Gå til sidens hovedinnhold

Vi som har vokst opp i områder som kalles ghetto vet hva det gjør med oss

Jeg vokste opp med klassekamerater og barndomsvenner som jeg ikke vet hvor er lenger. Vi mista dem på veien fra lekeplassen på barneskolen, til skolegården på ungdomsskolen. Rusreformen kunne hjulpet mange av dem.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Avisa Oslo)

Vi som har vokst opp i områder som kalles ghetto vet hva det gjør med oss. Da tenker jeg ikke på at man har større sjanse for å utvikle fysiske og psykiske sykdommer, dårligere resultater på skolen, løsere forhold til arbeidsmarkedet, eller kortere vei til avhengighet av rusmidler.

Jeg tenker på hva det gjør med tankegangen din, hvordan du møter nye folk og andre som er ulik deg selv.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

«Tøffe i trynet»

Anna-Sabina Soggiu og Shahid Rasool beskriver det godt når de forteller om sin oppvekst i Avisa Oslo, om hvordan man blir «tøff i trynet» på grunn av de nevnte faktorene. Selv om det er flere år mellom deres oppvekst og min er det lett å se likhetstegn.

Hele innlegget til Soggio og Rasool: Kidsa fra Oslo øst er ikke vanlige nok for Arbeiderpartiet

Selv vokste jeg opp rundt Tveita og Haugerud, og der var det like vanlig å høre noen rope på punjabi som det var å høre norsk.

Jeg føler meg heller ikke som «vanlige folk». Jeg vet at han lille gutten på barnehagen under de hvite blokkene på Tveita, som var litt sint og ble kalt «Man sur» enn sitt egentlige navn, ikke følte seg så veldig vanlig. Helt ærlig tror jeg ikke at så mange føler seg som vanlige folk, men det ligger noe i nettopp det.

Vanlige folk er uvanlige, de bringer med seg ulik bagasje uansett om de kommer fra Tveita, Tøyen eller Tana.

Da jeg vokste opp var diskrimineringa der hele tida. Det var de som ikke hadde trua på at staten eller politikerne skulle klare å hjelpe oss. Vi levde i et samfunn som var så stigmatiserende mot oss som ikke var som majoriteten, at vi begynte å tro at vi var problemet - ikke strukturene vi vokste opp i.

Også var det de av oss som utvikla et stort engasjement for å endre noe, og tenkte at vi tross alt hadde vokst opp i verdens rikeste land - det var i hvert fall det Siv Jensen sa på nyhetene. Derfor hadde vi alle forutsetninger for å endre det vi ville.

Følelser og fordommer trumfa fakta og forskning

Jeg er blant dem som er for rusreformen. Det handler om at de som ser ut som meg oftere ble stoppa av politiet og straffa enn de på den andre siden av byen. Vi var mange som tok kampen i Arbeiderpartiet, men det var dessverre ikke nok.

Mange av oss satt igjen med følelsen av at frykt og fordommer trumfa fakta og forskning.

Les også: Avslører kameraderi mellom partifeller i UD: Vil neppe få noen konsekvenser

Vedtaket og ansvaret for det ligger fullt og helt hos Arbeiderpartiet, og vi som var på landsmøtet. Sånn er det å drive med politikk, man vinner ikke hver gang. Det betyr heller ikke at man gir opp kampen.

Jeg vokste opp med klassekamerater og barndomsvenner som jeg ikke vet hvor er lenger. Vi mista dem på veien fra lekeplassen på barneskolen, til skolegården på ungdomsskolen. Rusreformen kunne hjulpet mange av de.

Vi må heie på de gode kreftene for å bryte strukturene jeg så i oppveksten. Hvis vi ikke gidder lenger, og politikken bare består av kyniske folk, hadde ikke sånne som meg brukt kveldene i bystyresalen.

En sterkere velferdsstat er kuren mot fattigdom

«Fattigdom er ikke så komplisert. Det handler om penger til å klare seg. Leve et liv», skriver Soggiu og Rasool. Det blir ikke mer treffende enn det. Dessverre er ikke svaret like enkelt.

Vi løser ikke fattigdom over et statsbudsjett, men det betyr ikke at vi ikke skal prøve. Det handler om å satse på velferd, putte nok penger i skolen og skape rammer for barn og unge som gir god oppvekst. Da kan man viske ut forskjellene man møter opp med på første skoledag.

Les mer fra Norsk debatt her

Da må man få flere lærere i skolen, få flere til å fullføre videregående skole, og tørre å positivt forskjellsbehandle barnehager og skolene i områder der Soggiu, Rasool og jeg vokste opp. Vi må satser mer på sommerjobber for unge, og gjøre det enklere å være med på kulturtilbud og idrett uten at det koster skjorta. Dette gjør Arbeiderpartiet i Oslo.

Vanlige folk er ikke de aller rikeste i Norge som kan kjøpe seg inn på Høyres privatskoler eller har råd til private helsetjenester. Arbeiderpartiet jobber ikke for de som har fått en champagneflaske i skattekutt om dagen.

Kommentarer til denne saken