RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
- Vi må jo trimme litt, sier Nimo Awad Farah, helsefagarbeider med somalisk bakgrunn. Hun og Anny Jensen (90) får det godt til i lag på Domkirkehjemmet. For på sykehjemmet i Bergen sentrum må alle ansatte kunne snakke og skrive norsk.
- Vi må jo trimme litt, sier Nimo Awad Farah, helsefagarbeider med somalisk bakgrunn. Hun og Anny Jensen (90) får det godt til i lag på Domkirkehjemmet. For på sykehjemmet i Bergen sentrum må alle ansatte kunne snakke og skrive norsk. Foto: Arne Ristesund (Bergensavisen)

- Det handler om mer enn hvor godt norsk det snakkes

Sist oppdatert:
Ingen språkkrav på norske sykehjem.

(Bergensavisen) 2. november 2012 holdt det på å gå fullstendig galt på Bergen Røde Kors sykehjem.

En latvisk vikarsykepleier med utilstrekkelige norskkunnskaper klarte ikke å etterfylle en pumpe med smertestillende medisiner.

Ifølge en gjennomgang gjort av Fylkesmannen i Hordaland, førte det til «store smerter for pasienten».

I tillegg ga hun en pasient tidobbel dose, samt at flere andre ble feilmedisinert.

Fylkesmannen gransket saken og konkluderte med at tilfellene «kunne fått svært alvorlige konsekvenser dersom de ikke var blitt oppdaget i tide».

Stortrives i jobben

– Jeg lærer noe nytt av de eldre hver dag!

Det sier Nimo Awad Farah (30). På norsk. Helsefagarbeideren fra Somalia stortrives i jobben.

– Jeg liker å jobbe med mennesker, og her er det så mange trivelige beboere, sier hun og støtter Anny Jensen (90) med en hånd på armen.

De er på trimtur i korridoren.

– Hun er så søt og grei selv, sier Jensen om Nimo, før duoen setter fart bortover gangen.

– Vi kan ikke gi oss ennå, vi må trene litt mer, smiler Farah.

Klare krav

At norsk eldreomsorg er avhengig av innvandrere er ikke noe nytt.

Samtidig stilles det ingen krav til språkferdigheter i norsk for arbeidsinnvandrere fra EU-EØS-området. Farah og kollegene fra fjernere strøk må gjennom «kurs i nasjonale fag» for å få autorisasjon for å jobbe i helsevesenet. Øvrige språkkrav er det opp til den enkelte arbeidsgiver å stille.

Sonia Singh har bergenskindisk bakgrunn, og er svært velkommen på rommet til Else Tora Melkeraaen (89).

Og på Domkirkehjemmet er de ikke i tvil om at deres egne, klare krav til språk er avgjørende både for trivsel og sikkerhet.

– Alle vi ansatte er her for beboernes skyld. Deres behov må være utgangspunktet. All den tid de som bor her er norske, må også de ansatte snakke norsk, sier fagutviklingssykepleier Ole Petter Furuseth.

Derfor levner ikke stillingsutlysningene fra sykehjemmet lenger noe tvil.

– Nei, vi er helt tydelige på at søkerne må beherske norsk. Skriftlig og muntlig, sier han.

Fagutviklingsansvarlig Ole Petter Furuseth og avdelingssykepleier Ingrid Singelstad har mange med ulik språkbakgrunn i jobb.

Får ikke snakke morsmål

Årsaken er at kommunikasjonen på et sykehjem er viktig for beboernes trivsel og trygghet.

– Gode samtaler er avgjørende for at beboerne skal trives. I tillegg gis det mange viktige beskjeder som vi må kunne være trygge på at kommer frem og blir forstått, sier Furuseth.

– Våre ansatte har lovpålagt dokumentasjonsplikt og skriver i journalsystemet. Pasientsikkerheten har ikke rom for språkforvirring.

Furuseth anslår at de har folk fra et tredvetalls nasjoner på lønningslisten.

– Vi har også innført at fremmedspråklige ikke får lov til å snakke morsmålet sitt seg imellom på jobb, sier Furuseth.

– Er ikke det i drøyeste laget?

– Nei, vi mener det er riktig. Igjen handler det om å minske mulighetene for misforståelser. I tillegg har det et sosialt aspekt. Hos oss kan det være flere med samme språkbakgrunn på jobb samtidig. Hvis de skulle snakke eritreisk, somalisk eller et annet språk seg imellom, ville andre kunne føle seg utenfor.

