Gå til sidens hovedinnhold

- Vi vet hva vi skal leve av etter oljen, Sissener

Av oljefondets elleve tusen milliarder kroner, kommer kun tre tusen tre hundre milliarder fra oljeinntekter, skriver Knut Weberg.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jan Petter Sissner hevder det nå haster med å finne alternative næringer til oljeindustrien, og hvis den avvikles for raskt, bærer det lukt tilbake til fattigdom for Norge - med så mange ord.

Men Sissner burde, bedre enn de aller fleste, vite at denne alternative næringen fant vi for 25 år siden. Denne bransjen har en lønnsomhet oljeindustrien bare kan drømme om, og Norge har blitt selve forbildet på hvordan denne næringen burde utøves av en stat.

Og det er investeringer.

Dette er saken: Jan Petter Sissner: Ingen vaksine kan kurere tapet av oljepenger

Av oljefondets elleve tusen milliarder kroner, kommer kun tre tusen tre hundre milliarder fra oljeinntekter. Tre tusen tre hundre milliarder er jo penger det også, men mer enn to tredjedeler av oljefondets verdi er avkastning på investeringene. Og avkastningen er eksponensiell, da vi får avkastning av avkastningen.

Norge har ikke brukt en eneste oljekrone siden 1996. Vi har brukt en liten del av avkastningen fra investerte oljekroner. Hvis uttaket fra fondet blir det samme i fremtiden – altså i prosent, ikke i kroner (som i så fall kommer til å øke drastisk) – er det ikke urimelig å anslå at fondet vil omtrent doble sin verdi hvert tiende år.

Helt uavhengig av norsk oljeindustri.

Om ti år er derfor fondets antatte verdi 22 000 milliarder, om 20 år 44 000 milliarder, og om 30 år 88 000 milliarder. Fordi økningen er eksponensiell. Faktisk kunne fondets avkastning uten problemer økes dramatisk, hevder Peter Warren. Men det ville medført suksesshonorarer til eksterne forvaltere i et slikt volum (pengemengde, ikke andel av avkastningen, som kan være noen få prosent av verdiøkningen) at det er politisk umulig å gjennomføre.

Det ekstraordinære finansielle løftet Norge har gjennomført i forbindelse med korona – omtrent 200 milliarder kroner, en nesten uforståelig stor sum – var knapt synlig på fondets verdi. Nærmest en liten hump i veien, før fondet fortsatte sin ufortrødne ferd mot nye høyder. Dette tas inn igjen på en middels god dag.

Men Norge skal jo ikke pensjonere seg, selv om vi har et «pensjonsfond» (dette er for øvrig billig retorikk. Statens finanser er som et badekar – du fyller inn på toppen, og tapper ut i bunn. Det finnes ingen flaske det står «pensjon» på).

Oljepriskollapsen i 2014 illustrerte verdien av omstilling på ypperlig vis. Drevet av markedskrefter gikk gjennomsnittskostnaden for å frembringe et fat olje i løpet av noen år fra cirka 60 dollar per fat, til dagens under 20.

Dessuten frigjorde det mye høykompetent arbeidskraft som smittet over til andre teknologisektorer, som elektrifisering, batterier, havbruk og en mengde andre relevante og fremtidsrettede næringer.

Vond omstilling

Omstillinger kan være smertefulle, men de er nødvendige, og bør omfavnes.

Jeg minnes historien om Jethro Tull. Mange tenker nok da på Ian Anderson på fløyte som spiller moderne irsk folkemusikk. Jethro Tull var imidlertid en irsk bonde, og det var han som fant opp traktoren.

Dette medførte store protester fra arbeiderne som hadde sitt virke på jordene. Disse hevdet (korrekt) at traktoren ville gjøre dem arbeidsløse. Men det medførte ikke noen evigvarende lediggang.

I løpet av noe tid ble alle disse omstilt til andre bransjer og arbeidsområder,og omstillingen ga dobbel gevinst for samfunnet. Jordene ble pløyet, sådd og høstet som før, mens store folkegrupper ble satt i annet produktivt arbeid, presis som oljeindustrien i Norge etter 2014.

Dette viser viktigheten av å omfavne omstilling. Hadde arbeiderne den gang i Irland fått medhold i sine protester – for ikke å si tankesett - hadde vi kanskje svedet på markene den dag i dag?

Les mer fra Norsk debatt her

Oljeindustrien kommer til å bli avviklet i takt med verdens reduserte behov for fossil energi. Dette vil skje helt av seg selv når ny teknologi utvikles langt nok til å overta.

Derfor er det etter mitt syn viktig å nå pumpe opp alt hva remmer og tøy kan holde, mens oljen fremdeles er verd noe. Steinalderen tok ikke slutt fordi vi gikk tom for stein. Gammel teknologi ble erstattet av ny og bedre. Slik var det i Irland på syttenhundretallet, og slik er det den dag i dag.

Investeringer og omstillingsevne vil bli vårt levebrød i fremtiden. Med vårt oljefond i ryggen, kan en slik nødvendig omstilling gjøres adskillig mindre smertefull enn i omtrent alle andre samfunn i verden. Det er forskjell på å ha en bank i ryggen og en bank på nakken.

De dystopiske fremtidsvisjonene enkelte grupperinger projiserer kan ikke bedømmes som annet enn rent koketteri.

Fremtiden har aldri, noen gang, sett lysere ut for Norge, nordmenn og velferdsstaten.

Kommentarer til denne saken