I 2010 ga barnebokforfatter Hilde Henriksen ut boka «Sitronlimonaden», som handler om innvandrergutten Nasir fra Syria, som blir dratt mellom to kulturer. Ni år senere ble hun anklaget for rasisme av samfunnsdebattant Mina Adampour – som meldte boka inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).
Nå forteller Henriksen om hvor hardt påstandene har rammet henne, i boka «Rabalder. Kontroversielle ytringer gjennom 100 år», som ble lansert i forrige uke.
«Jeg har fått mye støtte for fortellingen fra minoritetsspråklige, både barn og voksne kjenner seg igjen. Så fram til september 2019 trodde jeg dette hadde vært et vellykket bidrag for synliggjøring og økt forståelse, altså arbeid mot rasisme», skriver hun.
Det var en berørt Henriksen som leste opp teksten på Litteraturhuset i Oslo under boklanseringen.
Nettavisen omtalte saken første gang i 2019: Rasisme-anklager mot barnebokforfatter: – Jeg henges ut
– Følte meg maktesløs
Henriksen skriver at hun, som i 16 år har vært lærer for flyktninger og asylsøkere ved voksenopplæringen i Tønsberg, reagerte med vantro da hun fikk vite at barneboka var anklaget for rasisme.
«Det ble raskt en omfattende, nasjonal, personifisert og polarisert rasismedebatt. I en periode leste jeg daglig nye innlegg, og det ble hatefullt på nett. Mye var styrt av følelser, det var faktafeil og mange hadde ikke lest boka før de uttalte seg (...) Jeg opplevde at noen tok deler av boka og vred det inn i en virkelighet som passet dem. Dette ble delt og gitt likes i voldsom fart, og jeg følte meg maktesløs.», skriver hun.
Les hele teksten til Henriksen her:
Det er ikke alltid ting blir som en hadde tenkt
Av Hilde Henriksen
Intensjonen med å skrive Sitronlimonaden var at jeg som norsklærer for voksne innvandrere visste at det var behov for tilrettelagt litteratur for språklige minoriteter. De trenger mengdetrening i å lese språket de skal lære. Derfor har jeg skrevet to slike bøker, den ene er Sitronlimonaden (Magikon 2010, 2019). Den handler om Nasir som synes det er vanskelig å tilhøre to kulturer. Han elsker Mamma, men han ønsker at hun skal bli litt likere de andre norske mødrene. Boka kom på innkjøpsordning, ble oversatt til svensk, kom i nytt opplag, den er brukt av lærere og formidlere i samtaler om det å være flerkulturell og utdrag har vært med i lesebøker for barneskolen. Jeg har fått mye støtte for fortellingen fra minoritetsspråklige, både barn og voksne kjenner seg igjen. Så fram til september 2019 trodde jeg dette hadde vært et vellykket bidrag for synliggjøring og økt forståelse, altså arbeid mot rasisme.
Det var derfor med vantro jeg fikk beskjeden om at boka var meldt inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet for rasistisk innhold i barnebok. Det ble raskt en omfattende, nasjonal, personifisert og polarisert rasismedebatt. I en periode leste jeg daglig nye innlegg og det ble hatefullt på nett. Mye var styrt av følelser, det var faktafeil og mange hadde ikke lest boka før de uttalte seg. Det ble høytempererte sidediskusjoner som f.eks om man drikker sitronlimonade i Syria eller at jeg beskrev kvinner derfra som uintelligente. Jeg opplevde at noen tok deler av boka og vred det inn i en virkelighet som passet dem. Dette ble delt og gitt likes i voldsom fart og jeg følte meg maktesløs. Det er hverdagsrasisme i Norge. Men Sitronlimonaden er ikke rasistisk, de som mener det må lese mer, den er det motsatte. Jeg tar avstand fra enhver form for rasisme.
Jeg ble også beskyldt for stereotypisk framstilling av Nasirs mamma. Men kvinner som henne finnes, jeg har vært læreren deres mange ganger. Jeg er glad i disse kvinnene, jeg tenker at Nasirs mamma er klok og flott og et forbilde i integreringsarbeidet. Derfor er jeg så lei meg for at noen mener jeg har krenket dem. Andre sier at jeg som hvit majoritetsdame ikke har rett til å skrive om en gruppe jeg ikke tilhører. Det er en fremmed tanke for meg. Jeg er oppdratt til likhet og ytringsfrihet og jeg tror på flerstemmige samtaler, flerstemmig litteratur. Menn skriver om kvinner, voksne skriver om barn, og jeg tror det snevrer inn skjønnlitteraturen hvis man bare kan skrive fra sitt eget perspektiv.
Debatten rundt Sitronlimonaden har skremt meg og den personlige belastningen har vært svært stor. Jeg kommer ikke til å skrive flere tilrettelagte bøker for språklige minoriteter, det er et minefelt. Jeg har sluttet i jobben min fordi det er vanskelig å være lærer når man har ord på seg for å være rasist. Jeg har sett mye jeg ikke visste fantes i Norge. Allikevel prøver jeg å holde liv i drømmen om en flerstemmig og offentlig samtale langt vekk fra internets mørke rom og ekkokamre. At noen en dag kan snakke rolig om hvorfor vi leser denne boka så utrolig forskjellig. Det tror jeg ville vært bra for integreringen.
Så langt har kritikken gått at barnebokforfatteren har måttet slutte i jobben.
