Gå til sidens hovedinnhold

Vidkun Quisling: Var hans stormannsgalskap et tegn på sinnssykdom?

Burde mannens psykiske helsetilstand ha vært vurdert, før man dømte ham til døden?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Var Vidkun Quisling sinnssyk? Var hans landsforræderi forankret i grandiose vrangforestillinger ute av kontroll? Burde mannens psykiske helsetilstand ha vært vurdert, før man dømte ham til døden?

Ingen ønsket en judisiell observasjon

Hvorfor ble det ikke gjort en full, rettspsykiatrisk undersøkelse av Vidkun Quisling i forbindelse med rettssaken mot ham i 1945? Det hadde vel ikke vært unaturlig om man hadde gransket den psykiske helsen til mannen som personifiserte landssviket mer enn noen annen.

Unnlot man å gjennomføre en judisiell observasjon av Quisling, fordi en slik observasjon kunne tatt fokuset bort fra selve straffeprosessen? Fryktet man at en grundig vurdering av Quislings psykiske helsetilstand ville konkludert med en eller annen form for sinnssykdom, som ville gjort det vanskelig å få ham henrettet?

Hva med Maria Quislings mentale helse?

Og hva med hustruen, Maria Quisling? Hvorfor slapp hun så billig fra det hele? Kan Maria Quislings psykiske helsetilstand ha spilt en avgjørende rolle, da man valgte å sette strek over hennes rolle i ektemannens landsforræderi?

Hvorfor stiller jeg disse spørsmålene? Ønsker jeg å bortforklare Vidkun Quislings svik mot sitt folk og sitt fedreland? Nei, selvfølgelig ikke. Men det er ingen hemmelighet at mange, både under og etter krigen, har lurt på om Quisling var mentalt frisk.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

«Gåten Vidkun Quisling»

Gabriel Langfeldt utgav i 1969 boken «Gåten Vidkun Quisling», hvor han blant annet drøftet Quislings mentale helse.

Langfeldt (1895-1983) ble i etterkrigstiden regnet som nestor i norsk psykiatri. Han var overlege og professor i psykiatri ved Psykiatrisk klinikk, Universitet i Oslo, og i mange år ledet han Den rettspsykiatriske kommisjon. Det var Langfeldt som under landssvikoppgjøret stod for den rettspsykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun.

I boken sin beskriver Langfeldt den stilltiende aksepten som forelå under første delen av landssviksoppgjøret, om at Vidkun Quisling ikke skulle bli gjenstand for en rettspsykiatrisk undersøkelse.

I stedet kom det den 18. juni 1945 følgende uttalelse fra de to rettsoppnevnte psykiaterne, Jon Leikvam og Johan Lofthus:

«Vi har herunder ikke funnet symptomer som tyder på at han er sinnssyk, og heller ikke noe som taler for at han er en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.»

Da de to legene senere fikk spørsmål om hvorfor de hadde gitt erklæringen denne formen, svarte de at hensikten deres hadde vært å avskjære enhver diskusjon om Quislings psykiske helsetilstand.

En eventuell sinnssykdom som forklaring på den personlighetsendringen mange mente hadde funnet sted hos Quisling i tiden forut for eller under okkupasjonen, var altså ikke et mulig alternativ under rettsforhandlingene.

Andre forklaringer kunne aksepteres

Quislings virkelighetsoppfatning og kognitive fungering var imidlertid såpass påfallende, at andre hypoteser snart gjorde seg gjeldende.

Professor i nevrologi, Monrad Chron, mente Quislings landsforræderi kanskje kunne ha sin årsak i en eventuell symptomgivende hjernetumor. Han ble derfor gjenstand for en nevrologisk undersøkelse på Rikshospitalet, samt radiologiske undersøkelser av hodet, i form av henholdsvis luftencephalografi og høyresidig, cerebral angiografi.

Selv om begge undersøkelsene ble gjort så skånsomt som mulig, er det ingen tvil om at de kunne innebære en påkjenning for pasienten. (Luftencephalografien kan eksempelvis gi hodepine i etterkant.) Undersøkelsene fant sted midt under forhandlingene i lagmannsretten, og mye tyder på at de i noen dager virket utmattende på Quisling.

