Torsdag forrige uke dro jeg innom Black box teater for å se det mye omtalte teaterstykket «Ways of Seeing»- forestillingen som i 2018 hisset opp Laila Bertheussen ved å filme boligen til henne og justisminister Tor Mikkel Wara.

Var forestillingen stor kunst, eller bare en smålig «vi vet hvor du bor»? Jeg kommer tilbake det, men la oss først gå tilbake til år 2001, til «Ways of Seeing» sin opprinnelseshistorie, som til nå ikke har vært særlig kjent i media.

Rakner helt

2001: Første sesong av realityprogrammet «Big Brother» går på TV, kunstner Marius von der Fehr ser sammen med halve Norge på Rodney, Anette, Ramsy, Anne Mona & co som ble fulgt tett av kameraer i et hus på Fornebu. Så får han en idé – kanskje han kunne ha det moro med å overvåke folk han mislikte på tilsvarende måte?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Det utviklet seg til en intens stemning, der jeg raskt følte at mulige aksjoner som ble diskutert beveget seg inn på ulovlig og uetisk grunn. Spionering fra private hager, var en av idéene. Det var en suggererende stemning, og jeg tenkte at dette blir det vanskelig å komme seg ut av» heter det i et varslingsbrev hvor Marius ble anklaget av flere i scenekunstmiljøet for omfattende overgrep.

Et grovt underslag av kulturstøttemidler noe senere har ført til at han ikke lenger deltar i oppsetningen av forestillingen.

Å filme inn i husene til folk har altså vært selve poenget med forestillingen helt fra starten av.

På en storskjerm i salen ser vi husene til folk som kunstnerne mener utgjør et nettverk av folk «som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn».

Vi ser ingen mennesker inne i husene, men ved noen tilfeller blir damene så ivrige at de zoomer inn til det punktet hvor et lite kjøkkenvindu strekkes utover flere meter av storskjermen. Alle skjønner at det oppleves kjipt for de som bor i disse husene. Men klarer de å bygge en god historie rundt hvorfor de skal gjøre dette?

Nei, og her rakner forestillingen helt.

Ekstremt og usammenhengende

De skal visstnok kartlegge et rasist-nettverk som inkluderer... JENS STOLTENBERG? En klønete glipp som viser hvor ekstreme scenekunstnerne selv er politisk.

De skal plage finanseliten, men filmer flere nøkterne rekkehus som kunne trengt et malingsstrøk. De skal plage makteliten, men møter opp utenfor boligen til Kent Andersen, som på toppen av hans politiske karriere satt i et bydelsutvalg i Oslo, og som nå er ute både av Frp og Demokratene.

Les også: Først strømmen, så maten?

Damene ligger i buskene og klager over statlige maktovergrep (bra!), samtidig som de fråder rasende over han obskure investoren inne i huset som har ymtet frampå at vi kanskje bør betale litt mindre skatt til den samme staten som damene stempler som et monster.

HÆ?! Hvor usammenhengende er det mulig å være i løpet av en to timers forestilling?

Hadde de satt seg ned i fem minutter med en som hadde litt kjennskap til Frp, til finansmiljøet eller som i det minste hadde et abonnement hos DN, kunne noen slike åpenbare logiske brister vært løst.

«Vi vet hvor du bor»

Kanskje de da hadde klart å komme unna det platte «vi vet hvor du bor»-konseptet som nå står igjen som hovedpoenget i forestillingen.

En stor del av forestillingen er en hyllest til en kurdisk del av Syria som visstnok blomstrer i et vakuum hvor statlige myndigheter har mistet kontrollen - slik at befolkningen i landsbyer selv organiserer fram tjenestene som holder samfunnet oppe. Fin historie, som henger dårlig sammen med resten av stykket.

Hvis samfunnet der blomstrer uten en stat, hvorfor bruke energi på å være så sinte på «purketryner» i Norge som vil betale litt mindre skatt? Kan det være fordi damene nå selv nyter godt av å ha statsmakta på sin side gjennom Kulturrådet og støtteordningene de får penger fra?

En kuriositet er at huset til en i elitebanden som damene bak forestillingen (Sara, Hanan og Pia) er ute etter å ta, er svært likt huset til Pia som jeg tenkte det var en god idé å filme til julekalenderen min i 2019. Fargen, vinduene, fasaden – jeg trodde vi hadde vært samme sted.

Jada, det er lov å være plagsom

Vi har virkelig et samfunn med små forskjeller når kunstnere får såpass mye skattepenger at de bor i boliger som kan forveksles med «maktelitens».

Etter forestillingen hilste jeg på Begard Reza, noe som bare var hyggelig. Den ivrige skribenten Dag Herbjørnsrud (som erstatter «Ø»-en med en «O» på Facebook, fordi han mener å ha et stort internasjonalt publikum) styrte unna meg, men tok i stedet bilder av meg i smug.

Neste gang tar vi heller en selfie sammen, Dag.

Terningkast på stykket?

Det kommer helt an på hvordan vi vekter innhold og stilkarakterer. Kunstnerne klarte å skape en intens stemning med enkelte innslag av halvsmart humor. Jeg sovnet ikke, men innholdsmessig var det usammenhengende og preget av et banalt platt mål om å plage folk.

Jada, det er lov å være plagsom, men prøv å gjøre det for en grunn.

Til slutt: «Ways of Seeing» hadde ikke blitt en snakkis uten Laila Bertheussen.

Dette er Nettavisens spaltister