– Det har vært utrolig krevende år, og jeg har måttet slutte som norsklærer for voksne innvandrere fordi det ikke går an å være lærer når jeg er anklaget for å være rasist, forteller Henriksen til Nettavisen.
– Må tørre å si det
Den mangeårige læreren for flyktninger, er oppgitt over å få slike anklager kastet over seg.
– Jeg er jo på deres side, og «Sitronlimonaden» er ikke en rasistisk barnebok, understreker Henriksen.
I boka som ble lansert i forrige uke, skriver hun at debatten om barneboka hennes har vært en stor belastning:
«Debatten rundt Sitronlimonaden har skremt meg, og den personlige belastningen har vært stor. Jeg kommer ikke til å skrive flere tilrettelagte bøker for språklige minoriteter, det er et minefelt», slår forfatteren fast.
– Men jeg håper at andre vil gjøre det, for de bøkene trengs veldig, sier hun til Nettavisen.
Les også: Anne Holt: «Sitronlimonaden»-striden minner om kritikken fra homobevegelsen
Se Nettavisens videointervju med Henriksen i 2019:
Nå håper Henriksen at hun kan bli renvasket for rasismepåstandene, som har ligget der i tre år.
– Jeg ønsker å få fjernet rasismestempelet på meg, at jeg har skrevet en rasistisk barnebok. Da må noen tørre og si det. «Sitronlimonaden» er ikke rasistisk, den er det motsatte, sier hun.
– Krav på unnskyldning
Nettavisens politiske redaktør, Erik Stephansen, skrev i 2019 at saken viser hvor galt det kan gå når «antirasister» går seg vill. Han mener nå at Henriksen bør få en beklagelse for det hun har opplevd.
– Rasisme-kampanjen mot «Sitronlimonaden» og forfatter Hilde Henriksen er en av de mest brutale og usaklige jeg har sett. Først og fremst av lege Mina Adampour, som klaget boka inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet for rasistisk innhold. Men også deler av litteratur-Norge, som enten var entusiastisk heiagjeng eller passive tilhørere – ofte uten å ha lest boka, sier Stephansen til Nettavisen.
Les Erik Stephansen: Sitronlimonaden: En tragisk historie om antirasisme på ville veier
Stephansen mener det må være ok å diskutere innholdet i barnebøker, men påpeker samtidig følgende:
– Skal vi få denne fastlåste diskusjonen videre mener jeg at Hilde Henriksen har krav på en offentlig unnskyldning fra enkelte aktører. I min kommentar nevner jeg eksempelvis leder Susanne Kaluza på Litteraturhuset og litteraturkritiker Solveig Sandelson i Stavanger Aftenblad.
Kaluza skrev i 2019 en tekst i Dagbladet som handlet om at man må kunne ha en debatt om innholdet i barnebøker.
– Klart rasistisk
Samfunnsdebattant og lege Mina Adampour har karakterisert boka som «klart rasistisk».
«I «Sitronlimonaden» er moren dum, hun er alltid hjemme, hun vet ikke hva som er lov og kan heller ikke regler, i sin dumme hijab. Det lukter krydder og hun er hjemme og lager mat. Nasir vil ha mor som vet hva som er lov, som snakker norsk. Han vil ha en mor med norske klær. Forfatteren vil det slik at det å være norsk settes opp mot det å ikke se eller høres norsk ut», skrev Adampour i et innlegg i Klassekampen i september 2019.
Utdrag fra boken har vært benyttet i lærebøker på barnetrinnet i flere år: Cappelen Damms «Kaleido 2 Lesebok A» for 2. trinn, samt Aschehougs «Zeppelin 4» for 4. trinn.
– Vi er litt lamslått over at det er denne typen tekst i 2019 som de må forholde seg til, sa Adampour til NRK Dagsrevyen i 2019.
Selv tenker Henriksen at dette er en feillesning.
«Jeg ble også beskyldt for stereotypisk framstilling av Nasirs mamma. Men kvinner som henne finnes, jeg har vært læreren deres mange ganger», skriver hun i boka, og utdyper overfor Nettavisen:
– Og dette er kjernen i saken. Vi er uenige om tolkningen, men det er ikke rasisme. Jeg prøver å synliggjøre en gruppe kvinner som jeg er glad i, som jeg har hatt i klasserommet i årevis. Det er ikke bare kvinnelige advokater og leger som kommer til Norge.
– Noen bør skamme seg
En av dem som også reagerer på Henriksens beskrivelser, er samfunnsdebattant Kjetil Rolness:
«Honnør til Hilde Henriksen for å reise seg og fortelle sin historie etter noen tøffe år der hun har skydd offentligheten. Kanskje andre medvirkende også burde si hva de i dag tenker som sin rolle i denne historien», skriver han på Facebook, og legger til:
«LDO besvarte ikke henvendelsen, men gapestokken var satt opp for forfatteren i offentligheten. Den bør tas ned igjen. Og noen bør skamme seg».
Nettavisen har gjort flere forsøk på å få tak i Mina Adampour for samtidig imøtegåelse av Hilde Henriksens utsagn. Adampour har ikke besvart Nettavisens henvendelser.
Vi har også kontaktet leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza, for å få en kommentar til saken, men har foreløpig ikke fått noen svar. Litteraturkritiker Solveig Sandelson i Stavanger Aftenblad har ikke anledning til å kommentere saken mandag.
Kjersti Løken Stavrum, medredaktør av boka «Rabalder. Kontroversielle ytringer gjennom 100 år», er gift med Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum.