Gå til sidens hovedinnhold

Vi må tørre å snakke om mor

Mor står i biologisk særstilling i forhold til barnet den aller første tiden. Det er et faktum som vi må tørre å snakke høyt om i permisjonsdebatten, skriver familiepolitisk talsperson i KrF, Jorunn G. Lossius.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I forkant av partiers landsmøter går debatten om foreldrepermisjon. Det snakkes i den forbindelse høyt om likestilling, fedres rolle og arbeidslinja.

Et tema som er helt fraværende i denne debatten er barnets helt spesielle tilknytning til mor i starten av livet.

Les også: Hvor mye smitter egentlig koronaviruset utendørs?

Vi kan ikke ha en permisjonsdebatt uten å snakke høyt om nettopp det.

Et sterkt bånd

De fleste kvinner som har båret fram og født et barn kan skrive under på hvor sterkt det emosjonelle og kroppslige båndet er den første tiden, og hvordan dette også er koblet opp imot spedbarnet.

Ja, er du som ammende mor borte fra barnet noen timer og ringer hjem for å sjekke ståa for så å høre noen små kny eller barnegråt i bakgrunnen, kjenner man umiddelbart at melken presser på.

Mange har også erfart hvor urolig barnet blir bare man som mor forlater rommet for en kort stund, eller som har hatt den lille skatten sovende på brystet eller liggende på armen gjennom alle dagens og nattens (!) gjøremål fordi det er det eneste som hjelper.

Men det er visst blitt helt ukorrekt å nevne dette i permisjonsdebatten.

Det skyldes nok frykt for å legge «sten til byrden» for kvinner som ikke lykkes med amming eller å pålegge kvinner som velger å gå raskt tilbake i jobb skam. Kanskje er man redd for å oppfattes som om man bagatelliserer viktigheten av fars rolle i barnets liv.

Les også: Norge fortjener bedre

Derfor velger de fleste partier å ikke adressere det faktum at mor står i en biologisk særstilling i forhold til barnet den første tiden.

Og overser man dette faktum, og velger å tenke at det er helt likegyldig hvorvidt det er mor eller far som er tettest på barnet den første tiden, så er det ikke vanskelig å forstå at dagens tredeling av foreldrepermisjonen ble innført.

Tredelingen ble til i likestillingens navn, men paradoksalt nok bidrar den til det stikk motsatte, da vi ser at stadig flere kvinner av hensyn til barnets beste velger å ta ut ulønna permisjon med tapte pensjonspoeng og tap av viktige rettigheter som sykepenger.

Tredelingen er feilslått

Engasjementet til 33.000 småbarnsforeldre i en facebookgruppe som protesterer mot ordningen vitner om det samme. Dagens tredeling av permisjonen er rett og slett feilslått.

Babyer er forskjellige og foreldre kjenner sine egne barn best, derfor må vi sørge for at de i større grad får mulighet til å velge selv hvordan de vil fordele permisjonen og legge opp sin hverdag med et spedbarn.

Det betyr at det for noen mødre vil kjennes helt riktig å gå raskt tilbake i jobb, mens det for andre mødre vil være naturlig eller helt nødvendig å være hjemme mye lengre.

Samtidig er det viktig at noen uker forbeholdes far, for barna er såvisst tjent med engasjerte fedre som er trygge på hele foreldrerollen med alt det innebærer av stell, omsorg og rutiner.

Men vi skal likevel ikke være redde for å snakke høyt om mors særstilling den første tiden, at biologien tilsier likevel at mor har en spesiell rolle i begynnelsen av barnets liv og trenger også ofte ekstra tid til å komme seg etter svangerskap. Dette er et faktum vi ikke kan «likestille» oss bort ifra.

Les flere innlegg fra Norsk debatt her

KrF anerkjenner mors særstilling i forhold til barnet den første tiden, og vil gi foreldre større rom til selv å velge hvordan de fordeler permisjonen.

Derfor ønsker vi en ny permisjonsordning med færre uker fastlåst i kvoter, og vil utvide permisjonsperioden med fire uker og gjøre den enklere å overføre foreldre imellom.

Både for å gi foreldrene større valgfrihet og for å gi dem mer tid sammen med barnet i dets første leveår.

Kommentarer til denne saken