Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Etter tiårsmarkeringen av 22. juli vil mange lærere sikkert trekke inn terroren mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya i sine respektive fag dette skoleåret. Både HL-senteret og 22. juli-senteret tilbyr ressurser og undervisningsopplegg.
I sommer arrangerte HL-senteret dessuten et seminar om den konspiratoriske ideologien bak ugjerningen. Også minnekulturen ble tatt opp, i tillegg til det forebyggede arbeidet som gjøres i form av undervisning.
Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev
Drevet av mistillit
De to seniorforskerne ved HL-senteret, Terje Emberland og Alexa Døving, legger en ideologisk fortolkningsramme til grunn for sin tilnærming til 22. juli.
Det er forståelig, siden terroren var motivert av et høyreekstremt tankegods, der arbeiderbevegelsen og representanter for det flerkulturelle Norge ble valgt ut som terrormål. Muslimske fiendebilder og hatet mot Arbeiderpartiet må belyses. De er farlige, fordi de kan mobilisere høyreradikale til terror.
Ifølge Terje Emberland er konspirasjonsteorien om Arbeiderpartiet som landssvikere, i likhet med andre konspirasjonsteorier, drevet av mistillit mellom deler av befolkningen og nasjonale eliter - politiske, økonomiske og akademiske.
Konspirasjonsteorier springer imidlertid, som Eric Kaufman påpeker i boka Whiteshift, ut av noen sanne erfaringer og empiriske fakta en må forholde seg til og drøfte. Hvis en ikke gjør det, kan det bidra til å gi dem som forfekter spinnville fantasier og konspiratoriske løgner vann på mølla.
Historien
Hvorfor nevner ikke Emberland at det konspiratoriske Arbeiderparti-hatet har hentet næring fra historiske fakta, som gjorde at det kunne bli stilt spørsmål ved sosialistenes nasjonale sinnelag:
Partiet meldte seg inn i Komintern i 1919, like etter den russiske revolusjonen. Komintern var sovjetstatens viktigste organ for å påvirke innenrikspolitikken i andre land. Gjennom medlemskapet gjorde Arbeiderpartiet seg i prinsippet til et redskap for en annen stat. Dermed kunne det bli reist tvil om Arbeiderpartiet satte støtten til et totalitært diktatur foran hensynet til det norske demokratiet og norsk selvstendighet.
Det var den samme illojaliteten Einar Gerhardsen tok et oppgjør med i sin Kråkerøy-tale i 1948, der han oppfordret medlemmer av NKP (Norges kommunistiske parti) til å bryte med partiet, hvis de satte frihet og selvbestemmelse foran tvang og fremmedstyre.
Denne historien ble hengende ved Arbeiderpartiet, selv om det brøt med Komintern allerede i 1923, og selv om et reformprogram erstattet slagordet om revolusjon før Stortingsvalget i 1933.
Den andre forholdet som har vært brukt mot Arbeiderpartiet og gitt opphav til beskyldninger om svik, er at partiet i mellomkrigstida førte en antimilitaristisk politikk («det brukne geværs politikk»). Selv om Nygaardsvoldregjeringen økte bevilgningene til forsvaret etter 1936, hadde Arbeiderpartiet vanskelig for helhjertet å gå inn for opprustning. Derfor ble partiet holdt medansvarlig for den manglende beredskapen før 9.april.
De som er konspiratorisk anlagt, hopper fram og tilbake i historien og visker ut kontekstuelle forskjeller, slik at sveipende generaliseringer om svik og onde hensikter kan forklare alt.
Samtidig må en historisk interessert person være villig til å gå i dialog, selv med dem som sprer følgende konspirasjon: Slik Arbeiderpartiet var styrt av jødebolsjevikene i Moskva i mellomkrigstida, står partiet i dag i ledetråd med krefter som legger landet åpent for en muslimsk invasjon.
Konspirasjonsteorier henter næring fra historiske brudd og dramatiske forandringer, som må løftes fram og analyseres.
Vi må se på hele bildet
Den andre seniorforskeren ved HL-senteret, Alex Døving, tar et oppgjør med den konspirasjonstenkningen som er gjødslet av muslimfiendtlighet og islamhat.
Men hvorfor presenterer hun ikke tall som viser hvor store de demografiske endringene i Norge, og i Oslo i særdeleshet, har vært de siste femti årene? Mange av de ikke-vestlige innvandrerne kommer fra klan- og æreskulturer, som mangler den generaliserte tilliten vi har i Norge: Vi stoler på folk vi verken er i slekt med eller kjenner, og har dessuten høy tillit til statlige myndigheter.
Selv om vi velger å se bort fra de sosioøkonomiske aspektene ved innvandringen i form av lavere arbeidsdeltakelse, økt fattigdom, økte sosiale utgifter, er kanskje møtet mellom den moderne, vestlige kulturen i Norge og den klan- og æreskulturen mange innvandrere bringer med seg, det som erfares mest nært og personlig.
Et eksempel: det har over mange år vært dokumentert alvorlige trusler og vold i Oslo-skolene (og ikke bare der, i andre byer med innvandringstette områder kan vi lese om tilsvarende utviklingstrekk). Når vi ikke blir fortalt hvilke elevgrupper det gjelder - er for eksempel minoritetsgutter fra klan-og æreskulturer kraftig overrepresentert? - oppstår lett det inntrykket at noen holder viktig informasjon tilbake.
Å frykte at offentlig tallfesting av virkelige problemer vil stigmatisere grupper og nøre opp under fordommer, er uttrykk for en paternalistisk umyndiggjøring av borgerne: «Vi vet best hva dere har godt av å vite!». Det bidrar bare til spekulasjoner og mistenksomhet, og da er det et kort skritt til den feilslutningen at det skjuler seg en bevisst plan eller ond hensikt bak hemmeligholdelsen.
Denne slutningen vil imidlertid flere trekke, så lenge politikere, forskere og massemedia ikke:
- forteller fakta og gir mest mulig detaljert informasjon,
- diskuterer om møtet mellom moderne og førmoderne kulturer skaper gnisninger, som kan forklare at selv om befolkningen har blitt mer positivt innstilt til innvandrere, så mener bare to av ti at integreringen går bra. Nesten 50 prosent mener derimot at integreringen fungerer dårlig.
Kort sagt, konspirasjonsteorier tilhører den ideologiske overbygningen. Det ekstremistiske potensialet vokser i fraværet av en politikk som adresserer de erfaringer og bekymringer konspirasjonsteoriene springer ut av.
Alt de to seniorforskerne ved HL-senteret sier er riktig: konspirasjonsteorier er farlige og har potensial til å mobilisere til vold og terror. Likevel er det noe historisk fordummende ved HL-senterets forskning og formidling om 22. juli.
Et ideologisk perspektiv blir for smalt og ufullstendig, uansett hvor mye Emberland og Døving forøker å gjøre grensen mellom høyreekstremisme og høyrepopulisme porøs.
HL-senterets tilnærming til 22. juli er som om historikere ville forklare den andre verdenskrigen og holocaust, og unngå å belyse det som skapte grobunn for nasjonalsosialismen.