Det ble ikke påvist noen hjernesvulst, men den nevrologiske undersøkelsen påviste nevritt - en betennelse i nervesystemet - som mest sannsynlig skyldtes et overforbruk av alkohol gjennom mange år.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen

Landsforræderen

Nå var det, naturlig nok, helt andre temaer enn Quislings psykiske - eller fysiske - helsetilstand som ble vektlagt i rettssaken mot ham i 1945. Hovedanklagen var selvfølgelig hans uomtvistelige landsforræderi. Da Norge ble angrepet av Hitler-Tysland i 1940, stilte Quisling seg umiddelbart på tysk side.

I to radiotaler kvelden den 9. april proklamerte han statskupp, og omtalte seg som landets nye statsminister. Han beordret samtidig stans i all norsk, militær motstand mot de tyske troppene. Tyskland gav ham imidlertid en kald skulder, og i stedet ble Josef Terboven innsatt som Reichskommisar.

Ministerpresident Quisling

Først den 1. februar 1942 fikk Quisling den plass i solen som han lengtet slik etter; han fikk da tillatelse til å danne en «nasjonal» norsk regjering, og under en storslått «statsakt» på Akershus festning ble han innsatt som såkalt ministerpresident.

Med denne tittelen fulgte den makt og myndighet som i grunnloven var tillagt kongen og Stortinget. Han fikk følgelig lovgivende myndighet, og han ble også Den norske kirkes øverste leder i kongens sted.

Den reelle makten lå likevel hos Terboven og det tyske okkupasjonsregimet.

Les også: Kronprins Olavs lekekamerat ble minister for Vidkun Quisling (+)

Dømt for krigsforræderi

Rettssakene i 1945 munnet da også ut i en dom for krigsforræderi. Han ble videre dømt for å ha medvirket til at advokat Viggo Hansteen ble henrettet av tyskerne, og for å ha avslått en søknad om benådning av 14 nordmenn som av en særdomstol var blitt dømt til døden. Han ble også funnet skyldig i å ha fremsatt hatpropaganda mot jødene i både skrift og tale.

Quisling hevdet i sine forsvarstaler at han ikke hadde forstått hva som ventet jødene som gikk om bord i skipet, Donau i 1942. Selv om ingen trodde ham, unngikk han å bli dømt på dette punktet.

Til slutt ble han dømt for lovbrudd som må karakteriseres som simple vinningsforbrytelser, herunder tyverier av kunstgjenstander fra ulike steder, herunder Det kongelige slott, og tildeling av urettmessig høye gasjer til seg og sine ministre.

Barndom og oppvekst

Vidkun Quisling bodde de fire første barneårene i Fyresdal i Telemark, hvor hans far var prest. Familien flyttet først til Drammen, før de havnet i Skien, hvor Vidkun tok eksamen artium med de beste karakterer.

Quisling var eldst av fire søsken. Særlig knyttet var han til sin yngre bror, Jørgen, som etter hvert utdannet seg til lege. Mens Quislings far var innadvendt, fraværende og eksentrisk, og aller helst foretrakk å lukke seg inne i biblioteket sitt, var moren plaget av melankoli.

Sannsynligvis var begge foreldrene lite tilgjengelig for sine barn. Men morens depressive faser satte ganske sikkert varige spor i deres sinn.

Les også: NS-speiderguttens dårlige hukommelse

Skole og utdannelse

På skolen var Vidkun særdeles begavet, men samtidig sjenert og keitete. Han hjalp sine medelever, og han ble betraktet som en snill gutt.

Selv følte Quisling at han gav sine kamerater «alt», men at de likevel sviktet ham. Det ble til at han søkte kontakt med yngre gutter, siden han ikke oppnådde anerkjennelse hos sine jevnaldrende. Han ble således «høvding» for den yngre garde.

Quisling vurderte en stund å søke seg inn på medisinstudiet, men valgte i stedet å gå for en militær karriere. Kanskje hadde han en hemmelig drøm om en dag bli en stor hærfører, som sitt store forbilde, Napoleon?

Russland

I mars 1918 fikk han stilling som militærattaché ved den norske legasjonen i St. Petersburg. Han befant seg da plutselig i sentrum av den såkalte revolusjonen i Russland. Fra 1922 arbeidet han med nødhjelpsarbeid sammen med Fridtjof Nansen i blant annet Ukraina.

Han hadde i 1920-årene flere opphold i Russland. Han giftet seg i 1921 med den knapt 17 år gamle Alexandra, men allerede to år senere inngikk han sitt andre ekteskap, denne gangen med Maria. Ingen av ekteskapene resulterte i barn.

