VG skriver med store bokstaver om iransk kvinnehåndball sin VM-debut med hijab, og kaller dette historisk.

Det hijabkledde iranske laget heies frem av landslagssjef i håndball, Thorir Hergeirsson, fordi de bærer hijab: «Jeg gleder meg til denne kampen. Det er et flott og stort steg. For muslimske kvinner er det fantastisk. Dette er en historisk begivenhet». Han følges opp av Stine Bredal Oftedal.

– De spiller i hijab og det skal være helt greit og fint i håndball, sier kapteinen, som kaller det «en god ting at man kan se mangfold på denne måten».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Kunnskapsløse og naive uttalelser

Det er provoserende å lese slike kunnskapsløse og naive uttalelser om et kvinneundertrykkende land styrt av islamister. Islamistene i Iran pålegger kvinner å dekke seg til. Iran er det eneste muslimske landet i verden som, med loven i hånd, straffer kvinner som ikke bruker den obligatoriske hijaben ute.

De blir fengslet, får bøter og blir mishandlet. Ja, det har til og med vært tilfeller av syreangrep mot kvinner som trosser hijabpåbudet. Iranske kvinnelige sportsutøvere dekket seg ikke til før islamistrevolusjonen i 1979, selv om Iran var et muslimsk land.

Tvang, tortur og fengsel er ikke mangfold, det er tvert imot noe som bør fordømmes i stedet for å roses.

Iranske kvinner er ganske aktive i sport, selv om myndighetene verken betaler for deres innsats, eller støtter deres entusiasme og harde arbeid. I stedet bruker myndighetene dem aktivt som «reklamefigurer» for hijab.

Pussig nok brukes slike levende reklamemodeller med hijab for samme formål av hijabtilhengere i vesten og verden over.

Regimets retorikk

I Iran preker den islamske øverste lederen stadig om at kvinner med hijab på hodet kan drive med sport. Med andre ord er de muslimske kvinnene som driver med sport uten hijab ikke lovlige og verdige.

I mange andre islamske land deltar kvinnelige sportsutøvere uten hodeplagg på internasjonale kamper. Ingen av dem blir nevnt som en del av mangfoldet. Her legger VG, islamiststyret i Iran og Thorir Hergeirsson seg tydelig på samme linje.

Kapteinen på det iranske laget, Shima Zare, gjør ikke saken bedre med sine uttalelser: «Vi viste at et islamsk lag kan hevde seg mot sterkt kjempende lag». (…) og «Vi skal gjøre vårt beste for å vise frem den beste siden til islamske jenter med hijab».

Men kapteinen på laget sier akkurat det hun har blitt instruert å si. Dette er regimets retorikk.

Les også: Vill iransk jubel etter 9-41-tap: Keeperhelt feiret med norske stjerner

Instagram-posten som lagde overskrifter i hele verden

Iransk sport er svært politisert og brukes som propaganda. Med hvert lag som reiser utenlands, reiser det sikkerhetsagenter som regulerer det som må gjøres og sies.

Dette kom tydelig frem da Kimia Alizadeh, den eneste kvinnelige OL-vinneren fra Iran, hoppet av i 2020 og søkte asyl i Tyskland. Etter at hun fikk medalje, ble hun av regimet sendt rundt om i landet for å reklamere og si hvor stolt hun er av å få medalje med hijab på hodet.

Det var bare det at både hijaben og all praten om dette var ren og skjær propaganda. Hun publiserte et innlegg om dette på Instagram, og det laget overskrifter over hele verden.

«De tok meg hvor enn de ville. Jeg tok på meg hva enn de sa. Enhver setning de sa, repeterte jeg. Hvor enn det passet dem, kontrollerte de meg. De satte mine medaljer på den obligatoriske hijaben og dedikerte dem til deres styring og takt», skrev Alizadeh i Instagram-innlegget.

Men jeg skjønner at det ikke blir lett når media i Norge svikter iranske kvinners kamp, og ikke opplyser mer om den sørgelige situasjonen om hijabpåbud i Iran. Dette kanskje fordi de i sin ukritiske, ureflekterte støtte til hijabbrukere og til hijab generelt, prøver å dysse ned kampen mot obligatorisk hijab.

Ukentlig deler iranske kvinner videoklipp på sosiale medier av kvinner som på gata blir mishandlet av moralpoliti når de trosser påbudet om hijab. Jeg har til gode å se ett eneste av disse klippene på forsiden av VG.

Her kan du lese flere innlegg fra Mina Bai

Trist at sannheten må virke

Dersom noen i Norge kritiserer det iranske landslagets bruk av påtvunget hijab, får de sikkert hijabaktivister i Norge på nakken. Stemplene skal hagle. Det er trist at sannheten må vike for at vi skal tilfredsstille og degge med anelsesløse hijabaktivister i vesten.

Poenget er ikke å rose eller fordømme hijab, men å løfte fram kvinnenes frie valg til å bruke eller å la være. Vi snakker her ikke om et muslimsk land, men en islamistisk stat.

VG, håndballsjefen og kapteinen på det norske kvinnelandslaget må ha ryggrad til å stå opp for kvinner i Iran i deres kamp mot obligatorisk hijab, like mye som Norge har stått opp mot Qatar i spørsmålet rundt fotball-VM.

Håndballkampen blir ikke engang kringkastet i Iran fordi spillerne på det norske landslaget ikke blir sett på som anstendig og sømmelig påkledd etter islamist-regimets kriterier. I andre normale muslimske land hvor islamister ikke herjer, tåler de å vise eller ha utildekkede kvinner på laget.

Les mer fra Norsk debatt her

Iranske kvinner på håndballaget kan ikke prate om sannheten uten å få konsekvenser. Vi andre bør kunne gjøre det.

Det minste vi kan gjøre er å la være å rose denne motbydelige tvangen praktisert av en mektig islamistisk stat som flott mangfold.