Alle mann på dekk! Nei, skuta er ikke lekk, men den viser seg å være full av full av blindpassasjerer.

Reaksjonære stereotypier, narraktige narrativer og fordomsfulle forestillinger fra forgangne tider, som har sneket seg om bord på den skuta vi kaller fremskrittet, og nå bare ligger der og venter på å overta styringa.

Og vi som trodde vi var kvitt rasismen, den maskuline dominansen, kolonialismen og imperialismen én gang for alle, og så dukker det plutselig opp midt iblant oss!

Rottefangeren i Harlem lokket fram byens rotter med fløytespillet sitt. Dagens storrengjørere bruker dekonstruksjonen for å lokalisere det urene i kulturen.

Alt som skal til er litt hypersensitiv lesing, tilsatt en del kritisk raseteori og noen dråper flytende kjønn, og så vips, pipler de verste uhumskhetene fram i språket, romaner, malerier, TV-program, tegneserier, munnhell, sanger, partiprogram og lærebøker. Ting de flest av oss aldri hadde ofret så mye som en tanke, og nettopp av den grunn stått i fare for å bli smittet av.

Ja, for det er det dette handler om: En gruppe årvåkne menneskers ønske om å beskytte folk flest mot alle de grumsete og syndige tankene, som ikke passer overens med det sunne, gode og korrekte verdensbilde vi alle burde ha.

En rasismefri sone

Selv kan de nok greier å stå i ubehaget ved undertrykkende ord som «tjukk» og «stygg» i bøker av Roald Dahl. Kanskje orker de å ha Winston Churchill på sokkel i nabolaget sitt, i hvert fall dersom han er utstyrt med en tydelig trigger warning om at mannen egentlig var en rasist.

Og de tøffeste av dem utholder kanskje til og med smerten ved å lese hundre år gamle romaner, der synet på kvinner og minoriteter ikke er det samme som i dag.

Men hva med de av oss som ikke er vaksinert mot disse farlige smittestoffene?

Vi som går på en kunstutstilling, leser en bok, synger en sang, ser en film og bruker et språk uten så mye som å tenke på verken Judith Butler, Michel Foucault eller Edward Zaid?

Vi arme syndere som holder fast ved utdatert pronomenbruk? Vi forherdede sjeler, som ikke engang føler oss truffet av det skriftstedet som i dag er å finne på nesten alle skolebygg, bibliotek og offentlige bygninger i hele landet, nemlig at vår kommune er en rasismefri sone?

Hva med oss?

Les også: Noen mennesker oppdager kontinenter, mens andre leter etter en ikke-eksisterende kolonial arvesynd

Klart vi trenger beskyttelse, ellers vil ondskapen seire. For sånn er det jo, sier Paulus i Bibelen: «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»

Blir behandlet som barn

Det er på våre vegne dagens storrengjørere forsøker å spore opp alle de farlige smittestoffene som vår vestlige kultur viser seg å være er infisert av. Så får det stå sin prøve at noen roper opp om sensur, formynderi og brudd på ytringsfriheten. Det er jo gjort i den aller beste mening.

Les også: La barna kose seg med drapsfantasier og blasfemi

Og derfor burde vi kanskje bare være glad til. Trøste oss med at det er idealister som står bak, og at da protestene kom, så snudde Nasjonalmuseet i synet på Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika».

Eller vi burde slå oss til ro med at det tross alt finnes større problemer i dagens verden enn det narsissistiske krenkelseshysteriet vi har vært vitne til de siste årene.

Hadde det bare ikke vært for at jeg er så inderlig lei av å bli behandlet som et barn.

Så lei, at jeg synes det er på tide å la våre beskyttere få smake sin egen medisin. For når det kommer til stykket er det kanskje de som har blitt smittet av kulturens blindpassasjerer, ikke vi. Det er hos dem vi gjenfinner de autoritære og paternalistiske holdningene som kjennetegnet nesten alle former for maktutøvelse før opplysningstiden.

Les flere kommentarer av Tommy Sørbø her

Som da paven i 1564 beordret kunstneren Daniel da Volterra til å male bukser på de nakne kroppene til Michelangelo i Det sixtinske kapell. Ikke fordi han ville være kjip, men fordi han ønsket at den tidens lett mottakelige publikum skulle bli spart for de kjødelige fristelsene som den ugudelige renessansen hadde klint utover vegger og tak midt i det aller helligste.

Og siden det den gangen ikke var noen på sosiale medier som skrek opp om ytringsfriheten, så ble det sånn.

Michelangelos maleri slik vi kan se det i dag, er faktisk sensurert.

På høy tid av vi greier oss selv

Det var den samme gode viljen som i tre hundre år fikk museer og kunstsamlinger til å utstyre antikke skulpturer av nakne menn med fikenblader og lendeklede – ønsket om å beskytte ubefestede sjeler mot uheldig påvirkning.

Og det er nesten alltid dette som har vært den offisielle begrunnelsen når konger, keisere, diktatorer, sultaner, paver og regimer har pyntet på fortidens ytringer for å få dem til å passe overens med samtidens: Vi gjør det av hensyn til dere.

Les også: Nå som «alle» har oppdaget hvor tåpelig woke-opplegget er: Velkommen etter

Ja, takk for omtanken, men nå synes jeg det er på høy tid av vi greier oss selv. I en tid da demokratiet er på vikende front over store deler verden, er det å forsvare ytringsfriheten mot et slikt formynderi verken populisme, reaksjonær trumpisme eller et California-importert motelune på Facebook, men et nødvendig forsvar for en livsform jeg har inntrykk av at de fleste av oss ønsker at også våre barn og barnebarn skal få ta del i.

Så får wokerne bare fortsette sin storrengjøring. Jeg hører ikke på dem.

Men det er det nok andre som gjør. Den nye tsaren i Russland for eksempel, keiseren av Kina, sultanen av Tyrkia og mange andre små og store despoter verden over.

Og jeg tror jeg vet hva de har å si til følgende dekonstruksjon:

«Ideen om universelle menneskerettighetene er en oppfinnelse gjort av hvite europeiske menn for å rettferdiggjøre imperialisme og undertrykkelse.»

«Å, dette er som musikk i mine ører!»