- Det siste jeg tenkte var om jeg ville våkne opp med eller uten venstre bein

Foto: Privat (Privat)

Turid (22) opplevde alles skrekk i utlandet.

09.03.13 10:33

(SIDE2): Det er tidlig ettermiddag da Turid Gjerde Spilling, sammen med to venner, begir seg ut på den knapt fem mil lange ferden fra Hoi An til Da Nang. Den norske studenten, som er i Vietnam for å studere utviklingsarbeid, har plassert seg bak på venninnens moped og har derfor full oversikt over den humpete grusveien som fører dem til hovedstaden i Khanh Hoa-provinsen.

Turid er ikke alene om å bli skadet i utlandet. Europeiske Reiseforsikring anslår at 175 nordmenn vil melde fra om ulykker som har skjedd i utlandet i 2012. Antallet dødsulykker av disse lar seg ikke påvise.

Kilde: Trygg Trafikk

- Jeg husker det fremdeles. Det kommer en blå lastebil med åpent lasteplan mot oss. Bak den er det en moped. Den gjør et forsøk på å kjøre forbi lastebilen. Men den legger seg aldri inn. Jeg glemmer aldri synet av den mannen, sier Turid, til Side2.

Sekunder senere ligger den da 22 år gamle jenta i en blodpøl midt i veien. En folkemasse står rundt og beskuer henne mens hun sakte kommer til bevissthet. Adrenalinet gjør at hun ikke kjenner smertene, og hun gjør et forsøk på å reise seg. Da oppdager hun det.

- Jeg ser ned på beina mine, og ser at det ene benet har hvite beinsplinter i alle vinkler.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

Da besvimer Turid.

- Da jeg våkner er jeg flyttet inn til veikanten. Jeg har enorme smerter. Jeg er fryktelig redd. Det er så mye lyder. Så mye folk, minnes hun.

Turid hikster. Klarer knapt å puste. Smertene er ubeskrivelige. Flere tilbyr henne skyss til det lokale sykehuset. Turid avslår.

- Jeg ville vente på en sykebil, forklarer Turid.

Det kommer aldri noe sykebil.

Har du blitt skadet på reise og fått problemer med forsikringen? Kontakt meg på elin.reitan@nettavisen.no (du kan være anonym)

- Jeg skjønte at noe var fryktelig galt
En mann med en gammel koffert bryter seg vei gjennom folkemengden. Han begynner å dra fram utstyr. Turid ser en sprøytespiss. Trengselen rundt henne er fortsatt stor. Hennes norske venn, Sigurd, er ved hennes side.

- Jeg var kjemperedd. Jeg skjønte at noe var fryktelig galt, men jeg skjønte ikke hva det var. Jeg husker at jeg tenkte at nå ville jeg aldri kunne gå igjen - nå ville jeg miste beinet. Jeg ville ikke at noen skulle ta på meg, men mannen med kofferten spjelket beinet mitt med planker. Smertene forsvant ikke, men det stabiliserte foten litt.

En blanding av panikkangst, smerte og redsel griper fatt i Turid. Hun innser at det ikke vil komme noen sykebil. Hun blir motvillig båret inn i en privatbil. En ukjent mann holder om henne i bilen og hun borer fingertuppene inn armen hans når smertene blir for sterke.

- For hver dumpt kjente jeg de knuste delene som beveget på seg i foten. Beinet var helt gelé. Jeg husker at jeg gråt og skrek fryktelig mye. Den kjøreturen var helt jævlig, minnes hun.

- Jeg har enorme smerter
Til tross for den traumatiske bilturen er Turid ved mer eller mindre bevissthet da hun blir båret inn på det lokale sykehuset. Hun plasseres i et stort rom, som er fylt til randen av skadde vietnamesere. Det er folk overalt. I senger. På gulvet. Det er skittent der. Uhygienisk. Men Turid legger ikke merke til dette da. Smertene opptar hele hennes oppmerksomhet.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

- Jeg har enorme smerter, men jeg må betale på forhånd. Deretter får jeg morfin, sier Turid, og sukker. Hun minnes hvordan det var å få lindret smertene.

Foten er fortsatt spjelket. Med noen planker. En sykepleier kommer med brunrøde bomullsdotter. Turid hyler ut sin skepsis. Er det skitten bomull, full av gammelt blod, som skal brukes til å rengjøre skrubbsårene hun har fått på kroppen? Sigurd forsikrer henne om at det er jod.