Hva Quisling opplevde av grusomheter under krigshandlingene og hungerkatastrofene i Øst-Europa, er det vel ingen som egentlig vet. At han i rollen som nødhjelpskoordinator ble vitne til alt fra sultkatastrofer og epidemier til uhyrlige krigsforbrytelser, er vel ikke akkurat usannsynlig. Uansett var han, i følge familien, endret som person da han vendte tilbake til Norge.

En søkende sjel

Politisk var Quisling utvilsomt en søkende person, og på 1920-tallet hadde han visse kommunistiske sympatier. Det er imidlertid ganske opplagt at det han ble vitne til av kommunistiske grusomheter i Sovjetunionen, i stor grad bidro til at han ble vaksinert mot denne ideologien en gang for alle.

I stedet fikk han stadig større sans for nazismen, som vokste frem under Adolf Hitler i Tyskland.

Quisling ble i 1931 utnevnt til forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen, en stilling han hadde i to år. Dette ble en stormfull tid for ham, for han ble konstant angrepet av så vel politiske motstandere som diverse avisredaksjoner. Han hevdet selv han ble fysisk angrepet i Forsvarsdepartementet i 1932, men dette ble aldri bevist.

Les også: SS-general Reinhard Heydrich var nazi-apparatets mest forhatte mann. I Norge kunne en grov tabbe kostet ham karrieren (+)

Nasjonal Samling

Fra 1933 lot han seg fullt ut forføre av nazismen, og samme året var han sentral i dannelsen av Nasjonal Samling (NS). I dette partiet gikk han inn i rollen som «Fører», og han forlangte absolutt underkastelse av medlemmene.

Nasjonal Samling ble en gedigen fiasko, og partiet fikk aldri mer enn to prosent av stemmene ved noen av valgene det stilte til valg. Quislings politiske fremtid syntes derfor å være svært mørk. Først da Tyskland begynte å vurdere en okkupasjon av Norge, så det ut til at mikropartiet, NS kunne få en rolle å spille i norsk politikk.

Teoretiske betraktninger eller uttrykk for galskap?

I 1929 fikk Quisling trykket en brosjyre med tittelen: «Om at bebodde verdener finnes utenom jorden og betydningen derav for vår livsanskuelse.» Quisling hevdet han gjennom logiske resonnementer kunne bevise at det fantes liv på andre planeter.

Quisling hadde allerede i 1930 utformet en religiøs-filosofisk trosretning som han kalte «Universismen». Han mente denne ville kunne gi en endelig forklaring på tilværelsenes mysterier, og dermed erstatte andre religioner, og bli en verdensreligion.

I forordet til boken skrev han: «Den oppgave jeg har hatt for øye i denne bok, er den største et menneske kan sette seg: nemlig å tenne et nytt lys for menneskene, å skape en ny verdens- og livsanskuelse i tilslutning til erfaring og vitenskap.(..) Denne nye lære som er bestemt til å bli seierrik over alle andre, har jeg kalt Universismen.»

Det ligger til familien ...

Prestefaren til Vidkun skrev på sin side en bok med tittelen, «Om aanderne eller englene», hvor han gav detaljskildringer av englenes tilværelse og natur. Quisling senior uttalte i den forbindelse at intet overjordisk var ham fremmed. Han mente i fullt alvor at han kunne fremlegge logiske bevis på at de døde gikk igjen.

Også lege-broren, Jørgen, hadde et visst formidlingsbehov; i 1931 fikk han utgitt et verk på hele 1228 sider, med tittelen «Det antropokosmiske system». På grunn av innslag av ordnydannelser, samt en uttalt begrepsforvirring, stilte Gabriel Langfeldt spørsmålet om Jørgen led av schizofreni.

Les også: Lille Inger reddet av motstandsfolk - mens moren ble gasset i Auschwitz (+)

Fredsmegleren Quisling

Til tross for at Quislings politiske prosjekt, Nasjonal Samling, må sies å ha vært en gedigen fiasko, rokket ikke dette ved hans eget selvbilde, som bare kan karakteriseres som grandiost. Han mente selv han burde ha en sentral plass i begivenhetene, ikke bare i Norge, men også på verdensscenen.

