Gå til sidens hovedinnhold

Vi må avsløre de grønne bløffene

Bare fordi nye industriprosjekter pakkes inn i grønt glansa papir, betyr ikke det at skattebetalerne bør åpne lommeboka, skriver Mímir Kristjánsson.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er merkelig hva som får sortere under merkelappen «grønt skifte» om dagen.

I byene reiser man høyhus i stål og betong under påskudd av å sikre fortetting og oppfylle FNs bærekraftsmål. Langs kysten kneiser flere hundre møter høye vindturbiner, heiet fram av politikerne som en del av den grønne løsningen for Norge.

For den som bruker sunt bondevett er det vanskelig å forstå, men i Norge i 2021 er det visst grønt å rive opp tusen år gammel matjord og legge anleggsveier gjennom urørt natur.

Grønt skifte er også det nye sesam sesam for den som vil ha politikere til å lukke opp statens pengebinge. Vi bruker milliarder av fellesskapets midler på å bygge kraftledninger til utlandet, elektrifisere oljeplattformer og subsidiere at velstående mennesker får kjøpe seg ny Tesla.

Så lenge det handler om det såkalte grønne skiftet, er det ikke vanskelig å få staten til å bla opp. Bare spør vindkraftbransjen, som har fått store overføring fra fellesskapet i form av grønne sertifikater de siste årene.

«Kalberg Valley»

Nå banker en ny næring på fellesskapets dør med fagre løfter om grønt skifte. Datasenternæringen ber om tusenvis av dekar med jord og billig norsk vannkraft subsidiert over skatteseddelen.

Til gjengjeld lover de tusenvis av arbeidsplasser, nytt liv i distriktene og ikke minst: klimavennlig industri.

Et eksempel på hvordan næringen går fram finner vi på Kalberg og Kvernaland på Jæren i Rogaland. Her, midt i Norges rikeste matfat, vil man nå bygge ned opp mot 2000 dekar matjord for å anlegge en ny næringsklynge med det erkejærske navnet «Kalberg Valley».

Les også: Anne takket nei til 150 millioner kroner for gårdsjorda

Navet i prosjektet skal være et såkalt hyperscale datasenter for amerikanske nettgiganter som Facebook, Google eller Amazon. I avisene kaster utbyggerne om seg med løfter om opp mot 8000 nye arbeidsplasser, godt hjulpet av det fylkeskommunale selskapet New Kaupang og det kommunalt eide kraftselskapet Lyse.

Hvor reelle er slike anslag? I Luleå i Sverige ble det snakket om 30.000 arbeidsplasser da Facebook etablerte seg med datasenter. I dag jobber det 56 mennesker på anlegget. Det er dyre arbeidsplasser for fellesskapet, for staten har bidratt med 140 millioner svenske kroner i etableringsstøtte til Facebook.

For å overvinne protestene fra grunneiere og lokalbefolkning har kreftene bak Kalberg Valley hentet inn tidligere fylkesordfører i Rogaland og idrettspresident Tom Tvedt. Han har nå klart å sikre at hans eget parti Ap går sammen med Høyre og Frp for å sikre flertall for prosjektet.

Tvedts rolle er i grunnen et kroneksempel på hvordan den nye «grønne» kapitalismen fungerer. Siden prosjekter som Kalberg Valley er helt avhengig av støtte fra politikerne for å lykkes, er det avgjørende for bransjen å kjøpe seg påvirkningskompetanse.

Dette skjer ikke bare på Jæren. De neste årene skal det bygges datasenter på Lista, i Ballangen, i Nordfjordeid, i Mo i Rana, på Leikanger, i Vennesla, på Gromstul, på Holtskogen, på Romerike, i Tydal og på Bjerkreim.

Blir alle lokalpolitikernes planer realisert, vil det snart stå et datasenter på hver knaus i Norge.

Facebook, Google og «Amazon City»

Det minner stygt om hvordan vindkraftverkene kom til Norge. Det er lett å glemme nå, men en gang i tida var våre politikere ukritisk heiagjeng for internasjonale oppkjøpsfond som ville inn og bygge vindturbiner i urørt norsk natur.

I dag møtes datasentre med samme ukritiske holdning.

Hvor lang tid vil det gå før det reiser seg et opprør mot den storstilte nedbyggingen av natur som datasentrene fører med seg? Også da vindkraftverkene kom ble vi lovet nye arbeidsplasser og store skatteinntekter.

Er det noen grunn til å tro at aktører som Facebook og Google vil ta større samfunnsansvar enn det vindkraftnæringen har gjort?

Fordi vi har bygd ned både nærings- og distriktspolitikken i Norge, blir lokalsamfunn tvunget inn i et kappløp mot bunnen for å tiltrekke seg kapital. Hvor galt det kan gå til slutt ser vi som vanlig i USA, der byer tilbyr seg å skifte navn til «Amazon City» for å tiltrekke seg et hovedkontor.

Vi er langt unna slike tilstander i Norge, men vi ser allerede tilløp til det samme.

I mitt hjemfylke Rogaland jobbes det med nye områder til kraftkrevende industri over hele fylket. Det finnes ingen overordna plan som sier at «dette gjør vi her, men ikke her». I stedet konkurrerer kommunene med hverandre. Det sier seg selv at i et kappløp så kan ikke alle vinne.

Når det nå er planer om å bygge datasenter i nesten hver eneste krok av landet vårt, så er det åpenbart at mange kommuner vil stå skuffa tilbake.

Selvfølgelig trenger vi å lagre data i Norge. Men landet vårt er stort, og det er ikke manko på steder man kan bygge datasenter uten at det kommer i konflikt med verken matjord eller urørt natur. Da må vi imidlertid bort fra at private kapitalinteresser får diktere hvor jobbene skal komme, med desperate lokalpolitikere på slep.

I stedet må vi gjenreise en aktiv nærings- og distriktspolitikk som sørger for at kommuner landet over kan være trygge på at det blir skapt jobber.

Les mer fra Norsk debatt her

Viktigst er det likevel at vi skjærer gjennom retorikken om grønt skifte.

Bare fordi nye industriprosjekter pakkes inn i grønt glansa papir, betyr ikke det at skattebetalerne bør åpne lommeboka. Det er ikke grønt å bygge ned urørt natur til fordel for vindturbiner eller datasenter. Det er heller ikke grønt å rive opp matjord.

Skal klimapolitikken bevare legitimitet må vi avsløre grønn bløff av denne typen.

Det er ingen grunn til å tro at Facebook og Google kan redde verdens klima.