Julen kan være en tung tid for mange som er syke og deres pårørende. Når døden er det eneste man ønsker seg til jul, mener noen vi burde tillate at helsevesenet kan innfri dette ønsket i noen spesielle tilfeller.

Likevel er ikke aktiv dødshjelp noe vi har plass til i dagens samfunn med dagens verdier.

Aktiv dødshjelp er en prosess der en person får hjelp til å ta sitt eget liv. Dette kan skje på forskjellige måter, men fellesnevneren er at personen selv har bedt om å få avslutte livet sitt. Det er ikke lov å gi aktiv dødshjelp i Norge, men andre europeiske land som Sveits og Nederland tilbyr tjenesten.

I Norge er det kun Frp som mener at dette burde være lov, men tre av fire nordmenn stiller seg også positive til å gjøre dette lovlig (Aftenposten, 2019). Når så mange nordmenn er åpne for å tillate aktiv dødshjelp, bør vi snakke mer om hva det vil bety for det norske samfunnet, og hvorfor vi ikke burde tillate det.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Utfordringen med aktiv dødshjelp

En vanlig innvending mot aktiv dødshjelp er at det er vanskelig å sette en grense for hvem som er i en vanskelig nok situasjon til å få ta sitt eget liv med statens hjelp. Da blir det relevant å diskutere hvilke sykdommer som skal kvalifisere til aktiv dødshjelp, om det skal settes en aldersgrense, og hvem som skal gjennomføre inngrepet. Slike vanskelige, etiske problemstillinger finnes allerede i helsevesenet. Derfor er jeg sikker på at dette er en overkommelig oppgave for noen fornuftige leger og byråkrater, dette også.

Hvordan et eventuelt rammeverk rundt aktiv dødshjelp vil se ut, er viktig, men det er ikke hovedutfordringen i debatten.

Problemet med aktiv dødshjelp er at vi umiddelbart aksepterer at noen mennesker er mindre verdt. I samfunnet har vi et grunnleggende premiss om at alle liv har en urokkelig verdi. Det er både nedfelt i menneskerettighetene, og en tanke mange nordmenn kan enes om.

Å lage et rammeverk rundt aktiv dødshjelp blir derimot et forsøk på å finne menneskeliv majoriteten i samfunnet mener ikke er verdt å redde. Da aksepterer vi samtidig at menneskeverdet ikke er likt for alle, og at noen liv ikke har en plass i samfunnet. Gjør vi dette, fraskriver vi staten det sosiale ansvaret vi gir den tillit til å ha.

I denne debatten må vi dessuten tenke over hvilket samfunn vi sitter igjen med til slutt. Hver gang vi vi gjør endringer i en lov, blir terskelen lavere for å gjøre slike endringer senere. Å gjøre aktiv dødshjelp lovlig, kan derfor skape en farlig snøball-effekt, der vi til slutt sitter igjen med et samfunn der man sorterer og rangerer mennesker ut ifra hvem man er. Da begynner staten å forsvare liv som lider i mindre grad enn liv som ikke gjør det.

Etter hvert vil vi ikke lengre se det mangfoldet og den toleransen vi har i dag. Denne utviklingen vil også motstride helsevesenets oppgave, som er å redde liv. Et samfunn som sier at et alternativ til medisinsk behandling er død er ikke et samfunn jeg ønsker meg.

Les også: Moms på bind og tamponger er nær det dobbelte av potetgull: Har det rablet for politikerne våre?

Friheten til å bestemme over eget liv

Retten til å bestemme mest mulig over eget liv er en verdi mange setter høyt, ved flere aspekter i livet. Noen vil derfor si at det er en frihet i seg selv å ha retten til å avslutte sitt eget liv. Jeg tror derimot det er mindre liberalt, og at det vil innskrenke mange menneskers frihet, dersom vi gjør aktiv dødshjelp lovlig.

Først og fremst fordi aktiv dødshjelp ikke kommer til å være tillatt for alle. Samfunnet kommer til å danne kriterier for menneskene som vil avslutte livet med statens hjelp.

Med en gang vi avgrenser hvem som får lov til å benytte seg av denne tjenesten, vil den ikke lenger være like liberal. Dessuten mener jeg det ikke finnes noe mer frihetsinnskrenkende enn å la noen andre bestemme om du får lov til å dø eller ikke.

Statens oppgave skal og bør ikke la være å stille spørsmål til innbyggernes verdi. I diskusjonen om frihet må vi derfor huske at friheten til å bestemme over sitt eget liv også er friheten til å kunne leve uten å måtte stille spørsmål ved sin egen verdi. Det kan tenkes at mennesker med uhelbredelige sykdommer ønsker å dø før de blir til en person ingen kjenner lengre, og at mennesker som føler seg til bry vil føle seg presset til å avslutte livet sitt.

Dette presset fjerner dermed deres frihet til å ta et helt selvstendig valg. Derfor er friheten fra å spørre seg selv om sitt liv er verdt nok, vel så viktig som friheten til å dø.

Les mer fra Norsk debatt her

Aktiv dødshjelp er som mye annet i samfunnsdebatten et vanskelig og tøft tema for mange, særlig i juletiden.

Jeg forstår også at det finnes tilfeller der syke eller deres pårørende mener at døden er det beste alternativet. Likevel må vi fortsette å bevare og forsvare menneskeverdet, og da ser jeg ikke at det finnes plass til aktiv dødshjelp i dagens samfunn.

Når statens og helsevesenets viktigste oppgave er å redde liv, ta vare på innbyggere og finne en plass til alle, bør ikke staten svare med at døden er den plassen.