Helt på egenhånd utarbeidet han derfor i 1939 et forslag til en fredsplan, som han ønsket å fremlegge for Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Han mente altså at han, som leder for et ubetydelig, norsk mikroparti, hadde forutsetninger for å skape fred mellom Europas stormakter.

Den påfallende personlighetsendringen

Under rettssaken mot Quisling (i lagmannsretten og i Høyesterett) kom det frem opplysninger om personen Vidkun Quisling, som stod i sterk kontrast til det bildet som var blitt skapt av ham gjennom de fem okkupasjonsårene.

I tillegg var enkelte av hans personlige interesser og prosjekter av en slik art at det ikke hadde vært unaturlig om noen hadde stilt spørsmål ved hans psykiske helsetilstand.

Kjenninger fra en annen tid

Generalløytnant Otto Ruge kjente Quisling fra tiden hans i generalstaben, og fra tiden som forsvarsminister. «Han var en raring, en enstøing, litt menneskesky og meget taus.» Ruge hadde ikke merket noen ondskapsfullhet hos Quisling.

Generalmajor Hansson sa i lagmannsretten at den Quisling han kjente fra eldre dager, og den Quisling som ble beskrevet i retten, var to helt forskjellige personer.

Rektor Ullmanns vitnesmål

Vilhelm Ullmann, rektor av yrke, vitnet i rettssaken mot Quisling, både som barndoms- og ungdomsvenn; han hadde kjent Quisling siden 1902, da de gikk sammen i 1. klasse på gymnaset.

I følge Ullmann hadde ingen oppfattet noen ondskap i Quisling den gangen. Men han hadde vært sjenert, og han hadde utvilsomt hatt mindreverdighetskomplekser, til tross for sin skoleflinkhet. «Han var overordentlig lærd etter våre begreper, vi så opp til ham, vi beundret ham, ja, jeg tør si at vi satte ham opp på en pidestall».

Rektor Ullmann kunne i retten fortelle om sitt siste møte med Quisling, som fant sted på en restaurant i januar 1940.

Under dette møtet ble det diskutert politikk, og Ullmann oppfattet Quislings synspunkter som konspiratoriske og virkelighetsfjerne. Så ekstreme var Quislings argumenter, hevdet Ullmann, at han hadde begynt å tvile på Quislings forstand.

Les også: Hvem vil bli Hitlers nabo?

Med Olav den hellige som forbilde

Det skal også nevnes at Quisling yndet å sammenligne seg selv med Olav den hellige, som i sin tid hadde kristnet landet med harde midler, men som ble kåret til helgen etter sin død.

Før Quisling ble henrettet, spådde han at også han ville bli forstått og få sin opphøyde plass i norgeshistorien etter sin død.

En historisk velgjører

Til tross for den rolle han hadde spilt i det tyskokkuperte Norge, følte ikke Quisling seg som en forræder. Tvert imot følte han seg som en historisk velgjører.

Til Høyesterett sa han: «Jeg mener at jeg har erkjent og arbeidet for dette nye Guds rike, og det er det som har drevet meg, sammen med min fedrelandskjærlighet og min pliktfølelse. Jeg mener at her settes man overfor noe mer enn Harald Hårfagre og Hellig-Olav. Man kan dømme meg, om man vil det, men man tar dermed en blodskyld over det norske folk.»

Det er ingen tvil om at Quisling hadde endret seg

Det er ikke unaturlig å undre seg over den personlighetsmessige endringen som tilsynelatende fant sted hos Quisling idet den tyske invasjonen i Norge var et faktum. I samme øyeblikk fremstod han som en empatifattig, kynisk og ubarmhjertig lederskikkelse, som helt ubesværet benyttet trusler om dødsdommer og andre represalier for å tvinge det norske folket til underkastelse.

Mannen som hadde forholdt seg til parlamentarismen som statsform, hadde altså selv ingen problemer med å gå inn i rollen som diktator og bøddel, idet sjansen bød seg.

Tyven Quisling

Mannen som kom fra et gudfryktig hjem, hvor ærlighet og redelighet helt sikkert var verdsatte dyder, ble selv en simpel tyv, som tilranet seg store verdier fra stat, foreninger eller privatpersoner.

Han valgte seg ærverdige Villa Grande som sin private bolig. Møbler, kunst, og bruksgjenstander ble rekvirert som den største selvfølge, ofte fra Det kongelige slott, Frimurerlosjen eller Det norske selskap. I tillegg stjal han 600 kilo sølv.

