«Vinn eller bli drept»

Det fikk Italias fotballspillere høre av Mussolini i 1938. Så brutalt ble politikk og fotball blandet da. I dag henger det ingen dødsdom over Qatars klimatiserte stadion, men politisk alvor er det likevel.

Mussolini digget ikke engang fotball, men han skjønte hvilke fordeler han kunne få med fulle baner.

Giorgi Vaccaro, Italias fotballpresident under VM i 1934, føyde til at det endelige målet for turneringen var å vise verden hva det fascistiske sportsidealet var og at Il Duce var den eneste inspiratoren. Tydeligere kan det vel ikke sies. FIFAs franske president, Jules Rimet, skyndte seg å legge til at «Mussolini er den egentlige sjefen.» Sistnevnte spyttet i med tre millioner lire og fikk bygget åtte stadioner. Her skulle det ikke spares på noe. Strak høyrearm var obligatorisk.

For at Italia skulle være sikre på å vinne hadde Mussolini egne spioner i aksjon, og de utvalgte spillerne slaktet motstanderne – bokstavelig talt.

Italia vant, delvis fordi den svenske dommeren Ivan Eklind «hjalp» hjemmelaget som vant 2–1 over Tsjekkoslovakia.

Fremdeles stolt

Qatar-VM 2022 er ikke mindre politisk, som mange før meg har kommentert. Mitt andre hjemland, Frankrike har aktivt bidratt til at vi fikk verdens første mesterskap i et muslimsk emirat som ikke er mest kjent for å respektere menneskerettigheter.

President Sarkozy, som var president da Qatar fikk VM, er fremdeles stolt over avgjørelsen. Særlig over at alle kontinentene er med i sluttspillet.

Marokko er blant de første muslimske landene i kvartfinale, sammen med Senegal i 2002. Kong Mohammed VI lærte kanskje noe av Mussolini, og var selv ute i gatene og feiret kvalifiseringen, iført rød fotballtrøye.

I den franske Rivierabyen Fréjus gikk nettopp feiringen litt voldsomt for seg. Borgermester David Rachline (ja, han er i familie. Heldigvis veldig fjernt.) fra Le Pens parti Nasjonal Samling, har bestemt at all sosial hjelp i visse bydeler der uroen fant sted skulle stanses med øyeblikkelig virkning – til straff. Han håper dermed å få «borgerne i Fréjus» til å reagere».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fansen til Marokkos løver har allerede reagert. Tusenvis har nå strømmet til Doha. Og de er ikke de eneste, men får følge av egyptere, algeriere, tunisiere med flere. Alle bærer på et hittil umulig håp: At et afrikansk lag – les Afrika – skal vinne VM.

De vil være med på å skrive historie. De marokkanske spillerne bærer også et annet og like brennende håp: At trofeet skal gå til den arabiske verdenen. Så kanskje Qatar 2022 har lykkes med noe: En like politisk som sportslig seier for en del av verden som tidligere bare har vært tilskuere.

Mange håp

Men Marokko er ikke alene på banen. Argentina håper på en tredje stjerne og så er det Frankrike da, De Blå. De ønsker seg også en stjerne til, selv om han allerede fins på laget.

Kylian Mbappé er en glitrende stjerne, større enn de fleste i dette mesterskapet. I hvert fall så langt. Også med ham blander politikken seg inn. Da han for noen måneder siden snuste på et tilbud fra Real Madrid kom ikke mindre enn to presidenter på banen og overtalte ham til å bli i Paris, Sarkozy og hans etterfølger Emmanuel Macron.

«Jeg sier ja til å bli for Paris Saint Germain og Frankrike,» sa 23-åringen. Han må gjerne si at han «bare» er en spiller, han er mer enn det. Han bærer nærmest en hel nasjon på sine skuldre. Det kan bli tungt mot England, som påstår at de vet hvordan de skal stoppe ham.

Fotball skal i prinsippet være en bro mellom nasjoner. Ikke politisk. Qatar-VM fikk i så måte en dårlig start, og bråket begynte jo lenge før det første avsparket.

Norge kom aldri med, men boikottet like godt på forhånd. Det skal også bli interessant å se ettermælet. Man vet allerede at de klimatiske kostnadene har vært enorme.

Kanskje Svalbard kunne søke om neste VM? Der sørger klimaforandringene allerede for at gresset nesten er grønt. Før det får vi en Brexit-omkamp mellom Frankrike og England. Hvis da franske strømleverandører finner på å streike, eller ikke ha nok strøm til så mange TV-apparater på en gang. Begge alternativer er – politiske.

Les også: Mange i Europa tror IS er borte for godt