En by består av mennesker.

De finnes i alle utgaver, med svært ulike behov.

En bymiljøetat skal legge til rette for at byen ivaretar menneskenes behov, uansett alder og utfordringer, både psykisk og fysisk.

Byen skal være attraktiv for alle og menneskene skal være utgangspunktet for beslutningene.

En bil er et transportmiddel.

En sykkel er et transportmiddel.

En el-sparkesykkel er et transportmiddel.

Det er også trikken, t-banen og bussen.

Et transportmiddel er et hjelpemiddel for menneskene.

I dag er transportmidlene utgangspunkt for bymiljøetatens beslutninger, ikke brukerne av disse.

Les også: MDG vil få makt hvis Vedum og Støre vinner

Byrådet står bak og støtter denne tankegangen.

Millionene renner ut med miljøargumentasjon som underlag og samtidig endres byen.

Bilen er fiende nummer én.

Nærmere 5000 parkeringsplasser er borte.

Det skal, per definisjon, være vanskelig å finne en parkeringsplass for å kunne hente eller avlevere små og store mennesker med behov for transport.

Diesel- og bensinbiler er en vederstyggelighet og skal bort.

Et vrient utgangspunkt, men det er lett å glemme at også el-biler trenger å parkere.

Foran barnehagen, sykehjemmet, butikken, ved inngangen til bestemors hus eller ved Sognsvann der parkeringsplassen nå erstattes med en for-park, en park som danner inngang til parken. Utilgjengelig for de som har et behov for ulike remedier som trehjulssykler, barnevogner eller andre hjelpemidler som folk vanligvis har med seg når de skal på tur.

Samtidig tvinges bilførere som, med utgangspunkt i sentrum, skal hente og bringe øst eller vest for Oslo til å kjøre lange omveier langs stadig mer belastede bygater for å komme seg til hovedfartsveiene.

En miljømessig blunder.

Bilen er ikke en del av bymiljøetatens fremtidskart. Den skal bymiljøetaten erstatte med kollektivtransport.

Antallet unge barneforeldre som ser en karavane av busser og trikker passere, uten at det er mulig å bli med fordi det er for fullt, er konstant. At det betyr at de kommer for sent til barnehage og jobb blir ikke borte av seg selv.

Det betyr ingen ting, for bymiljøetatens gud er sykkelen.

Derfor har de egne sykkelstier.

Derfor kjører de på fortau.

Derfor kjører de på smale bygater både med og mot trafikken.

Utdelingen av frikort til dette transportmidlet skaper ofte lite gunstige situasjoner.

Menneskelig sett gjør det byen mindre attraktiv.

For et gående menneske er sykkelen og el-sparkesykkelen ikke nødvendigvis en positiv opplevelse. Det kunne ha vært det, om man satset på at alle transportmidler er til nytte, hver til sin tid.

Mangelen på forståelse og respekt for at mennesket er den viktigste aktøren i bymiljøet glitrer med sitt fravær.

Bymiljøetaten, med støtte av byrådet, driver tilnærmet religiøs symbolpolitikk. En politikk der mennesker som bærebjelken i et samfunn er erstattet med kortsiktig populisme.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Vi som bor i Oslo er taperne.

Det er vi som betaler prisen, både økonomisk og trivselsmessig.

Det er også vi som opplever maktesløsheten ved ikke å bli hørt.

Det er vi som bor i bydelene som protesterer på overgrepene uten at protestene ofres en tanke på Rådhuset, der byregjeringen holder til i sitt eget bilde.

Om iveren hadde vært tilnærmet like stor når det gjelder å ivareta Osloborgernes mentale utfordringer, til vanlig og i koronaens tid, ville byen vært eksepsjonell.

Kanskje burde bymiljøetaten erstattes med bymenneskeetaten?