Jeg skal komme tilbake til medienes rolle, og hvilke forpliktelser jeg mener vi har overfor offentligheten.

Først til selve saken:

Målet helliger midlet, heter det, og det var kanskje dette som var tanken da nestlederen i organisasjonen Salam, Nikita Amber Abbas, fortalte en dramatisk historie til flere medier samme natt som skytingen mot London Pub i juni:

Hun ble selv et offer for skytingen, fortalte hun. Det var bare så vidt hun reddet livet. En venn kastet seg over henne, og skjermet henne. Kulen gikk gjennom vennen, og traff henne like ved hjertet – noe hun oppdaget først etterpå (!).

Både Aftenposten, Avisa Oslo, NRK, TV 2 og flere andre medier gikk på limpinnnen, men har nå avpublisert historien. Den var selvfølgelig for utrolig til å være sann.

* Nettavisen har gitt organisasjonen Salam tilbud om samtidig imøtegåelse av innholdet i denne kommentaren. Se lenger nede.

Og ja, du har kanskje gjettet det allerede:

Salam, organisasjonen for skeive muslimer, er samme organisasjonen som gjorde seg bemerket i bråket rundt Ytringsfrihetskommisjonen i fjor sommer.

Den gangen var det generalsekretær Begard Reza i Salam som diktet opp en historie om at sosiolog Kjetil Rolness og et annet medlem i kommisjonen hadde vist fram kjønnsorganene sine (innenfor klærne) i en dokø på Deichman.

Les også: Den utrolige historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø – og hvor i all verden var de voksne i VG?

Og det ser ut til å være et mønster:

Så sent som i forrige uke gikk assisterende generalsekretær i Salam, Thee-Yezen Al-Obside, ut i mediene og brukte skytingen mot nestlederen som argument for fortsatt statsstøtte – til tross for at han da må ha visst om mistanken om falskneri.

Da hadde nemlig VG fortjenstfullt jobbet med denne saken i lang tid. VGs journalister trodde nemlig ikke på historien, lot være å publisere, og fikk ressurser til å fortsette gravingen.

Det er kanskje unødvendig å peke på hvor enorm skade slike oppdiktede historier kan gjøre. For nestlederen personlig er det selvsagt en tragedie. Og for å beskrive hvor alvorlig det er for homofile muslimer – som trenger all den støtte de kan få – tillater jeg meg å sitere forfatter Anne Holt.

I helgen skrev hun følgende på sin Facebook-vegg:

«Å ljuge om slikt er – som for eksempel Espen Goffeng skriver godt om i dag – svært ødeleggende for veldig mye. I denne sammenheng først og fremst for dem som virkelig ble skadet, fysisk eller psykisk, i det hårreisende terrorangrepet. Dernest for dem det er all grunn til å støtte og backe: Alle som tilhører doble minoriteter, som de muslimske skeive.»

Hun fortsetter:

«Om man tar et skritt tilbake og ser på Salams offentlige profil sånn samlet, må jeg nå virkelig si at organisasjonen har lagt seg på en … la meg være forsiktig … pekuliær linje. Sentrale personer derfra har de siste par årene sagt så mye rart, hatt en slik merkelig debattfilosofi og rettet så mange åpenbart løgnaktige beskyldninger mot navngitte mennesker i offentligheten at man sitter igjen som et stort spørsmålstegn (for igjen å være forsiktig med språkbruken). Summen av alt dette burde få myndighetene til å be om en forklaring på hvordan organisasjonen egentlig ser på offentligheten og offentlig ordskifte før de gir dem midler til videre drift.»

Så langt Anne Holt.

Det hører med til historien at Salam, «på grunn av innsatsen for å styrke samhold og forståelse i etterkant av Oslo-skytingen», i juli mottok Nobels Fredssenters dialogpris sammen med en annen organisasjon.

For Nobels Fredssenter må dette nå være ytterst pinlig.

Det er selvsagt også pinlig for mediene som nå har avpublisert.