Sannsynligvis var utryddelsen av de norske jødene en del av planen om å bygge opp sin egen rikdom.

Terroren mot jødene

I 1942 tiltok terroren mot de norske jødene; de ble fratatt sitt statsborgerskap, de ble nektet adgang til riket, og de fikk sine eiendeler beslaglagt. Da de i 1942 ble deportert med Donau til tyske konsentrasjonsleire, og da først og fremst til Auschwitz, var deres skjebne beseglet; det var ikke meningen at noen av dem skulle overleve.

Én av dem som faktisk overlevde var Leo Eitinger. Han mente at de norske jødene hadde blitt hardere behandlet som gruppe, enn jødene fra andre europeiske land.

Les også: Jakten på SS-skatt og nazi-milliarder

Retrettstilling Fyresdal

Da krigen gikk mot slutten, og Tyskland var blitt nedkjempet på alle fronter, siktet Quisling seg inn mot en stilling som sogneprest i Fyresdal. Det var i Fyresdal hans far - og mange i slekten før ham - hadde hatt sine virker som prest.

Vidkun Quisling selv hadde imidlertid ingen teologisk utdannelse. Han mente likevel at dette ville være en akseptabel retrettstilling for en mann i hans posisjon, og for sikkerhets skyld sørget han for at prestegården ble gitt til ham som gave fra Den norsk stat. Det han kunne få med seg av tyvegods skulle selvfølgelig også med på flyttelasset til prestegården i Fyresdal.

En åpenbar realitetsbrist?

Så kan man jo lure på hvordan det i det hele tatt var mulig for en mann, som sammen med Terboven hadde administrert okkupasjonen av Norge gjennom fem lange år, i det hele tatt å kunne komme på tanken om å trekke seg tilbake fra storpolitikken, til fordel for en respektabel stilling som sogneprest i Fyresdal, hvor han i landlige, fredelige omgivelser planla å nyte sitt otium.

Vitnet ikke en slik plan om en gjennomgripende realitetsbrist?

Langfeldts hypotese

Gabriel Langfeldt mente å finne sterke holdepunkter for at Quisling var i en paranoid tilstand med megalomane trekk. Han mente at dette på ingen måte ville frikjenne Quisling for hans landsforræderi og andre grove forbrytelser, men det kunne kanskje gjort det vanskelig å dømme ham til dødsstraff.

Slik jeg forstår Langfeldts teoretiske utlegninger om Quislings psykiske helsetilstand, mente han at Quisling diagnostisk kunne ha befunnet seg i den sekkebetegnelsen han kalte det paranoiske syndrom.

Vrangforestilling versus personlighetsforstyrrelse

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å fullt ut forstå hva Langfeldt legger i de ulike fagbegrepene han benytter (de benyttes ikke i dag), men slik jeg forstår sjargongen hans, mener han nok at det er en glidende overgang mellom vrangforestillinger knyttet til egen person og egne evner, og det vi i dag ville kalt en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Langfeldt benytter betegnelsen vrangforestilling om Quislings grandiose selvbilde, samtidig som han trekker frem de egenskaper som han mener særpreger personer med slike vrangforestillinger; en voldsom trang til å bli elsket og beundret, ledsaget av en minst like voldsom krenkbarhet, når skuffelsene før eller siden melder seg.

Langfeldt mener Quisling hadde et sykelig behov for å gjenopprette sin tapte ære, og at han i den anledning nedvurderte sine motstandere, samt projiserte egen skyldfølelse over på andre. I tillegg mener Langfeldt at Quisling benyttet metoder som selvbedrag og bortforklaringer.

Les også: Presenterer nye arkivfunn om hva Quisling visste om jødeforfølgelsene

Mine egne betraktninger

Nå skal man selvfølgelig være forsiktig med å gi diagnoser retrospektivt, og særlig forsiktig bør man være når det er snakk om historiske skikkelser, som mange gjerne vil mene noe om.

Skulle jeg likevel driste meg til en aldri så liten vurdering av Quislings eventuelle psykopatologi, vil jeg i all hovedsak måtte basere meg på de opplysninger Gabriel Langfeldt kommer med i sin bok om Vidkun Quisling.

