Den svenske journalisten og forfatteren Åsa Linderborg fortalte sine lyttere at hun sier nei til å være med på TV, fordi hun ikke vil vise hvor gammel hun har blitt. Det har opprørt mange. En av dem er Ingeborg Moræus Hansen, som i et innlegg i VG, mente ytringen «vitner om en inhuman holdning, en overfladisk og udannet livsførsel».

Jeg kunne ikke ha vært mer uenig.

Les også: Kvinnene feller seg selv

Noe dypt menneskelig

Linderborgs betroelser er uttrykk for noe dypt menneskelig, og nettopp derfor det stikk motsatte av en overfladisk og udannet livsførsel. Hun er simpelthen modig når hun viser frem sin skam for ikke å ville vise seg fram. En skam mange av oss av kan kjenne oss igjen i, men sjelden er villig til å dele med andre.

At noe av denne skammen er påført oss av et samfunn som dyrker ungdom, produktivitet, omstillingskompetanse, kontekstfleksibilitet, kjøpekraft og vitalitet, sier seg selv. Hvis fjernsynet hadde eksistert i en tid da gamle mennesker ble forbundet med kunnskap og visdom, ville kanskje ikke Åsa Linderborg hatt noen alvorlige innsigelser mot å vise frem ansiktet sitt på skjermen.

Men vår skam for aldring og alderdom er ikke kun et resultat av samfunn og tidsånd, slik mange i dag forsøker å trøste seg med. Den springer også uti fra en dyp og grunnleggende redsel for forgjengelighet, som verken «Senteret for aldersvennlig Norge», trivelige sykehjem, suksessfull aldring eller flere gamle på TV noen gang vil kunne få bukt med.

Selv en tjueåring vet det, når hun får tid til å tenke seg om, at de livsvilkårene tilværelsen tilbyr oss ikke står i forhold til våre lengsler, drømmer og behov.

Vi vil ikke bli gamle, skrøpelige og ende opp som døde. Men naturen er nådeløs og hører ikke på oss.

Det forestilte vi oss at Gud gjorde, den gangen vi hadde et håp om at der, på den andre siden av undergang og oppløsning, kom en ny sjanse til å få tilbake vår ungdom og vitalitet.

Men i dag som vi ikke lenger har en slik kollektiv adressat for vår redsel, har jeg inntrykk av at enkelte forsøker å sykeliggjøre den ved å stemple den som en mangel på realitetsorientering, eller en form for umodenhet, som kommersielle krefter vet å utnytte.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Dette alene kan ikke være et gyldig argument

I NRK Ytring 13. november skriver Maria Kjos Fonn:

«Men i dette herrens år 2021 bør kvinner faktisk også prøve å skjerpe seg og ikke forsterke den eksistensielle angsten – som vi ser i ungdomsdyrkelsen markedskreftene pusher til det ekstreme».

Det er ikke vanskelig å være enig med Fohn i at kommersielle krefter vet å utnytte denne dypt menneskelige følelsen for alt hva den er verdt, og gjerne litt til. Men dét alene kan ikke være et gyldig argument for at vi bør forsøke å skyve den under teppet, og dermed gjøre den skambelagt, når den måtte melde seg.

Det finnes vel knapt noe reklamen vet mer enn å spille på en kjærlighet og begjær, uten at noen av den grunn vil mene at vi ikke skulle kunne vedkjenne oss disse følelsene.

Hun kan da vel ikke i fullt alvor tro at noen tar henne for en førtiåring?

For en stund siden møtte jeg en gammel dame som var så full av botox, sminke og ansiktsløftninger at hun liknet på en dukke.

«Patetisk!», var det første jeg tenkte.

Hun kan da vel ikke i fullt alvor tro at noen tar henne for en førtiåring? Hvor mye bedre hadde det vel ikke vært bare å akseptere det uunngåelige? Det paradoksale var jo at hun ved å prøve å skjule noe nettopp gjorde meg og alle andre oppmerksomme på at alt det hun hadde å skjule.

Her kan du lese flere kommentarer av Tommy Sørbø

Ja, for var det var ikke først og fremst de trendy klærne, de svulmende røde leppene, den perfekte frisyren og den tilsynelatende glatte huden jeg festet meg ved, men alt det som jeg ante lå bakenfor denne motemessige, kosmetiske og kirurgiske illusjonen:

Forfallet. Forgjengeligheten. Naturen. Og ikke minst, hennes egen angst for alderdommen.

Jeg registrerte at hun sikkert hadde vært en flott kvinne i sin ungdom, og regnet med at hun, som de fleste mennesker med høy erotisk kapital, kanskje syntes det var vanskeligere å takle aldring enn andre. Men så, etter en stund, kjente jeg plutselig et blaff av medlidenhet med dukken.

Det handler om forfengelighet og dødsangst for meg

For er ikke dette alle menneskers lodd her i livet, bare vi lever lenge nok? Hva var jeg villig til å gjøre når min tid kom?

Kom!? Var den ikke der allerede? Hadde den ikke vært der ganske lenge? Hva var det som fikk meg til å trene? Velbehaget ved å være sunn? Langt ifra. Det handlet om forfengelighet og dødsangst. Og hva syntes jeg egentlig om å se meg selv med rynker og grått hår i speilet, på et foto eller på TV? Jeg som innerst inne var en ung mann med glatt hud og mørke krøller?

Når det var sånn nå, hvordan ville det fortone seg om noen år?

Fra å fremstå som latterlig, forvandlet denne kvinnen seg til å representere noe stolt og verdig. En høylytt protest mot forfallet. En nytteløs kamp mot det vi mennesker til sjuende og sist skal bukke under for. En gammel dames heroiske opprør mot det uunngåelige. Geriatriens svar på anarkistenes paroler fra midten av 1970-tallet:

«Ned med tyngdekraften!», «Vær realist, krev det umulige!»

Les mer fra Norsk debatt her

Innfinne seg med realitetene

Jeg kommer neppe til å gå for hennes løsning. Skjønt det kunne nesten friste, om ikke annet som et fleipete svar på all den moralismen Åsa Linderborgs innrømmelse har utløst. En moralisme jeg tror henger sammen med vår uvilje mot å ville innrømme at hennes tanker slettes ikke er oss så fremmede.

Kanskje ville vi ha blitt lykkeligere om vi en gang kunne forsone oss med vår plass i naturens kretsløp. Men hvorfor skal lykke være det høyeste mål her i livet?

Og dessuten, det å ikke ville avfinne seg med de såkalte realitetene, er ikke det begynnelsen på alt som heter sivilisasjon?