Felles forståelse

Nimo Awad Farah kom til Norge i 2002. Etter videregående i Kristiansand og utdannelse som helsefagarbeider i Oslo, fikk kjærligheten henne til Bergen.

– Jeg er helt enig i at språk er nøkkelen, sier tredveåringen, som er muslim og bruker et sykehjemsgodkjent hodeplagg til erstatning for hijab i jobben.

Fakta: Språkkrav

Klikk for å åpne faktaboksen
 
  • Det stilles ikke noe krav til norskkunnskaper for arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-området. Kun faglige kvalifikasjoner vurderes for å få autorisasjon som helsepersonell.
  • Det stilles heller ingen spesifikke språkkrav til helsepersonell fra verden for øvrig. Men disse må bestå «Kurs i nasjonale fag», noe som krever et visst faglig nivå i norsk. Kursene gjelder for leger, sykepleiere, tannleger og farmasøyter.
  • Det er med andre ord hver enkelt arbeidsgiver lokalt som har ansvar for at medarbeiderne har gode nok norskkunnskaper.

    Kilde: Bergensavisen

– Jo da, det hender at enkelte eldre synes jeg er fargerik, sier Farah og smiler.

– Men det er ikke noe problem. Tvert imot. Bergenserne er åpne og interesserte. At vi er litt forskjellige kan det bli fine samtaler av, mener hun.

Hun har også forståelse for at hun ikke får lov til å snakke somalisk med andre landsmenn på jobb.

– Ja, det skjønner jeg. Det er best for miljøet at vi alle forstår hverandre.

- Går igjen

Fylkeslege Helga Arianson synes det er bra at Domkirkehjemmet og andre sykehjem har fokus på språkkunnskaper, men at søkelyset må settes på hele kommunikasjonen.

– Det handler om mer enn hvor godt norsk det snakkes. Norsk som morsmål er ikke ensbetydende med at kommunikasjonen er uten misforståelser.

Arianson forteller at uklar kommunikasjon er et delelement i flertallet av klagesaker.

– Kommunikasjon er særs viktig i helsetjenesten. Her er det potente legemidler i omløp. Blir de brukt feil, har de i verste fall et giftig og dødelig utfall.

Samtidig poengterer hun at dialogen må gå begge veier.

– Selv om god kommunikasjon krever innsats fra to parter, er det alltid helsepersonell som er den profesjonelle. De har hovedansvaret for å få til god kommunikasjon, også når ting noen ganger kan spisse seg til.

Bergenskindisk lege

Domkirkehjemmet ansatte nylig den nyutdannede legen Sonia Singh (28) i femti prosent stilling. Akkurat nå lytter hun på brystet til Else Tora Melkeraaen (89).

– Sonia, ja, hun er veldig velkommen, sier Melkeraaen.

– Hvordan føler du deg i dag?

– Jeg synes at jeg er litt bedre, hva tror du?

De blir enige om å følge litt med og ta noen prøver for sikkerhets skyld.

– Jeg elsker å jobbe med eldre, sier Singh, som har indiske foreldre, utdannelse fra Polen og Romania, men er av alle ting født i Bergen.

– Jeg vokste opp på Møhlenpris. Men da jeg og min bror ble åtte år gamle, sendte våre foreldre oss til India for å ta skolegangen der. Da glemte jeg mye av norsken, så den har jeg måttet lære meg på nytt.

I dag er Singh uansett stjerneeksemplet på slik Furuseth vil at ting skal fungere.

– Vi tar vi inn mange i opplæringsøyemed, i språkpraksis, arbeidspraksis eller annen opplæring. De innfrir ikke norskkravet, men får prøve seg i yrket sammen med faglærte. Slik var det Sonia kom inn, og i dag er hun altså lege her.

Pårørende kan misforstå

Furuseth sier at vi i eldreomsorgen er langt forbi det stadiet at beboere reagerer særlig på pleiere med mørk hudfarge.

– De som reagerer er gjerne pårørende som møter på fremmedspråklige i opplæring, og tror at det er norsknivået som kreves av våre ansatte, sier Furuseth.

– Det er det altså ikke. De er i stedet folk som en dag kanskje kan oppnå og bidra som Nimo og Sonia gjør det.

Les flere saker fra Bergensavisen.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere