Anna Rubach (63) fra Indre Østfold er organist i Langhus kirke, og er ansatt i Nordre Follo kirkelige fellesråd. Hun har vært musiker i 30 år og elsker spillejobben. Med diagnosen type 2 diabetes må hun stikke seg i fingeren hver dag, som byr på store utfordringer.

– Fingrene hos musikere er svært følsomme. Når jeg stikker meg i fingrene før en begravelse eller konsert, gjør det ekstra vondt når jeg spiller. Smerten er konstant, og jeg må bite tennene sammen for å klare å døyve smertene.

Anna, som har levd med diagnosen i 30 år, har vent seg til å måtte stikke seg i fingeren i årene hun har hatt diabetes. Hun opplever stadig vekk å få bloduttredelser.

– Å ha type 2 diabetes er verken enkelt eller vanskelig. Det mest utfordrende er smertene, i tillegg til at jeg konstant tenker på sykdommen og hvilket blodsukkernivå jeg ligger på, forklarer hun.

Les også: De skjulte symptomene på diabetes (som opptil 50.000 nordmenn kan ha oversett) for abonnenter

Søkt på sensorbehandling

For Anna går dagene i ett med spillejobber i begravelser, konserter på aldershjem, bryllup og gudstjenester.

Sammen med sin fastlege søkte Anna gjennom spesialisthelsetjenesten om å få innvilget CGM i 2020. Behandlingen gjør hverdagen både enklere og mindre smertefull. En slik glukosemåler blir festet til huden og måler blodsukkeret jevnlig, slik at pasienter slipper å stikke seg i fingeren.

To måneder etter søknaden fikk hun avslag fra spesialisthelsetjenesten fordi hun har type 2 diabetes. Derimot får de med type 1 dekket sensorteknologien av staten.

– Jeg synes det er urettferdig at vi med type 2 diabetes ikke blir prioritert, selv om svært mange av oss også er avhengig av insulin. Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte at mange har fått tilbudet og ikke jeg.

Slipper smertene

– Med en CGM slipper jeg å tenke konstant på blodsukkerverdiene i kroppen, i tillegg til å stikke meg i fingrene.

Under spillejobbene kan Anna oppleve å få føling, og dermed bli usikker på hva sukkernivået ligger på.

– Det gjør at jeg ofte tenker på om jeg skal spise eller ikke. Jeg lengter etter å kunne konsentrere meg fullt og helt om musikken, og ikke kjenne på all smerten i fingertuppene, sier hun.

– Jeg spiller flere instrumenter daglig, både på piano og orgel. I helgene jobber jeg eller øver hjemme på flygelet. Spillingen er livet mitt. At jeg må stikke meg opp til flere ganger daglig, gjør at jeg ville hatt god nytte av sensoren. Jeg håper likevel at jeg kan få tilbudet.

Overrasket over regelverket

Regelverket vekker sterke reaksjoner hos helsepolitisk talsperson i Frp, Bård Hoksrud.

– Da jeg ble kjent med denne forskjellsbehandlingen ble jeg overrasket. Diabetes er den eneste sykdommen jeg kan tenke på, der man legger årsak til grunn for hvorvidt man får gratis helsehjelp eller ikke. Helseministeren sier til Stortinget at alle som har bruk for det skal ha rett på en slik måler. Det er ikke tilfellet. For vi har sett at det er sykehusenes økonomi som først og fremst styrer dette. Slik kan det ikke være.

Han fremhever at noen sykehus har selv sett den positive virkningen denne behandlingsmetoden har, og bruker av egne budsjett for å tilby teknologien til de med alvorlig type 2 diabetes. Dermed kan bostedsadresse være avgjørende for om pasienter får tilbud om sensorbehandling eller ikke.

Les også: Stadig flere får denne sykdommen: –⁠ Slik kan du redusere risikoen for alvorlige skader (for abonnenter)

Svar fra helseministeren

Hoksrud har ved flere anledninger bedt Helseminister Ingvild Kjerkhol (Ap) redegjøre for manglende tilgang til pasienter som kunne ha stor nytte av behandlingen. Sist i en interpellasjon til Stortinget 24. mars ba han helseministeren legge til rette for at tildeling av sensorteknologi skal gis på blå resept.

Svaret fra Kjerkhol var at det er de regionale helseforetakene selv som har ansvar for tilgang og finansiering av sensorbehandling til pasientene. Behandlingen gis etter individuell vurdering.

– FrP mener at alle som bruker insulin må få rett til en CGM. Blodsukkermåling i finger ble innført i Norge på 70-tallet, og ble refundert over blåreseptforskriften i 1984. Det har skjedd mye på helseteknologifeltet siden da. Nå finnes det bedre hjelpeutstyr som alle med behov bør få tilgang på. Det er uheldig at det er årsaken som avgjør hvorvidt du får hjelp eller ikke, slik regjeringen nå legger opp til. Blodsukkermåling i fingeren har hjulpet tusenvis av nordmenn i femti år, men med ny teknologi hører dette hjelpemiddelet først og fremst hjemme på museum.

Langt bedre behandlingsresultater

Silje Herbro Landsverk jobber som kommunikasjonsrådgiver i Diabetesforbundet. Hun fremhever at de generelt mener at personer med type 2 diabetes som har et vanskelig regulert blodsukker, bør ha den samme tilgangen til CGM og annet diabetesutstyr som personer med type 1 diabetes. Imidlertid erfarer de at mange med type 2, ikke har behov for verken insulin eller mange daglige blodsukkermålinger. For dem er ikke CGM like nødvendig.

– Vi mener at slikt utstyr kan være spesielt viktig for personer med type 2 diabetes, som bruker hurtigvirkende insulin. Vitenskapelige studier viser at behandlingsresultatene er langt bedre ved bruk av sensor (CGM) enn ved manuell blodsukkermåling. Dette kan føre til økt livskvalitet for den enkelte, og ikke minst mindre risiko for å utvikle komplikasjoner, opplyser hun.

Les også: Ny studie: Koronasmitte øker risikoen for diabetes

Stor verdi

– Med en CGM slipper du å stikke deg i fingeren hver gang du skal måle blodsukkeret, noe som for mange er en stor verdi i seg selv. I stedet er en sensor festet til kroppen som leser av blodsukkerverdiene. Dette er tidsbesparende, og du slipper å passe på at du har med deg måleutstyr til enhver tid. Mange opplever å få bedre kontroll og dermed trygghet i hverdagen.

– Det er trist at mange med type 2 diabetes som har et reelt behov for sensor, ikke får det. Noe av dette handler om at ikke alle fastleger henviser de som har behov for det til spesialisthelsetjenesten, som i dag gjør disse vurderingene. Et annet problem er at kapasiteten i spesialisthelsetjenesten er sprengt. Det er også problematisk at det er store variasjoner i tilbud og tilgang. Vi må få på plass klare retningslinjer som etablerer lik praksis over hele landet. På den måten kan alle kan få et likt tilbud, uavhengig av hvem de er og hvor de bor, sier hun.