I en serie kommentarer setter Nettavisen søkelys på forholdene i Qatar under fotball-VM

Fotballspillere med t-skjorter, plakater og armbind – alle med budskap for og mot viktige saker. Ettersom avspark i Qatar har rykket stadig nærmere, har også aktivismen på fotballbanene tiltatt. Det har vist seg nødvendig for å skape oppmerksomhet om protestene mot Qatar-VM.

Men, disse markeringene har også bragt spillerne generelt høyere opp i angrep. Det gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt. For nå er det en rekke saker spillerne viser engasjement for. Og som det derved vil bli forventet at de reagerer på i fremtiden.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ytringsfriheten har inntatt gressmatten og med dette en langt større kompleksitet for spillerne, for laget, for trenerne, for apparatet, for supporterne – og for fotballen.

Rom for uenighet?

Herfra er det viktige spørsmål som melder seg:

Er det rimelig å anta at et helt lag skal være enige om ett standpunkt? Forventes det av enkeltspillere at de må være på linje med de andre i sakene man skal mene noe om? Er det rom for nyanser?

Ytringsfrihet er en menneskerett, det vil si en rett hver enkelt har. Ytringsfrihet er ikke en felles enighet uten debatt. Hvordan er prosessen i forkant for å sikre at hver og en av spillerne har en reell frihet til å velge selv hva vedkommende skal stå opp og vise solidaritet for og antipati mot.

Og ikke minst; ytringsfriheten er like mye retten til å ikke ytre seg. Lar det seg i det hele tatt gjøre å være den eneste spilleren som står der uten den samme plakaten, armbindet eller t-skjorten som de andre?

Den som står alene uten budskap vil i praksis være den som ytrer seg sterkest.


Mer åpenhet

Qatar er et godt eksempel på dette.

Med Qatar-vedtaket har et korrumpert system med korrupte deltagere til syvende og sist skjøvet spillerne foran seg. Fotball-VM skulle aldri vært lagt til Qatar, det er det etter hvert ganske bred enighet om.

Les også: Der Kjernen representerer fotballens fremtid, representerer FIFA – bokstavelig talt – arbeidernes død

Heretter skal tilsvarende beslutninger fattes på en annen måte; ikke lenger av en engere krets i hemmelighet, men av alle i åpenhet.

På denne måten har fotballfamilien tatt ansvar for bruddene på menneskerettighetene som arrangementet i Qatar har skapt. Men vi må ikke tro at dette vil gjøre fremtidens beslutninger enklere eller riktigere fra et norsk eller demokratisk liberalt perspektiv.

Demokrati betyr at flertallet bestemmer. Samtidig er demokratiet som samfunnsstyre under press mange steder i verden. Under halvparten av vedens befolkning lever i et demokrati nå. Fotballen er ikke isolert fra dette.

Med mindre demokratiske land melder seg på for å arrangere mesterskap, vil de med stor sannsynlighet kunne havne på steder som er langt verre enn Qatar.

Senest i helgen publiserte svenske Dagens Nyheter et intervju med migrantarbeidere i Qatar som er en påminnelse om dette: De var intervjuet anonymt, men uttrykte lettelse over at de kunne snakke med journalisten i en hotellobby – for «i en del naboland er det verre enn her».

Det er i det hele tatt ingen grenser for alvorlige brudd på menneskerettigheter.

Etter Qatar

Når dommeren blåser av finalen i Qatar, vil spillet om fotballen fortsette. Qatar vil fortsatt være en stor eier og sponsor av fotballklubber. Landet vil fortsatt ønske å være en arrangør av mesterskap. Og Qatar er ikke det eneste landet i verden som bryter menneskerettighetene.

Les mer fra Norsk debatt

Protestene mot Qatar-VM får mange ringvirkninger. At man har slått ned på korrupsjon i FIFA er av de minst interessante konsekvensene.

Den viktigste endringen er at fotballspillerne er gjort mer ansvarlige for den industrien de er en del av. Denne ansvarligheten vil med årene bli stadig mer krevende – særlig for de mest samfunnsengasjerte spillerne.

Artikkelforfatteren var en av deltagerne i Norges Fotballforbunds Qatar-utvalg.