Etter den tjuende nasjonalkongressen i Beijing i oktober, kan man gratulere Xi Jinping med å ha fullført sin ambisjon, da han har omgjort Kinas statsapparat fra et partidiktatur, til et person-diktatur med Xi på toppen. På sikt vil dette ha store konsekvenser for Kina selv, men også for resten av verden, som må forholde seg til en mindre forutsigbar stormakt i øst.

Da den kinesiske borgerkrigen endte i 1949, var det med Mao Zedong som partiets og landets ubestridte leder. Mao ledet partiet og landet fram til sin død i 1976, men siden har Kina operert som et partidiktatur, med et internt elite-demokrati blant ledelsen i partiet. Mao erklærte i 1966: «Ingen parti utenfor Partiet er autokrati, ingen fraksjoner innenfor Partiet er tøv».

Selv om befolkningen ikke er involvert i styret av landet, har det eksistert fraksjoner i kommunistpartiet. Maktbalansen mellom fraksjonene har pendlet fram og tilbake over tid, men flere fraksjoner har alltid vært representert blant de sju som leder landets mektige Standing Committee og de 24 som sitter på landets Politburo. Det har altså eksistert en debatt om landets retning og styre, der konkurrerende visjoner og ideer har kunnet komme fram.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Da Deng Xiaoping kom til makten i 1978, var det i et Kina som led i etterspillet av den katastrofale kulturrevolusjonen (1966-76). Kulturrevolusjonen ble startet av Mao, og for Deng var det tydelige problemer med et person-diktatur der lederen ikke utfordres. Tre viktige normer ble etablert for å sikre landets fremtid:

1. At partiets toppledelse, uavhengig av fraksjon, skjermes fra arrestasjon

2. At presidenten kun kan sitte i to perioder

3. Et maktdelingsprinsipp mellom partiets fraksjoner.

Bryter normen

Den første normen brøt Xi kort tid etter han kom til makten i 2012. De to presidentene før Xi – Jiang Zemin (1989–2002) og Hu Jintao (2002–2012) – kom fra hver sin fraksjon, og deres politiske spillerom var til enhver tid begrenset av den andres fraksjon. I 2012 var Xi en mindre kjent deltaker i Jiangs fraksjon, men opprettet snart Xi-fraksjonen. Hans første store grep som president var en omfattende kampanje mot korrupsjon fra 2012-2017, der han var så heldig at flere mektige konkurrenter ble dømt og fengslet.

Norm to og tre, brøt Xi ved partikongressen i oktober i år. At han ville fortsette som president i en tredje periode var på lang vei forventet, da han aldri utnevnte en etterfølger, noe som har vært vanlig at presidenten gjør i starten av sin andre periode.

Den tredje normen var om ikke overraskende, i alle fall ikke like åpenbar for de som sitter på utsiden, men har minst like mye å si for Kinas fremtid.

Partiets 7-persons Standing Committee, har historisk hatt deltakere fra flere fraksjoner. Under Xi har dette gradvis endret seg, og i den nye komiteen har samtlige medlemmer nå en direkte kobling til Xi-fraksjonen.

Kan handle brått og uventet

Maktdelingsprinsippet mellom fraksjoner har historisk tjent landet godt. Det var en svingning mellom fraksjoner som gjorde at Deng Xiaoping kom til makten i 1978, da den forrige fraksjonen hadde ført landet bakover. Hovedsakelig gjennom kulturrevolusjonen i de siste årene fram mot Maos død.

Dengs styre resulterte i reformer, og ledet landet litt i retning av en markedsøkonomi. Det tok Kina fra å være verdens tiende største økonomi i 1980, ca. 8 prosent av USAs, til verdens nest største i 2021, 75 prosent av USAs.

Les mer fra Norsk debatt

Maktbalansen mellom fraksjonene har sørget for et styre som balanserer ønskene til de rike regionene langs kysten, med det mindre velstående innlandet. I en sammenligning med norsk politikk, har ingen fraksjon kunnet gå for langt i sin egen politikk, uten å få med seg andre fraksjonen. Denne balansen har nå fullstendig opphørt under Xi.

Nå som Xi står som enehersker i Kina, kan han fortsette å følge sine ambisjoner for Kina, internt og globalt. For økonomien betyr dette mer statlig kontroll, med tilbakeføring av markedsøkonomiske prinsipper som ble innført i perioden 1978-2012, og har bidratt til Kinas enorme økonomiske vekst.

På global basis betyr et enevelde at landet i større grad kan handle brått og uventet overfor andre land, noe Putin har gjort oss oppmerksom på i nyere tid.

Kommunistpartiet har siden 1978 hatt et hundreårs perspektiv på å etablere Kinas posisjon som stormakt, og har visst at den økonomiske utviklingen i forhold til vesten er i deres favør.

Men med Xi ved makten, kan et ønske om eget ettermæle bli prioritert over tålmodighet.