Ikke nødvendigvis fordi de publiserte den løgnaktige historien om nestlederen som ble skutt utenfor London Pub. En slik feil har skjedd før, og vil skje igjen. Men fordi de bare avpubliserer den, uten forklaring. Som om den da bare forsvinner av seg selv.

Aftenposten skriver for eksempel:

«Aftenposten publiserte 27. juni en artikkel om masseskytingen i Oslo 25. juni. Artikkelen omhandler en persons opplevelse av det som skjedde da Zaniar Matapour skjøt og drepte to personer og skadet 21 utenfor de to pubene Per på hjørnet og London pub i Oslo sentrum 25. juni. Artikkelen ble også publisert i papiravisen 28. juni. Aftenposten har etter publiseringen fått informasjon som tyder på at kontrollen med opplysningene i artikkelen ikke har vært god nok.»

Ingen informasjon til leserne om hvilken historie det gjelder, hvem det gjelder, og hva historien faktisk inneholdt.

Dermed blir jo historien stående for ettertiden, uten å bli dementert.

I papiravisen eksisterer historien fortsatt. Dermed underslår avisen sannheten overfor leseren.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så kan vi lure på hva som er årsaken til en slik unnfallenhet. Er det igjen den velkjente berøringsangsten? En forestilling om at sannheten om den oppdiktede historien kan føre til fordommer mot homofile? Eller fordommer mot etniske minoriteter? Eller begge deler?

Jeg tror berøringsangsten i seg selv skaper langt flere fordommer enn sannheten.

Det er minst tre gode grunner til at slike historier ikke bør feies under teppet:

  • Leserne har krav på en forklaring. Vi kan ikke bare avpublisere, og late som om feilen aldri har skjedd. Da bryter vi kontrakten med leserne, og lar med viten og vilje være å fortelle sannheten. Vi underslår egne feil, og risikerer at en falsk historie lever videre.
  • Dermed overlater vi historier som dette til grupper og nettsteder på ytterste høyre og mest konspirative fløy. Disse beskylder ofte redaktørstyrte medier (det såkalte «mainstream media.») for å tilbakeholde informasjon. Om vi underslår hva feilen faktisk består i, gir vi jo dem rett.
  • Det finnes selvsagt argumenter for å anonymisere en slik tragisk historie. Her må likevel andre argumenter veie tyngre. Nikita Amber Abbas har selv oppsøkt offentligheten, og har lederverv i flere organisasjoner. Det er aktverdig grunn til å advare offentligheten og andre organisasjoner hvor hun kan dukke opp.

Den norske debatten har i hovedsak vært skånet for folk og organisasjoner som bruker oppdiktede historier som bevisst ledd i den politiske diskusjonen. Men det kan få store følger:

I fjor hadde vi Salam og Begard Reza, som klarte å lure Norsk Forfatterforening og en bråte kunstnerorganisasjoner til å skrive opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen.

Vi hadde også kunstneren som forfalsket en protokoll fra Forliksrådet, og fikk med seg Therese Bjørneboe og Norsk Shakespearetidskrift for å «bevise» at skriveriene til Sløseriombudsmannen Are Søberg hadde ført til trusler mot kunstnere.

Og i år ble altså Nobels Fredssenter narret til å gi «dialogprisen» til Salam ved Begard Reza for heltemodig innsats under og etter London Pub. Det er i grunnen ganske godt gjort.

Les flere kommentarer fra Erik Stephansen

For oss i mediene er det viktig at slike forsøk blir avslørt og stoppet. Da kan vi ikke la være å omtale dem. Og det finnes lyspunkter. Det er nemlig mange allierte i den kampen, også folk internt i de omtalte organisasjonene.

For eksempel har hele det opprinnelige styret i Salam trukket seg ut siden bataljene i fjor. Grunnen til det kan vi bare spekulere i.

Ett av de «gamle» styremedlemmene skriver i en tekstmelding til meg at de «ikke har hatt noe med organisasjonen å gjøre på en stund».

Det er håp i hengende snøre.

----

* Nettavisen har gitt organisasjonen Salam og de tre omtalte personene tilbud om samtidig imøtegåelse av innholdet i denne kommentaren. De takket ja, men har ennå ikke svart innen den avtalte fristen.