformene de har gjennomført, inkludert en ny minstelønn på cirka US$275 (pluss kost og losji). Anklagene om lønnstyveri er fortsatt utbredt, mens Qatar har reservert seg mot migrantarbeideres rett til å fagorganisere seg slik at de er fratatt kollektiv forhandlingsrett.
FIFA og Qatar er ikke de eneste som kan ha tjent penger på denne situasjonen. Faktisk kan både du som leser, og jeg som skriver, også ha tjent på dette gjennom investeringene som gjøres med våre sparepenger eller vår pensjon.
Det viser seg nemlig at finansinstitusjonene som forvalter det meste av våre penger her i Norge har investert 45 mrd. kroner i selskaper som er aktive i bygg- og hotellbransjen i Qatar. Dette er to høyrisiko sektorer hvor det er stor risiko for at våre penger bidrar til menneskerettighetsbrudd.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Undersøkelsen Amnesty har gjort sammen med Fremtiden i Våre Hender og Fair Finance International viser at disse finansinstitusjonene heller ikke kan forsikre oss om at våre penger ikke bidrar til å bryte migrantarbeidernes rettigheter i Qatar – en tydelig forsømmelse av sitt ansvar.
Hvem tar kampen for arbeidsfolk?
«Amnesty kritiserer alle, alltid» svarte utenriksminister Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet etter at vi stilte spørsmål ved hennes innsats for arbeidsfolk i Qatar.
Jeg tør påstå at ingen har blitt utsatt for mer press av Amnesty International i Norge de siste to årene enn Norges Fotballforbund (NFF). I motsetning til utenriksministeren har NFF anerkjent at de hadde (som medlemmer av FIFA) et delansvar for menneskerettighetsbruddene i Qatar.
I stedet for å stille seg undrende til hvorfor vi etterspurte handling, tok Lise Klaveness til talerstolen på FIFA-kongressen i Doha og ba om kompensasjon for migrantarbeiderne. Klaveness sørget for at NFF tok globalt lederskap.
NFF har, med rette, påpekt at de ikke kan stå alene i kampen for migrantarbeidernes rettigheter. Reelle forsøk på å skape forbedringer i menneskerettighetssituasjonen i andre land krever mer enn prinsipielle uttalelser i FN, spørsmål bak lukkede dører eller svar på mediehenvendelser. Det krever vilje, innsats og mot. Noen må gå den ekstra milen.
Vi kan ikke akseptere at en utenriksminister fra Arbeiderpartiet har en så tilbakelent holdning til det som foregår i Qatar. Ei kan vi heller akseptere at bankene som forvalter våre penger ikke kan forsikre oss om at vi ikke bidrar til menneskerettighetsbruddene.
NFF kan ikke stå alene i kampen for arbeiderne i Qatar. Vi trenger en samlet norsk innsats. Da vil flere følge etter, slik andre forbund har fulgt NFF.