(Avisa Oslo)

Nettavisen kjenner skribentens identitet.

Tanken på å vise hvem jeg egentlig er gjør meg redd. Jeg er redd for å være meg selv foran de som tror de kjenner meg best. Jeg har bevisst skjult sider av meg for personer som jeg virkelig står nær. Familien min.

Foreldrene mine er ikke fra Norge. De har ofret mye for at jeg skal ha alle muligheter her. Jeg er utrolig takknemlig, og derfor er jeg også veldig redd for å skuffe og såre dem.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Derfor går jeg rundt med en stor hemmelighet. Jeg er en mann og jeg liker andre menn. Jeg vet hvilke typer konsekvenser det gir i et ryktesamfunn, og det gjør meg trist og redd.

Rundt 13-årsalderen fant jeg ut at jeg liker gutter, men ikke før jeg var 20 var jeg selv tilfreds med det. Jeg tviholdt på tradisjoner og kulturen, og sto i en intern kamp med meg selv. Da jeg endelig kom ut for venner ble det lettere.

Vi støtter hverandres sorger og prosesser

Vil jeg noen gang komme ut for familien? Det vet jeg ikke. Det er spørsmål og tanker som er store og tunge. Å gå inn i det krever mye energi. Jeg vil knapt tenke på det. Det er ikke bare homofile med minoritetsbakgrunn som har det vanskelig, men det er noe med å være minoritet og homofil.

Jeg mener det er en stor voksende gruppe som lever et dobbeltliv. De fleste bor i Oslo og er veldig flinke til å sjonglere livene. Selv om vi ikke kommer fra samme land og kultur, deler vi erfaringer og tanker og støtter hverandres sorger og prosesser.

Les også: Sørgelig at nordmenn synes det er ubehagelig å se homofile kysse

I år er det ikke en stor parade i Oslos gater, men jeg skal likevel delta på min måte. Vi er venner som skal samles og markere at det er Pride, også for oss som holder på en hemmelighet.

Jeg har forlatt vennskap i miljøet. Det er fordi jeg visste at jeg ville bli utstøtt og gjort narr av. Derfor kunne jeg ikke være ærlig med dem. For familien skjuler jeg hvem mine venner er, hva jeg gjør på fritiden og jobb, og jeg har stengt tilgangen til mitt privatliv. Når jeg kommer hjem til søndagsmiddag er alt fint. For dem er jeg fortsatt den lille gutten. Selv om legningen min er en liten del av meg, skjuler jeg en stor del av meg.

«Hva vil folk si?»

Jeg har vokst fra min familie og landsmenn, mens de tror at jeg har blitt for norsk og for kul til å være med dem. Det har vært sårende.

I landet jeg er født er homofili sett på som synd og sykdom. Der dominerer heteroseksuelle normer. Til og med popkulturen gjør narr av homofili. Da jeg vokste opp var det ingen forbilder jeg kunne relatere meg til.

Uttrykket «Hva vil folk si», er veldig utbredt. Hva venner og slekt vil si, er noe familien min er opptatt av. Jeg er redd familien min blir utsatt for noe vondt på grunn av hvordan jeg er.

Jeg vil elske den jeg vil uten å føle at det blir betraktet som synd. Jeg vil holde hender i en jeg er glad i uten å se meg rundt og alltid ta forholdsregler. Jeg har levd skjult i frykt for sanksjoner fra foreldre og samfunnet de tilhører.

Det eneste svaret mitt er stillhet

Å vise forsiktighet og diskresjon har vært en svakhet som igjen har gjort at folk jeg har datet før har sett det som en stor tyngde. At bagasjen min er en byrde.

Jeg nærmer meg alderen det er forventet at jeg gifter meg og stifter familie. Det spørsmålet har dukket opp siden jeg var 24. I det siste har det intensivert. Spørsmålene er mange. Det eneste svaret mitt er stillhet. Det er slik jeg kommer unna en vanskelig samtale.

Hvorfor ønsker familien min at jeg gifter meg? Jo, de vil at jeg skal bli lykkelig. De vil se meg leve lykkelig i et forhold med en kvinne. Skape en familie sammen med henne. Men det de ikke vet er at jeg er i et lykkelig forhold med en mann.

Les også: Ny ordning: Strømmen blir dyrest når vi trenger den mest

Å se han være seg selv blant sin familie gjør meg glad, men samtidig er jeg utrolig sjalu. Jeg klarer ikke helt å ta imot kjærligheten fra hans familie, fordi jeg er redd jeg ikke kan gi det samme tilbake.

Jeg har store drømmer om å stifte familie og få barn. Men ingenting er mulig dersom jeg ikke kommer ut til mine nærmeste.

I lang tid har jeg samlet på gode folk rundt meg. Jeg har investert gode vennskap. Det har alltid vært en tanke at de blir min valgte familie dersom jeg mister min egen. Det verst tenkelige som kan skje er at familien min ikke vil ha noe med meg å gjøre. Familien min betyr alt for meg, så jeg har veldig mye å tape dersom jeg velger å fortelle sannheten.

Les flere meninger fra Norsk debatt