(Avisa Nordland): Avisa The Times slo fast at om intet ble gjort ville hver eneste gate i London 50 år senere være dekket av et tre meter tykt lag hestemøkk. Lagt igjen av de 50.000 hestene som sto for byens transport.

Situasjonen var den samme i alle store byer. Stadig større arealer måtte settes av for å lagre møkka, uten at det løste problemer som lukt, fluer og sykdommene de bragte med seg.

Situasjonen var hovedtema under en større byutviklingskonferanse i New York så sent som i 1898, der mange mente at den urbane sivilisasjon var dødsdømt.

Ti år senere var det knapt noen som snakket om problemet. Det var løst, og byene kunne vokse videre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Årsaken var bilen; en ny oppfinnelse som tok over hestens oppgaver uten noen av dens avfallsprodukter. Litt røyk var alt forbrenningsmotorens levnet etter seg, og den forsvant opp i en uendelig atmosfære.

Man skulle tro at det skapte universell jubel, men slik var det slett ikke. For mange var det nye kjøretøyet tvert om djevelens verk; det bragte med seg støy, støv og ulykker.

I Vermont vedtok man at en mann med rødt flagg måtte gå foran hver bil for å advare innbyggerne, i noen byer sperret folk veiene med stålkabler mens andre kort og godt forbød alle biler.

I dag er bilen og forbrenningsmotoren i ferd med å bli et like akutt problem som hestemøkka en gang var. Ikke bare for byenes overlevelse, men for menneskehetens.

Det er bred enighet om at fossilt brensel må fases ut, og nye energikilder tas i bruk. Men også denne gang er ikke alle like begeistret for de løsninger som finnes.

For mange nordmenn er også vindkraft et djevelens verk.

Den støyer, den er stygg, den opptar areal og den skader naturen. Slik bilen og dens medfølgende motorveier og parkeringsplasser gjorde for 100 år siden.

Hadde bilens motstandere fått viljen sin den gang ville vi fremdeles druknet i hestemøkk, får vindkraftmotstanderne viljen sin nå klarer vi aldri det grønne skiftet.

Les også: Det brenner på dass, men å kutte utenlandskablene vil forverre problemet

Det skapte oppstyr da Frederic Hauge i Miljøstiftelsen Bellona sist høst uttalte at vi blir nødt til å ofre noe natur i klimakampen. Det gjelder ikke minst gjennom bygging av vindmøller på land.

Resten av miljøbevegelsen raste og stordelen av det politiske miljøet møtte utspillet med en kald skulder.

Fagsjef i Bellona Christian Eriksen svarte på kritikken ved å slå fast at når vi går fra til dels usynlig energiproduksjon på norsk sokkel til fornybar energi, vil det måtte merkes på land.

Men naturen vil merke det i mye større grad om vi ikke bygger vindmøller; hele økosystemer og landskap vil endres når klimaet endres, arter vil dø ut og landområder raseres av ekstremvær.

Bellona har lenge vært «realistene» innen miljøbevegelsen. På Naturforbundets hjemmesider om vindkraft står det derimot at Norge skal bli fossilfritt innen 2040 gjennom utfasing av olje og gass, energisparing og redusert energibruk i transportsektoren.

Du skal sveve ganske høyt over virkeligheten på din grønne sky hvis du tror det er mulig.

Skal det grønne skiftet lykkes trenger vi utvilsomt også mer fossilfri energi. Det kan være solkraft, bølgekraft, hydrogen og en mer effektiv utnyttelse av vannkraften.

Men vi trenger også vindkraft i den miksen. Det betyr ikke at det bør bygges vindkraftverk over alt, og dagens planer om bygging langt til havs er antakelig den dårligste løsningen.

Akkurat det handler mer om å beholde en usynlig energiproduksjon - for å bruke Bellonas begrep - enn en effektiv energiproduksjon.

Så lenge folk slipper å se vindmøllene har de lettere for å aksepterte dem, synes å være politikernes tankegang.

De mange planer om vindmølleparker i urørt natur langt unna enhver bebyggelse synes å følge samme logikk.

Politikerne burde i stedet ha mot til å fortelle oss at vi snarest bør venne oss til vindmøller, også der vi bor.

Slik er det i de fleste andre land som ikke har store områder urørt natur å ta av.

Les mer fra Norsk debatt

Å anlegge vindmøller langt fra folk fører både til skader på uberørt natur, konflikt med reindrifta, konflikt med friluftsinteresser og lange overføringslinjer der strøm blir borte.

Legg heller vindmøllene nær der strømmen de produserer faktisk skal brukes; nær der folk bor og der industrien finnes. For eksempel i Bodø by.

IIMB - Ikke-I-Min-Bakgård - har alt for lenge fått styre norsk politikk; å gjøre slutt på det vil utvilsomt skape folkelige protester, men det gjør vindmøllene allerede.

En slik konflikt vil dessuten være en mer reell konflikt; hva er hver enkelt av oss villige til å ofre for å berge klimaet?

Nå satser vi i stedet på at naturen og reindrifta skal ta hele belastninga aleine.

Vil vi ikke ha vindmøller i nabolaget, kan vi jo alltids vende tilbake til et samfunn basert på hest og vogn.

Og enorme mengder hestemøkk.