Både og

Langfeldt tegner der et bilde av en bemerkelsesverdig person, hvor både grandiose vrangforestillinger og selvhevdende personlighetstrekk tidvis er svært dominerende. Jeg tenker at Quislings urealistiske storhetstanker om egen person kan tolkes både som uttrykk for en type vrangforestillingslidelse, og som uttrykk for en ekstrem form for narsissisme.

At det kan være svært vanskelig å skille disse tilstandene, er noe mange av oss har fått erfare i yrkeslivet. Når går den narsissistiske personlighetsforstyrrelsen over til å ta form som en vrangforestillingslidelse?

Det er for øvrig ikke så lenge siden Norge ble traumatisert av en «hjemmelaget» terrorist, hvis sammensatte personlighetspatologi synliggjorde denne problemstillingen på spektakulært vis.

Forræderiet var ikke psykotisk betinget

Selv om Quislings handlinger og tenkemåte mot slutten av krigen vitnet om en gjennomgripende realitetsbrist, som da han klargjorde prestegården i Fyresdal til sin egen retrettstilling, er det ingenting som tyder på at hans landssvik som sådan har vært psykotisk betinget.

Alt han gjorde handlet til syvende og sist om å tilfredsstille sitt eget, umettelige behov for å være en betydningsfull statsmann, med en historisk rolle å spille.

For å få denne posisjonen var han villig til, bokstavelig talt, å gå over lik, og han hadde ingen problemer med å alliere seg med den militærmakten som åpenlyst fremhevet nødvendigheten av opptil flere genocides for å kunne forme sin versjon av en idealverden.

Strafferettslig tilregnelig

Fra mitt ståsted er det derfor ingenting som tyder på at Quisling var strafferettslig utilregnelig. Han visste utmerket godt hva han gjorde da han innlot seg med fienden, og på dét tidspunktet var han fullstendig klar over konsekvensene for sin egen del, hvis Tyskland kom tapende ut av denne krigen.

At han i løpet av krigsårene, kanskje som en følge av påtrengende samvittighetskvaler eller eksistensielle grublerier, ledsaget av et skyhøyt alkoholforbruk, begynte å plassere egne valg inn i en historisk-religiøs kontekst, har ingenting å gjøre med manglende skyldevne.

Noe helt annet er det om de psykose-suspekte vrangforestillingene som tydeligvis preget ham mot slutten av krigen, burde fritatt ham for dødsstraff. Dette er imidlertid en helt annen diskusjon, som jeg ikke har forutsetninger for å gi meg i kast med.

Quislings narsissistiske personlighetstrekk

Når det gjelder Quislings åpenbare narsissistiske personlighetstrekk, kan man få mistanke om at disse både var gjennomgripende og overstyrende. Denne type narsissisme kan best forklares gjennom Heinz Kohuts selvpsykologi, hvor den såkalte narsissistiske sårbarheten står meget sentralt i forklaringsmodellen.

Den naturlige narsissismen

Kohut mente at narsissisme er et naturlig fenomen hos alle barn, og at vi alle har et behov for speiling og idealisering, som må tilfredsstilles fra våre nærmeste omsorgspersoner, hvis vi skal ende opp som trygge voksenindivider, preget av godt selvbilde, robust identitetsfølelse og naturlige grenser overfor andre mennesker.

I en idealverden vil barnet speile seg i sin mors øyne, og i speilbildet se et høyt og inderlig elsket barn. Barnet får samtidig dekket sine behov for idealisering gjennom en trygg, tilstedeværende far som veileder, beskytter, og et eksempel til etterfølgelse.

Når omsorgspersonene sviktet

For Quislings del kunne det nok bli så som så med kvaliteten på speilingen, all den tid hans mor i perioder var alvorlig deprimert. Det kunne nok også bli så som så med idealiseringen, all den tid hans innadvendte far heller søkte selskap med sine bøker og sine høytsvevende teorier, enn det å skulle forholde seg til det jordiske livet.

Tar man med Quislings ensomhet under oppveksten og i skolesammenheng, forstår man at han også manglet mulighet for normal identifisering og samhandling med jevnaldrende i barne- og ungdomsår. Den narsissistiske sårbarheten Quisling endte opp med i voksen alder, var med andre ord enorm.

Narsissisten som grep muligheten

Den maligne selvdyrkelsen som preget ham, ville normalt sett kun gått ut over hans nærmeste (det er som regel familiemedlemmer og nære kolleger som lider mest i møtet med narsissisten).