De åpne sårene på beinet renser de imidlertid ikke. Hun får ikke antibiotika heller.

- Jeg var redd for at det skulle sette seg en infeksjon i såret. Man har jo hørt så mange historier om det, men jeg tror legene hadde fått beskjed om at jeg skulle flyttes til et annet sykehus og gjorde derfor ikke noe med beinet mitt, sier Turid.

En sykepleier legger på en bandasje, og foten gipses opp til oversiden av låret. Turid flytter inn på enerom, en av få ved det lokale sykehuset.

De neste timene er vage. Turid norske lærerinne sitter ved sykesengen og gråter. Hun sier at Turid må flyttes til et sykehus i Bangkok eller Singapore. Alt annet er uaktuelt. Andre pasienter trilles forbi glassvinduet som gir innsyn til Turids enerom. De vinker og smiler. Hun er en attraksjon der hun ligger.

- På natten ble jeg liggende i mørket alene. Det var ingen sykepleiere innom og jeg fikk ikke kommet meg på toalettet en gang, minnes Turid, som senere fikk vite at mannen som kjørte på hun og venninnen var påvirket av alkohol da ulykken inntraff.

- Heldigvis ble ikke min vietnamesiske venninnen så hardt skadd. Hun fikk noen skrubbsår og hjernerystelse.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

- Kontrasten var enorm
En ny dag. Turid venter fortsatt på å få reise til et annet sykehus. Fra forsikringsselskapet sitt har hun, og de pårørende, fått beskjed om at hun skal flyttes til et sykehus i Thailand. Egentlig etter noen få timer, men tiden går uten at noen henter den hardt skadde Turid. De rundt henne ringer til forsikringsselskapet og opplyser om at hun har åpen fraktur og må flyttes så fort som mulig. Hennes vietnamesiske venninnes familie våker over henne.

Turid venter. Og venter.

- Kvelden etter kom to dresskledte leger. De hadde kritthvite skjorter, en moderne båre og EKG-apparat. Kontrasten var enorm. Og jeg var så lettet, minnes Turid.

Tydelig stresset bærer de dresskledte helsearbeiderne den skadde nordmannen ut av sykehuset. På veien ut til den ventende sykebilen vinker hardt skadde vietnamesere til henne fra sine sykesenger. Turid glemmer ikke dette synes, men der og da er hun bare så lykkelig. Så lykkelig for at hun endelig fraktes bort fra sykehuset i Vietnam.

- De som kom og hentet meg fortalte at de hadde ventet på flyplassen i ett døgn, og de skulle sett at de kunne kommet tidligere. De hadde derimot måttet vente på grønt lys fra forsikringsselskapet.

- Jeg ser ned på foten
Et privatfly fakter Turid til Bangkok, og til et sykehus med moderne fasiliteter. Hun blir tatt røntgenbilder av, og klargjøres umiddelbart til operasjon. Det store leggbenet er knust flere steder.

- Legen som skulle operer med viste meg røntgenbildene mine, og opplyste meg om faren for infeksjon, og at både det og skaden kunne føre til at de muligens måtte transplantere bein fra hoften. Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet inn, var for det første om jeg ville våkne igjen - og i så fall - med eller uten venstre bein, sier Turid.

Når Turid våkner opp er det mørkt. Hun ligger i en stor seng i et hotellignende rom, med eget bad, kjøkkenkrok og salong. En stor TV ruver over henne, og hun legger merke til en klokke som henger rett foran sengen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Privat

- Jeg så ned på foten, og foten var der, smiler Turid.

- Det var flere lange skruer som gikk inn i den. De hadde valgt denne løsningen fordi de var redde for infeksjon. Jeg hadde veldig vondt når jeg våknet, men jeg fikk mer smertestillende og sovnet igjen.

- Det var helt pyton
Dagene som følger ligger Turid alene på det sterile rommet. Med et tastetrykk får hun kontakt med sykehuspersonellet, som serviceinnstilt sørger for at hun har det hun trenger. Men hun er ensom. Hun ser ingen andre pasienter. Hører ikke andre lyder enn dem som komme ut fra den store TV-en.

- Jeg husker at det var en stor klokke på veggen foran meg. Jeg telte minuttene, men tiden gikk ikke fremover. Det var helt pyton. Jeg hadde så lyst til å reise hjem, men jeg husker hvordan dagene bare sneglet seg av gårde, sier Turid.

