(Bergensavisen): Det går sjelden en dag på fastlegekontoret uten underlivsundersøkelser: GU er forkortelsen vi bruker for gynekologisk undersøkelse. Hverdagslig for meg, ofte litt ubehagelig for pasientene.

I Norge anbefales alle kvinner fra 25 år å ta rutinemessige celleprøver fra livmorhalsen; dette bidrar til å forebygge kreft. Mange jenter og kvinner opplever fra tid til annen ulike underlivsplager. Tar de det opp med legen, blir de som oftest undersøkt.

Men nå virker det som om det har blitt vanlig å bekymre seg for hvordan man ser ut der nede. Ikke alle tør å vise seg frem til noen, og ikke alle har en mor, kjæreste eller en god venn som kan ta en titt og si at det ser aldeles fint og normalt ut.

Noen spør derfor meg, legen. Og jeg har, i mitt yrkesliv altså, sett et veldig stort og variert antall underliv.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Som legestudent utplassert på gynekologisk avdeling et annet sted i landet, var jeg med å undersøke en ung pasient i poliklinikken. Hun klaget over store kjønnslepper. Det gnagde og var vondt når hun syklet, det var generelt veldig plagsomt. Hun ble satt opp til operasjon, såvidt jeg fikk med meg.

Da jeg senere var turnuslege i allmennpraksis kom en pasient og fortalte om det samme. Undertøy passet ikke, det gnagde, hun var plaget. Hun kjente noen som hadde fått kjønnleppeforminskende operasjon, og ville gjerne henvises for vurdering.

Da jeg undersøkte henne, tenkte jeg at kjønnsleppene hennes ikke var så mye større enn mine egne. Men jeg sa ingenting. I stedet gjorde jeg som pasienten foreslo, jeg henviste henne til sykehuset, beskrev hennes plager og hennes underliv så godt jeg kunne, og ba om at hun ble kalt inn til en vurdering.

Les også: Som andregenerasjonsinnvandrar er det ikkje like lett å oppsøkje psykisk hjelp

Svaret kom etter få dager. En gynekolog hadde heldigvis tatt seg tid til å svare meg grundig: «Kjære turnuslege!». Her skrev hun utførlig om hvor normalt det var å ha kjønnslepper i alle slags størrelser, hvor mye plager en eventuell operasjon ville kunne gi, og hvor lite de som spesialister ønsket å skjære bort friskt vev fullt av nerver, ment for nytelse, fordi unge kvinner hadde kommet i tanker om at de så unormale ut.

Ikke minst: at det var et stort problem om vi som allmennleger bygget opp om bekymringen ved å henvise dem for operasjon, og på den måten gi dem rett i at de ikke var normale.

Etter at den første bølgen av skam hadde lagt seg, kjente jeg på lettelse og takknemlighet. Dette var så viktig å vite! For alle, men spesielt for en som skal se og undersøke mange kvinner. At private aktører nå tjener gode penger på å snitte i unge kvinners edlere deler uten indikasjon er en helt annen historie.

Les også: En rant fra en bunads- og folkedraktsjåle

Nå er jeg ikke så redd for å dele tankene mine med pasientene lenger. Jeg pleier å si noe sånt som: «Her ser det veldig fint ut!» Og det er helt sant. Finner jeg noe bekymringsfullt henviser jeg til gynekolog, men aldri, aldri mer på grunn av kjønnsleppenes størrelse.

Heller enn å gå rundt og lure på om vi ser bra ut nedentil, synes jeg vi skal begynne å behandle underlivene våre bedre. Enkle kjøreregler for en frisk og glad tiss er:

• Bruk kun vann, ikke såpe. Det holder å vaske seg en gang om dagen. Underlivet trenger ikke dyre spesialprodukter, det trenger å være i balanse – og det ordner det best selv.
• Behåringen der nede har faktisk en funksjon; overdreven barbering og voksing kan føre til irritasjon og inngrodde hår.
• Knip! trening av bekkenbunnsmuskulaturen kan gjøres når som helst og hvor som helst, og er veldig lurt om du vil unngå fremtidige plager.
• La tissen puste. Ikke kvel den med syntetiske blonder og pinetrange bukser. Naturfibre og lufting er stikkord her.
• Husk at ingen skal komme inn før du er klar. De som er så heldige at de får komme på besøk må føle seg frem og oppføre seg fint!