Men på grunn av nazismens fremvekst og Hitlers erobringstrang, ble forholdene lagt til rette for hans landsforræderi. Og Quisling lot seg altså ikke be to ganger.

Ekteparet Quisling - folie à deux?

Hvis det var slik at Quislings narsissistiske karaktertrekk etter hvert bikket ham over i en slags vrangforstillingslidelse, hvordan kunne dette i så fall ha påvirket hans kone Maria?

Kunne Vidkuns realitetsbristende forestillinger gradvis ha smittet over på henne? Utviklet ekteparet det som i psykologien beskrives som folie à deux - psykose for to?

Psykose for to?

Begrepet, folie à deux, tar utgangspunkt i at to personer som lever tett sammen, etter hvert vil dele de samme tankene og den samme virkelighetsforståelsen.

Når den ene personen, som gjerne er den dominante i forholdet, begynner å utvikle psykotiske symptomer, vil den andre personen gradvis kunne adaptere de samme symptomene.

Ved at de deler den samme fordreide virkelighetsforståelsen, danner de et ekkokammer, hvor de realitetsbristende fortolkningene får glimrende vekstvilkår.

Så Maria på seg selv som en dronning?

Kunne Vidkun og Maria dermed ha endt opp med å dele de samme vrangforestillingene om Vidkuns guddommelige oppgaver, eller hans påståtte «slektsskap» med historiske, norske vikingkonger?

Jeg vet altfor lite om Marias psykiske helsetilstand til å skulle påstå at noe slikt var tilfelle, men jeg må innrømme at tanken har streifet meg.

At Maria Quisling hadde psykiske vansker, kan en notis i den illegale avisen, Fast Front, fra 24. august 1944, tyde på. I notisen står det at «Fru Quisling er innlagt på sykehus under dekknavn på grunn av sterk nervøsitet. Hun tilses av dr. Hans Engh som kommer med politieskorte».

Residensen til Quisling

En anekdote jeg kom over i den glimrende serien «Snublestener», som psykiateren Hans Arvid Øberg publiserte på sin Facebook-side i 2020, kan kanskje være en indikasjon på at Maria Quisling led av noe mer enn alminnelig «nervøsitet».

Jens Evensen (1917-2004) er for de aller fleste mest kjent som henholdsvis havrettsminister og dommer i Haag. Under krigen arbeidet han som advokatfullmektig, og da freden kom ble han oppnevnt som etterforsker i saken mot Vidkun Quisling.

Han kom den 9. mai 1945 til Gimle, Quislings residens på Huk i Oslo, for å lete etter bevismateriale. Jeg vet ikke hva som ble oppdrevet av beviser mot Quisling, men det ble i hvert fall funnet rikelig med tyvegods i form av møbler, inventar, kunst og sølvtøy.

Quisling hadde i tillegg hamstret så store mengder kvalitetsvin at man måtte rekvirere egne biler fra Vinmonopolet for å få fraktet vinen bort. Hans hustru, Maria, hadde på sin side skaffet seg et lager av sjokolade, mandler og paranøtter, i tillegg til flere kasser med konjakk.

Maria Quislings entrè

Inne i det store huset, som fortsatt var bevoktet av Hirden, holdt Maria Quisling til. Da den unge Jens Evensen troppet opp befant hun seg i 2. etasje.

Som en dronning kom hun seilende ned trappen, kledd i en lang kjole med slep. Hird-pikene bar slepet med den største selvfølge.

Da Maria deretter - på royalt vis - tok plass i en slags tronstol, tenkte Evensen at hun «hadde mistet fotfestet».

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt

En personlig tragedie

Jeg vil anta at Maria Quisling, til tross for denne pompøse opptredenen, måtte ha vært et tragisk skue.

Oppførte hun seg som hun gjorde, fordi hun trodde hun var gift med en moderne utgave av Olav den hellige? Var den teatralske oppvisningen ment som en siste hilsen til det norske folk, før hun gjorde seg klar til martyr-rollen, sammen med sin mann, Ministerpresidenten?

Gåten som aldri blir løst

Jeg er redd vi aldri får vite omfanget av vrangforestillingene som sannsynligvis bodde i henholdsvis Maria og Vidkun Quisling.

Alle hypoteser om sinnssykdom, herunder folie à deux, vil derfor havne under rubrikken spekulasjoner.

Og synd er det, for vi ønsker vel alle å få svar på de spørsmålene som aldri slutter å plage oss.