Turids kjæreste, Kim, og hennes foreldre ringer forsikringsselskapet. De vil gjerne reise ned til Bangkok. Pleie sin kjæreste og datter. De får beskjed om at Turid snart vil kunne reise hjem, og denne beskjeden får de dag etter dag, helt til Turids mamma får beskjed om å slutte å mase.

- Mental påkjenning
I to uker ligger imidlertid Turid der uten at noe skjer.

- Når du er involvert i en ulykke på den andre siden av jordkloden så oppstår det mange tanker. Det er en mental påkjenning, sier Turid, som helst skulle hatt kjæresten og familien sin rundt seg de tunge dagene etter operasjonen.

Forsikringsselskapet ber imidlertid Turids nærmeste om å avvente, minnes hun. Snart vil de få kjæresten og datteren sin hjem. Men dagene går.

Plutselig en dag kommer en dansk sykepleier. Turid skal hjem.

- På flyet husker jeg vi lånte trillekoffertene til kabinpersonalet for å bygge opp en seng jeg kunne ha foten på, smiler Turid, som minnes at hun var full av forventninger da flyet begynte nedstigningen til Oslo.

- Endelig skulle jeg få se Kim og resten av familien som jeg hadde lengtet etter. Det er merkelig hvor lenge jeg følte at jeg hadde vært borte. Det er jo ikke så lenge om man teller dager, men regnet om i opplevelser og inntrykk, var det en evighet.

- Det er så utrolig unødvendig
Vel hjemme i Norge blir Turid lagt på isolat på Ullevål sykehus. Gjensynsgleden med kjæreste og familie er stor, og med en rullestol og krykker sendes Turid hjem etter et par dager i en norsk sykeseng.

Syv måneder og to operasjoner skal det imidlertid gå før Turid kan kaste krykkene. Men problemene stopper ikke der.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Elin Reitan

I tillegg til mye smerter var det vanskelig å kommunisere med forsikringsselskapet.

- Ettersom jeg hadde en helt grei studentforsikring som var anbefalt av studentforeningen, trodde jeg det skulle være en enkel sak å få tilbake alle ekstrautgiftene. Men skulle det vise seg at når man først trenger hjelp - må man kjempe for å få det. Det ble mange brev og telefoner fram og tilbake. Jeg var nyoperert og relativt sliten etter alt jeg hadde opplevd, og hadde verken kompetanse eller krefter til å «kjempe» mot et forsikringsselskap. Derfor måtte jeg til slutt engasjere en advokat for å få dekket alt fra små konkrete utgifter, som alt fra morfinen jeg hadde betalt for på sykehuset i Vietnam, til tapte skolepenger, sier Turid.

- Jeg trodde det skulle bli løst, men forsikringsselskapet krevde bedre dokumentasjon og det var masse fram og tilbake. Det er så utrolig unødvendig at når man er skadet skal måtte ligge våken å tenke over regninger og utgifter.

Turid sendte til slutt saken til forsikringsklagenemnda.

- Etter omtrent ett års brevskriving mellom selskapet og advokaten, ble de fleste krav innfridd. Men advokaten sendte saken videre til Forsikringsklagekontoret, fordi selskapet blant annet nektet å dekke utgifter for avbrutte studiepoeng. De sa at vilkårene til forsikringsselskapet var veldig vage, men innenfor, da forsikringspapirene hadde en formulering i vilkårene som sa at selskapet fravek fra forsikringsavtaleloven, sier Turid som anbefaler alle som reiser utenlands å ha forsikringspapirene i orden.

- Det er så viktig, så slipper man masse styr i ettertid, advarer hun.

- Jeg har mye vondt
I tillegg til forsikringsproblemene sliter Turid fortsatt, ni år etter ulykken, med smerter som en følge av skadene i foten.

- Jeg kan ikke hoppe eller løpe, beinet er hardt og jeg har en del smerter. Det er for eksempel umulig å trene aerobic, løpe, og danse. Jeg har også en del vondt på vinteren fordi det verker ekstra mye når alt metallet inni beinet blir kaldt.

Så sent som i januar 2013 gjennomførte Turid den siste operasjonen, i et håp om at smertene skulle avta.

Operasjonen var mislykket.

- Livskvaliteten har blitt endret. Jeg gikk på Idrettslinja og spilte håndball og elsket og jogge. Nå kan jeg ikke jogge, konstaterer hun.

Har du blitt skadet på reise og fått problemer med forsikringen? Kontakt meg på elin.reitan@nettavisen.no (du kan være anonym)

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.